Forskjellen på kvinners og menns akademiske publiseringshyppighet er like stor i dag som tidlig på 1990-tallet.

En norsk studie fra 1996, basert på tall fra 1991-1993, viser at kvinner publiserte 20 prosent mindre enn sine mannlige kolleger, mot 21 prosent i dag.

Det kan man lese i Peter Bentleys masteroppgave “Gender differences in research productivity - A comparative analysis of Norway and Australia”.

Det er lett å tenke at arbeidsforholdene for kvinner ikke har bedret seg på 20 år når man ser disse tallene. Men Bentley foreslår en annen årsak:

– Norge har et stadig mer familievennlig arbeidsliv. Dette kan gjøre akademia tiltrekkende for kvinner som tidligere holdt seg unna, fordi de så det som vanskelig å kombinere med barn.

– Dersom det er flere småbarnsmødre i akademiske stillinger i dag, kan man forvente at dette påvirker publiseringshyppigheten deres i en periode, sier han.

I Australia, hvor arbeidslivet er mindre familievennlig, er kjønnsforskjellene i publiseringshyppigheten noe større. Der publiserer kvinner 26 prosent mindre enn menn.

Stor spørreundersøkelse

Masteroppgaven baserer seg på funn fra prosjektet Changing nature of the Academic Profession (CAP). Dette er en spørreundersøkelse fra 16 land over fem kontinenter, som har som mål å avdekke endringer i akademiske profesjoner i senere år.

Bentleys oppgaver tar for seg publiseringsrater i Norge og Australia.

Forskerne har svart på hvor mange bøker og artikler de har forfattet og hvor mange bøker de har redigert. Artikler gis ett poeng, redigerte bøker to poeng og forfattede bøker fem poeng.

Ingen effekt for institusjonelle årsaker

– Jeg undersøkte om ulikheter i publiseringsrate kunne ha institusjonelle årsaker, som bevilgninger og undervisningsbyrde. Særlig i Australia kan slike ting variere mye mellom universitetene. Men jeg fant at når man kontrollerte for andre faktorer, var forklaringene å finne i individuelle prestasjoner, sier Bentley.

Individuelle prestasjoner dreier seg om individuelle valg og engasjement i jobben, slik som tid brukt på forskning, forskersamarbeid, doktorgrad og akademisk rang.

– Jeg fant at variabelen med størst effekt på publiseringsrate er akademisk rang. Forskere på høyere nivå publiserer mer enn de på lavere, og dette gjelder både menn og kvinner. Det er imidlertid ikke særlig hensiktsmessig å sammenligne menn og kvinner på samme nivå, påpeker Bentley.

Han forklarer at mens mange studier viser at kvinnelige professorer produserer like mye som mannlige, er akademisk rang både årsak og virkning for forskningsformidling. Høyt publiserende forskere kan bli belønnet med opprykk, og bedre posisjoner kan øke synligheten og adgang til ressurser.

Dette gjelder i enda større grad i Australia enn i Norge. Hvis et høyt publiseringsnivå er en forutsetning for å bli professor, er det ikke overraskende at kvinnelige professorer publiserer like mye som sine mannlige kolleger.

Internasjonalt forskersamarbeid er viktig

Forskere som samarbeider med andre forskere publiserer mer enn de som ikke gjør det, særlig dersom samarbeidet er internasjonalt.

– Mens forskere i høyere stillinger publiserer mer enn de i lavere, vil norske førsteamanuenser som samarbeider internasjonalt publiserer like mye som professorer som ikke gjør det, forklarer Bentley.

I Norge er det ubetydelige kjønnsforskjeller når det gjelder deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, men effekten på publiseringsraten er noe høyere for menn. Sammenlignet med akademikere som ikke samarbeider internasjonalt, var produktiviteten 92 prosent høyere for kvinner og 116 prosent for menn.

Australske forskere samarbeider mindre internasjonalt enn norske, men for dem som gjør det var effekten enda større, og også her den mest for menn.

Ekteskap og barn

Omsorgsarbeid blir ofte nevnt som et hinder for kvinners akademiske karriere, selv i Norges relativt familievennlige og likestillingsorienterte arbeidsliv. Bentley fant i sin studie at gifte menn generelt er mer produktive enn ugifte.

For kvinner er effekten mer sammensatt.

– Ekteskap har noe effekt for kvinner. Norske kvinner som er gift med menn med universitetsutdanning er generelt mer produktive enn ugifte, mens kvinner som er gift med menn uten universitetsutdanning publiserer mindre, sier han.

Det faktum at ugifte kvinner publiserer mindre kan ha flere forklaringer. Yngre akademikere publiserer mindre enn eldre, og det er også større sannsynlighet for at de er ugifte.

Når man kontrollerer for alder og andre familiekarakteristika, er den positive effekten av ekteskap statistisk signifikant kun for australske menn.

Dessverre ble CAP-studiens spørsmål om man hadde barn stilt på en slik måte at det ikke gir sikre data om effekten av barn på publiseringshyppigheten. Det ble spurt hvorvidt man hadde hjemmeboende barn, men ikke hvor gamle de var, eller hvorvidt man hadde barn som var flyttet hjemmefra.

– Det er en tendens i mitt materiale til at både norske menn og kvinner er mindre produktive når de har barn hjemme, men effekten er liten. Det er imidlertid vanskelig å trekke noen konklusjoner ut fra dette på grunn av problemene med spørsmålsstillingen, kommenterer Bentley.

Far som familieforsørger

I Australia er effekten av barn heller ikke stor, men der er tendensen at menn blir litt mer produktive når de har barn hjemme, mens kvinner blir mindre produktive. Men Bentley tror at barn har større effekt i Australia enn i Norge.

– Dersom jeg hadde fått barn mens jeg jobbet ved et australsk universitet, ville jeg som mann fått maksimum fem dagers betalt foreldrepermisjon. Det viser hvor sterkt det mannlige forsørgeridealet fortsatt står i Australia, sier han.

Litt under halvparten av alle kvinnelige norske forskere hadde hatt et avbrudd i karrieren på grunn av omsorg for barn eller eldre, mens dette bare gjaldt 19 prosent av mennene.

Denne kjønnsforskjellen var enda større i Australia, hvor 44 prosent kvinner hadde slike avbrudd i karrieren, mot 10 prosent av mennene. Slike karriereavbrudd har dessuten lengre varighet for kvinner enn for menn.

Bentley er kritisk til å trekke konklusjoner om barns effekt på karrieren på grunnlag av denne typen studier.

– Bare personer som har valgt en akademisk karriere har svart på denne studien, og det samme gjelder andre studier som ser på effekten av barn. Dermed vet vi ingenting om hvor mange som velger bort en slik karriere nettopp fordi de ser det som uforenelig med å ha familie, påpeker han.

Arbeidstimer

Norske forskere jobber generelt mye, gjennomsnittlig 48 timer i uka for fulltidsansatte akademikere. Hvis man ser på menn som gruppe, jobber de én time mer i uka enn kvinner, men dette forklarer ikke kvinners lavere publiseringsrate.

– Det er en liten forskjell i at kvinnelige førsteamanuenser jobber én time mindre enn menn på samme nivå, men det motsatte gjelder for professorer. Der jobber kvinner én time mer enn menn, forklarer Bentley.

Heller ikke tidsfordeling på forskning kontra undervisning forklarer kjønnsforskjellene mellom menn og kvinner i Norge, da tidsbruken mellom kjønnene er temmelig likt fordelt her.

I Australia kan det forklare noe, da menn bruker to timer mer i uka på forskning enn hva kvinner gjør.

– Tid brukt på forskning har signifikans for publikasjonsrate, selv etter at man kontrollerer for andre faktorer. Mens undervisnings- og forskningsoppgaver er jevnt fordelt på norske akademikere, har australske akademikere i lavere stillinger langt større undervisningsplikt og mindre tid til forskning enn de som har stillinger som tilsvarer norsk professor, forklarer Bentley.

Noen få publiserer svært mye

En faktor som forklarer mye av kjønnsforskjellen er høyt publiserende individer. Det er velkjent i akademia at en liten prosent av forskerne publiserer langt mer enn gjennomsnittet.

– I den gruppa som publiserer 10 eller flere artikler per år, er 89 prosent menn. 7,5 prosent av alle menn i vår undersøkelse finnes i denne gruppa, mot bare 2,5 prosent av kvinnene.

– Det relative bidraget til denne lille gruppa av hovedsakelig mannlige akademikere har økt siden tidlig på 1980-tallet, og kan være med på å forklare at kjønnsforskjellen er stabil til tross for en generell økning i publikasjoner med kvinnelig forfatter, sier Bentley.

Akademias inndeling i typiske manns- og kvinnefag kan forklare mye av dette.

– Ekstremt høyt publiserende individer finnes ofte innenfor medisin, hvor medforfatterskap er veldig vanlig. CAP-undersøkelsen spør ikke etter dette, så en høyt rangert professor i medisin som er medforfatter i artiklene til diverse av sine doktorstudenter telles på samme måte som en samfunnsviter som er eneforfatter av en artikkel, forklarer Bentely.

Mannlige medisinerprofessorer er 70 prosent mer produktive enn mannlige samfunnsvitere, mens forskjellen mellom kvinner i de to disiplinene er liten.

– Dette er fordi menn i høyere stillinger innenfor medisin ofte er medforfatter i artikler til folk som jobber under dem. Kvinner og menn på samme nivå innenfor medisin publiserer like mye, men overvekten av mannlige professorer er langt større i medisin enn i mange andre disipliner, sier Bentley.