Dyremerking på ville veier

Metodene vi bruker når vi forsker på ville dyr har ofte alvorligere bivirkninger enn antatt. Forskningsmiljøene må begynne å ta problemet mer på alvor, mener amerikansk ekspert.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: Per Jordhøy/NINA)

Merking av canadisk bjørn

Cattets forskning på svart- og brunbjørn (grizzlybjørn) så på tre forskjellige fangstmetoder:

- Bedøvelse skutt med pil fra helikopter
- “Barrel trap” - bjørnen går inn i en tønne som smekker igjen
- Fotsnare, der bjørnens fot blir fanget i en skjult løkke på bakken

Alle tre metodene ga to tydelige påvirkninger:

For det første beveget bjørnen seg mindre i 3-6 uker etter fangsten.

Dessuten hadde bjørnene lavere kroppskondisjon om den ble fanget mer enn en gang:

Her sammenlignet de bjørner som var fanget én gang med bjørner som ble fanget tre eller fem ganger.

Bjørner som ble fanget tre ganger hadde en gjennomsnittlig 14 prosent lavere kroppskondisjon for brunbjørn, og 7 prosent lavere for svartbjørn.

For de som ble fanget fem ganger, var tallene henholdsvis 25 prosent lavere og 11-14 prosent lavere for brun- og svartbjørner.

Forskerne spekulerer i om det skyldes lavere matinntak, større energibruk som brukes på andre ting, for eksempel å lege skader, eller en kombinasjon av de to.

Kilde: Cattet m.fl. (2008)

I januar skrev forskning.no om en studie fra Antarktis, der et team forskere viste at kongepingviner både har dårligere sjanse for å overleve og lavere reproduksjonsrate på grunn av vingemerking av luffene.

Fangst og merking av dyr i forskningssammenheng er et vanskelig felt. Ikke bare skal man sikre at dyrene blir minst mulig påvirket for dyrets egen skyld.

Det er også viktig for forskningens troverdighet.

For dersom merkingen påvirker dyrets overlevelsesevne, samtidig som det er nettopp dét prosjektet forsøker å kartlegge, hvordan skiller du da menneskeskapte påvirkninger fra de naturlige?

Det er gjort svært få studier på nettopp dette, men de som er gjort de siste ti årene har dessverre ofte nedslående resultater:

Merking av ville dyr har i flere tilfeller vist seg å være mer skadelig for dyrene – og for forskningen – enn vi har trodd.

Mer stillesittende og i dårligere hold med merking

Det finnes ingen systematisk oversikt over påvirkningen de forskjellige merkemetodene har på dyrene. Hvilke dyr som undersøkes, er ofte avhengig av den enkelte forskerens interesse. Blant dyrene som faktisk har blitt studert, finner vi nesehorn, fjellgeit, vånd, en type vannrotte, og forskjellige fugler og flaggermus.

Marc Cattet med innfanget brunbjørn i Sverige (Foto: Gordon Stenhouse)

En som har arbeidet med dette feltet er den canadiske veterinæren og biologen Marc Cattet fra University of Saskatchewan.

– Vi undersøkte hvilken effekt gjentatt fangst og merking hadde på svart- og brunbjørn, og resultatene var alvorlige i noen tilfeller, sier han til forskning.no.

I studien fra 2008 viser Cattet og medforfatterne at bjørnen både beveger seg mindre som følge av fangsten, og at gjentatt fangst påvirket bjørnens evne til å lagre energi, kalt kroppskondisjon:

– Bjørnen holdt seg mer i ro i tre til seks uker etter at de ble fanget inn, og dette gjaldt for alle de tre forskjellige fangstmetodene vi undersøkte. Dessuten var det slik at jo flere ganger en individuell bjørn ble fanget og merket på nytt, jo verre var kroppskondisjonen.

Kroppskondisjon kan sammenlignes med kroppsmasseindeks for oss mennesker. Den er et mål for bjørnens vekt i forhold til dens lengde, og sier noe om i hvor godt hold individet er.

– Bjørnens kroppskondisjon følger en naturlig kurve som topper i voksenårene, før den gradvis går nedover igjen med alderen. De bjørnene som ble innfanget flere ganger, hadde en kurve som lå noen prosent under kurven til de som ble fanget bare én gang. Dessuten lå den lavere dess flere ganger bjørnen var fanget.

Skaper problemer i kritisk periode

Cattet forteller at dette kan ha alvorlige konsekvenser for bjørnene.

– Vi fanger jo gjerne bjørnene for merking på våren. Det er en periode der det er viktig at bjørnen spiser mye for å fete seg opp, og det er også paringssesong. Dersom bjørnen ikke beveger seg like mye som vanlig, kan det bety at den får i seg mindre mat, og har dårligere sjanse for å få paret seg.

– Dessuten, om det for eksempel er tørke og matmangel, og bjørnen allerede har lavere kroppskondisjon enn den burde ha på grunn av forskningen, kan det være svært negativt for dens mulighet til å overleve, sier han.

Feil i isbjørnforskningen?

Cattet mener at noe av isbjørnforskningen som er gjort i forbindelse med klimaendringene i Arktis kan være påvirket av nettopp dette.

– Bjørnene i disse studiene har som regel hatt lavere kroppskondisjon, og man antar at det skyldes vanskeligere tilgang på mat fordi isen smelter. Men det at forskningen i seg selv har en negativ påvirkning, må også vurderes som en del av analysen, påpeker han.

Isbjørnene må som regel fanges flere ganger, fordi det er den eneste måten man får målt vekt eller tatt blodprøver på.

– Jeg mener ikke at fangst er den eneste grunnen til at isbjørnene er i dårligere form, men begge deler – både klimaendringer og merkingen – er påvirkningsfaktorer man skal kontrollere for.

Professor Øystein Wiig har nylig merket 15 isbjørn mellom Grønland og Canada, for å vite hvordan isbjørnene vandrer, hvor stedbundne de er og hva som skjer om isen smelter. (Foto: Øystein Wiig/UiO)

Helliger målet middelet?

Cattet mener flere forskere burde gjennomføre slike studier i forbindelse med egne prosjekter. Men interessen for å gjøre det blant nordamerikanske forskere er ikke alltid på topp, forteller han:

– Det har lenge vært slik at biologer læres opp til å tenke at dyrene vil få noe ubehag på grunn av merkingen, men dette blir veid opp av fordelene arbeidet har for arten på lang sikt. Man har ikke helt tenkt gjennom at det også kan være langtidseffekter, forteller han.

– Mange av de framtredende forskerne i dag har fulgt en slik ”målet helliger middelet”-logikk hele karrieren, og da vil de kanskje ikke innse at den kan ha påvirket resultatene deres.

Håper og tror, men vet ikke

Erling J. Solberg, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), forteller at det er flere problemer å ta hensyn til i slike undersøkelser. Ett av dem er hvordan vi kan avdekke forskjeller mellom merkede og umerkede individer, når det er vanskelig å observere eller gjenkjenne dyr som ikke er merket.

Erling J. Solberg (Foto: NINA)

– Kraftige effekter, som når dyr dør under innfanging, får man jo relativt raskt oversikt over. Det er de små, de som akkumuleres over tid, som krever at det gjennomføres spesifikke studier, sier han.

Solberg tror, som Cattet, at miljøet dessuten kan være noe konservativt.

– Man håper og tror at det ikke er noen langtidseffekter, men det vet vi strengt tatt ikke før det undersøkes. Det vil nok være vondt å oppdage at resultatene man publiserte for ti år siden er feil. Slike holdninger kan være en bremse i systemet, påpeker han.

– Men likevel, det er en del av din plikt som forsker å vurdere effektene håndteringen har på forsøksdyrene – og indirekte på resultatene.

Må publisere når det undersøkes

Én løsning er å bruke det materialet som allerede er innsamlet, gjerne fra forskningsprosjekter som har gått over mange år. Ofte finnes det nok informasjon i slike data til at man kan avdekke eventuelle langtidseffekter.

– Vi har nettopp gjort en slik studie, der vi har sett på hvilken effekt innfanging og merking har hatt på elgbestanden på Vega, en øy på Helgelandskysten, sier Solberg.

– Her har det vist seg at påvirkningen selv i verste fall er liten – elgen på Vega er blant de sunneste bestandene i Norge og vi har ikke sett noen negativ utvikling i våre undersøkelser. Det er jo oppløftende, og slike positive resultater er også viktige å få frem.

Solberg tror at mange forskere faktisk er mer etterrettelige på dette feltet enn de vitenskapelige tidsskriftene viser.

– Jeg tror mange faktisk undersøker dette regelmessig, det vil si at de går gjennom sitt eget forskningsmateriale og ser om merkingen kan ha påvirket resultatene. Problemet er at resultatene fra disse undersøkelsene ikke alltid publiseres som egne arbeider.

Måling av bakbeinet på en av elgene i bestanden på Vega (Foto: Christer M. Rolandsen/NINA)

Kan aldri sikre 100 prosent

I Norge arbeides det nå med å sikre at det er de beste og mest skånsomme metodene som benyttes i prosjektene. Mattilsynet planlegger en ny forskrift om merking av ville dyr, og Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) skal i den forbindelse gå gjennom de fangst- og merkemetodene som brukes i Norge.

Vurderingen skal etter planen være klar i desember i år.

Solberg mener at forskningsmiljøet er på riktig vei på dette feltet, delvis fordi vi stadig får mer og bedre data. Dermed kan vi også gjennomføre mer omfattende undersøkelser.

– Det bør være en evig streben etter å minimalisere effekten av håndteringen, men det er sannsynligvis umulig å unngå absolutt alle skader eller dødsfall, sier han.

– Du kan sammenligne det med operasjoner. For de aller, aller fleste går de helt greit, men noen dør av narkosen, og noen får varige komplikasjoner. Målet er å eliminere disse ulykkene, men vi vil neppe klare det helt og fullt.

Cattet har også inntrykk at ting beveger seg – sakte – i riktig retning. Han mener dessuten at det er større aksept for slike studier i Skandinavia enn i Nord-Amerika. Der kan forskere som undersøker langtidseffektene av merking fort bli stemplet som ”granola-eating tree-huggers”.

– Jeg håper og tror det vil bli større fokus på testing av potensiell påvirkning fra egne metoder, særlig ettersom den gamle generasjonen biologer pensjonerer seg, avslutter han.

Kilder:

J.M. Arnemo m.fl (2006) Risk of capture-related mortality in large free-ranging mammals: experiences from Scandinavia. Wildlife Biology Vol. 12, nr. 1, side 109-110

M. Cattet m.fl (2008) An evaluation of long-term capture effects in ursids: Implications for wildlife welfare and research. Journal of Mammalogy Vol. 89, nr. 4, side 973-990

R.A. Powell og G. Proulx (2003) Trapping and marking terrestrial mammals for research: Integrating ethics, performance criteria, techniques, and common sense. ILAR Journal Vol. 44, nr. 4

S.K Alibhai, Z.C. Jewell og S.S. Towindo (2001) Effects of immobilization on fertility in female black rhino (Dicero bicornis). Journal of Zoology Vol. 253, nr. 3, side 333-345 (les sammendrag)

S. Côté, M. Festa-Bianchet og F. Fournier (1998) Life history effects of chemical immobilization and radiocollars on mountain goats. Journal of Wildlife Management Vol. 62, nr. 2, side 745-752 (les sammendrag)

E.J. Solberg m.fl (2011) Immobilisering og radiomerking av elg på Vega, 1992-2010. Konsekvenser for dyrevelferd, kondisjon, reproduksjon og overlevelse. NINA Rapport 658

–—

(Forsidebilde: Michael Witall/Flickr Creative Commons)

Powered by Labrador CMS