For to dager siden mottok forskning.no et brev fra advokatfirmaet Steenstrup Stordrange. De forteller at de opptrer på vegne av sin klient VitaeLab – som er produsent av kosttilskuddet VitaePro.

I brevet – som altså kommer FØR vi har publisert et ord om VitaePro - står at de er kjent med at vi jobber med en sak som omhandler produktet. På vegne av sin klient oppfordrer advokaten oss til å følge presseetiske krav og Vær varsom-plakaten, særlig punktet om samtidig imøtegåelse.

Vi har også flere ganger blitt kontaktet av VitaeLabs medierådgiver Frode Nakkim. På telefon og e-post insisterer han på sin klients ”rett til samtidig imøtegåelse av enhver påstand som framsettes”. Nakkim henviser også til Vær varsom-plakaten.

Vær varsom-plakaten er pressens egne etiske normer. I paragraf 4.14. – som både medierådgiver og advokat viser til – står det: ”De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger”.

I medierådgiverens samtaler og eposter til oss har sterke beskyldninger blitt til enhver påstand.

Intervjuobjektets rett til sjekk og korrigering av egne uttalelser, og retten til samtidig svar på sterke beskyldninger, betyr ikke rett til å lese gjennom hele saken og kommentere alt som kommer fram. Å kreve innsyn i alle påstander, kan oppleves som et forsøk på inngrep i journalistens arbeid.

Virkning eller ingen virkning?

Saken dreide seg om en artikkel om antioksidanters virkning – eller ikke-virkning – der vi bruker produktet VitaePro som case. VitaePro har utmerket seg blant andre kosttilskudd med offensiv reklame og høy profil. Artikkelen ble publisert i går.

Bakteppet er programmet Forbrukerinspektørene på NRK, som sendte et innslag om VitaePro. Vitaelab mente seg usaklig, tendensiøs og ubalansert framstilt, og har klaget NRK inn til Pressens faglige utvalg (PFU).

Mye av diskusjonene rundt slike kosttilskudd handler om virkning, er den dokumentert eller ikke?

forskning.no valgte å gjøre det vi kan best, nemlig å gå inn i dokumentasjonen som VitaeLab referer om virkning av produktet. Vår grundigste journalist, Ingrid Spilde, tok saken og gikk gjennom svært mange skriftlige kilder, mange av studiene de samme som VitaeLab selv refererer til. Spilde intervjuer i tillegg fire forskere som har ulik faglig innfallsvinkel til antioksidanters virkning.

Siden det ikke er gjort forskning på virkningen av kombinasjonen av de tre antioksidantene i VitaePro, kan ikke vitenskapen si noe sikkert om hvordan midlet virker. Derfor er det nødvendig å se på de tre antioksidantene hver for seg. Materialet er svært komplekst og mangfoldig.

Daglig leder i VitaeLab, Andres Flaaten, blir også intervjuet, får sitatsjekk, er ikke fornøyd, og får ny sitatsjekk, som han godkjenner i sin helhet. Så langt er alt ganske normalt.

Korrigering av uttalelser og svar på enhver påstand

Det er når brevet fra advokatfirmaet dukker opp før publisering, og når medierådgiveren gjentatte ganger tar kontakt for å sikre sin klient retten til å svare på absolutt alle påstander i vår mangfoldige artikkel, at situasjonen blir uvanlig for vår redaksjon.

Særlig fordi advokatbrevet kommer på samme dag og en time etter at daglig leder i Vitaelab har godkjent egne sitater.

Som for å understreke brevets betydning, er det sendt i tre kanaler: i vanlig post, e-post og pr faks.
 

Vi forsøkte å kontakte advokatfirmaet, Steenstrup Stordrange, for å finne ut hvilken juridisk status et slikt brev har. Hvordan skal man svare? Skal brevet oppfattes som et krav, er det et ønske, en påminnelse og finnes det noe juridisk betegnelse på et slikt brev? Er det vanlig praksis for dette advokatfirmaet å sende ut brev til redaktører og journalister underveis i skriveprosessen for å minne dem om å følge deres eget regelverk? Og ikke minst, funker det? Blir sakene som deres klienter er involvert i bedre, når journalisten er påminnet om å følge regelverket?

Advokat Hege Ersdal i Steenstrup Stordrange vil ikke kommentere saken, verken spesifikt om dette brevet eller slike brev i sin alminnelighet, heller ikke om det er vanlig praksis eller om brevet har noen juridisk status. Svaret fra Ersdal er ”ingen kommentar” og hun henviser til klienten, VitaeLab.

Man kan jo undres på om VitaeLab når de bestiller varer, får advokaten til å skrive et brev der de minner selgeren om kjøpsloven? Sender de selv brev til sin advokat med jevne mellomrom der de minner om at advokaten må følge gjeldende etiske standarder?

Er slik påminning bare et fromt ønske om at god presseskikk skal følges, eller er det en måte å advare på, et slags “vi ser deg og vet hvor du bor - og vi kan sette advokat på saken”?

To dager før artikkelen publiserer får vi oversendt et notat fra medierådgiver Nakkim. Notatet er en oppsummering av en samtale som Vitaelabs forskningssjef har hatt med en av forskerne som vi intervjuet. Det oppleves også som ganske spesielt; vi intervjuer en forsker. Han blir deretter kontaktet av Vitaelab, som vil diskutere hva han har sagt til forskning.no. Og så presiserer og utdyper Vitaelab forskerens uttalelser i et notat, som de så oversender til oss.

Hva skal en journalist gjøre da? Lene seg på sitt eget intervju, eller bruke uttalelser som er korrigert av en annen enn den som er intervjuet. Forskeren selv har ikke tatt kontakt med oss for å endre sine uttalelser.

Gode og dårlige mediestrategier

Oftere og oftere møter vi på mediestrategier i vårt arbeid. Noen ganger er det fint. Intervjuobjektet – hos oss som oftest forskere – har da et gjennomtenkt forhold til hva han eller hun skal snakke om og er bevisst på å snakke forståelig. Kort sagt, de er forberedt og klare i møte med journalisten.

Men like ofte møter vi mediestrategier som bommer, som hyper opp forskning eller ligner på markedsføring.

Nylig ble en forsker oppringt av en avis. Journalisten hadde fått tips om at vedkommende forsker ledet etableringen av et av verdens fremste forskningssentre innenfor sitt felt. Og at sentret skulle rådgi verdens ledere. Forskeren kjente seg ikke igjen i journalistens beskrivelse og fikk dempet det hele ned. Det viste seg at PR-byrået som universitetet hadde hyret inn, hadde spisset saken til det ugjenkjennelige.

PR-rådgiveren hadde først prøvd seg med en nøktern versjon (et spennende forskningssenter av betydelig størrelse med aktuell forskning), men fikk ikke gjennomslag i de store avisene. Han smelte derfor til med Verdens Fremste og Verdenspolitisk Viktig, og forskeren satt igjen med ansvaret for å tone saken ned overfor de mediene som bet på denne hypen.

Et annen type feilslått mediehåndtering møtte vi denne uken i saken om Moltemyr skole som benekter evolusjon. En av forskerne vi kontaktet ville ikke snakke med oss, fordi Dagbladet holdt på å lage en sak om det samme, og han skulle uttale seg til dem. Slik fikk vi jo tips om at vi måtte raskt ut med vår sak (og vi kom først), men det er ganske friskt av en forsker som er betalt av det offentlige å ha eksklusiv avtale på sin kunnskap om et emne.

Profesjonalisering av kildene

Flere medieforskere har jobbet spesielt med forholdet mellom media og kildene deres, blant annet Martin Eide og Sigurd Allern.

En stadig raskere og mer komplisert medievirkelighet har gjort at politikere, bedrifter og andre samfunnsaktører i økende grad tar i bruk assistanse fra medierådgivere og PR-byråer. Bak ligger ønsket å få fram sitt budskap på en korrekt - og ofte mest mulig positiv - måte.

Media er tjent med aktører som har et gjennomtenkt forhold til sitt møte med journalister. Intervjuobjekter som kjenner sine rettigheter er en god ting, og gjør nok det journalistiske produktet mer presist. Slik sett har medierådgivning en positiv funksjon.

Og når kildene profesjonaliseres og strategiene blomstrer, bør redaksjonene møte utviklingen med økt bevissthet rundt kildekritikk. Og Allern mener at kunnskap er avgjørende. Jo mer en journalist kan om en sak, jo tryggere står de i møte med profesjonelle kilder.

Samtidig betyr kunnskap tidsbruk, og i dagens mediesituasjon med ressursknapphet, nedskjæringer, krav om flermedialt arbeid og hurtig nyhetsomløp, er ikke forholdene gunstige for utforsking i dybden.

Økt kløft mellom partene

Vi møter ofte forskere som er skeptiske til journalister (”de er for overfladiske, for raske og har ingen forståelse for vårt arbeid”), og journalister er ofte skeptiske til forskere (”de er for tilbakeholdne, for sære, har ingen forståelse for vårt arbeid”).

Det er ikke vanskelig å skjønne om en forsker velger eksklusivitet i første formidling av et prosjekt, for å sikre seg grundig og romslig håndtering av stoffet. Det er lett å forstå at en kilde søker assistanse for å bli sett.

Men hvis kildene ruster seg med pågående medierådgivere som selger mer enn de kan stå for eller fungerer som livvakt mot all negativ omtale, blir en konstruktivt relasjon vanskelig. At mistilliten får råde, fordi man har blitt brent eller er engstelig eller generelt skeptisk eller får råd om å være konstant på vakt, gavner hverken journalist eller kilde.

Det fører det ingen steder hen med advokatbrev, egne intervjuer med journalistens kilder, markedsføring, skryt og misforstått eksklusivitet på egne meninger, annet enn at grøften mellom kilde og journalist graves dypere.

Satsing på egne ressurser

Universitetene har mange gode og faglig dyktige informasjonsmedarbeidere som kan sitt fag og sin arbeidsplass, mange har journalistbakgrunn. De kjenner forskningen og forskerne.

Det er bemerkelsesverdig at ikke universitetene og andre forskningsinstitusjoner heller ruster opp sine egne medarbeidere ressursmessig og faglig, framfor å bruke medierådgivere som selger inn at de ”kan pressen”, men som aner lite om forskningen.

Forskning er substans, og bør formidles som akkurat det til media på en faglig god måte. Joda, gjerne litt mer spisset enn det som kommer i pressemeldinger inn til vår redaksjon. Og de gode forskningshistoriene savnes ofte i tørre, akademiske utlegninger. Men å tro at innsalg og hype gir bedre uttelling enn grundighet er misforstått.

Kilderelasjoner

forskning.no har et godt forhold til våre kilder. Vi formidler ofte komplisert stoff, og har behov for godt samarbeid kombinert med en passe dose kritisk distanse.

Nå har vi hatt å gjøre med en aktør som vi opplever som vrien. Blir det for vanskelig for oss? Fikser vi ikke å bli møtt med noe som virker som mistillit fra første stund? Fikser vi ikke en gang et lite brev fra en advokat, som minner oss på selvfølgeligheter, som at vi skal følge våre egne normer?

Joda, men det funker bare så veldig dårlig med advokat som talerør mellom journalist og kilde.