– Til og med når kritikken mot Schøyen-forskernes virksomhet starter i Norge i 2002, fortsetter forskerteamet med Braarvig i spissen å ignorere at deres forskning er en del av, eller har utgangspunkt i, en mulig illegal virksomhet, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
– Til og med når kritikken mot Schøyen-forskernes virksomhet starter i Norge i 2002, fortsetter forskerteamet med Braarvig i spissen å ignorere at deres forskning er en del av, eller har utgangspunkt i, en mulig illegal virksomhet, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Når hensynet til ny kunnskap går foran forskningsetikk

KRONIKK: Forskere lar hensynet til å frembringe ny kunnskap overskygge det faktum at deres forskningsmateriale kan være plyndret.

Published

Siden 2001 har det vært reist kritikk mot forskerteamet som har jobbet med de omstridte buddhistiske manuskriptene i Schøyen-samlingen. Ifølge kritikerne kan samlingen inneholde manuskripter som er stjålet eller ulovlig utført fra krigsrammede områder, noe som blant annet kom frem i en dokumentar på NRK i 2004.

Schøyen-teamet på sin side har betonet plikten til å studere og publisere materialet, framfor å klargjøre materialets opphav og eierforhold. Også Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har vektlagt den forskningsmessige verdien knyttet til de aktuelle skriftene, og uttrykt sin støtte til prosjektet. Hva er konsekvensene av denne prioriteringen?

Plyndring og eksport av kulturarv

De unike manuskriptene stammer opprinnelig fra et nesten 1400 år gammelt klosterbibliotek i Afghanistan. Den norske samleren Martin Schøyen fikk æren for å ha reddet disse kulturskattene fra Taliban-regimets ødeleggelser, og for å ha gjort dem tilgjengelige for forskning. Ifølge lederen for forskerteamet, religionshistorikeren Jens E. Braarvig, inneholder samlingen både kjente og hittil ukjente tekster fra Buddhismen.

Det problematiske ved denne samlingen er at den ble skaffet på en tid da internasjonale medier rapporterte kontinuerlig om plyndring og eksport av Afghanistans kulturarv og hvordan plyndret gods blir solgt til velstående samlere i Vesten.

I mars 1996, noen måneder før Braarvig og hans internasjonale kolleger diskuterer hvordan de skal få tilgang til manuskriptene fra Afghanistan, har den britiske avisen Independent følgende overskrift «A year of looting dangerously». Artikkelen skildrer hvordan «afghanske krigsherrer har forlatt opiumsalget til fordel for en mer lukrativ aktivitet: plyndring og smugling av landets arkeologiske skatter». Under overskriften «Looters take millions in Afghanistan treasures», beskriver Sunday Times i 1999 hvordan tollerne i Pakistan stanset en flylast med stjålne kulturskatter som skulle til Europa. Og at kulturskattene sannsynligvis var plyndret fra dårlig bevoktede museer og utgravningsplasser i Afghanistan.

New York Times har i november 2001, samtidig med at Braarvig gir et intervju til NRK P2 hvor han uttrykker sin begeistring for det kulturhistoriske materiale han forsker på, følgende overskrift: «Afghan art dispersed by winds of war». Artikkelen beretter hvordan direktøren for The Pacific Asia Museum i Pasadena i California, David Kamansky, avslo et tilbud fra en engelsk forhandler som tilbød ham fragmenter fra Begramsamlingen. Denne samlingen tilhørte opprinnelig Nasjonalmuseet i Kabul i Afghanistan.

Forfekter idyllisk bilde av forskningen

I boken Den tause dimensjonen i forskningen har jeg blant annet studert atferden til Braarvig og hans kolleger fra den tiden, spesielt deres offentlige uttalelser. Mitt inntrykk er at de ikke lar seg affisere av den fortvilte situasjonen beskrevet i internasjonale medier.

Til og med når kritikken mot Schøyen-forskernes virksomhet starter i Norge i 2002, fortsetter forskerteamet med Braarvig i spissen å ignorere at deres forskning er en del av, eller har utgangspunkt i, en mulig illegal virksomhet. I stedet fortsetter de å forfekte et idyllisk og lidenskapelig bilde av forskningsvirksomheten sin. Deres grunnprinsipp er at forskere har en genuin forpliktelse til å arbeide med slikt materiale. Også NESH har lagt betydelig vekt på hensynet til forskningsfrihet og uavhengighet og hensynet til å frembringe ny kunnskap.

Det både Schøyen-teamet og NESH ikke tar i betraktning er at handel med manuskripter som mangler dokumentasjon omkring opphav og eierforhold er en illegal virksomhet.

Ifølge den engelske arkeologen Neil Brodie er det liten tvil om at manuskripter med uklar eller manglende eierhistorie stammer fra illegal handel, som blant annet bidrar til å finansiere terror og krig, samt hvitvasking av penger som stammer fra straffbare forhold. Han hevder at årsaken til at forskere ikke gjennomfører grundige undersøkelser omkring materialets opphav og eierforhold, er at det kan avsløre at materialet stammer fra ulovlig eksport og dermed bli en politisak.

Selektiv interesse og forutinntatthet

Det oppsiktsvekkende er at forskere som lar hensynet til å frembringe ny kunnskap overskygge det faktum at deres forskningsmaterialet kan stamme fra illegal virksomhet, også neglisjerer grunnleggende vitenskapelige normer i forbindelse med deres forskningsvirksomhet. I min studie avdekker jeg hvordan Schøyen-teamet, som siden slutten av 1990-tallet har jobbet med de omstridte buddhistiske manuskriptene fra Afghanistan, utviser både selektiv interesse og forutinntatthet i deres vitenskapelige arbeid.

For eksempel presenterer de et skjevt bilde av buddhismens lære og historie. Det voldelige aspektet ved både moderne buddhisme og den tidlige tradisjonen som vi finner blant annet i Sør-Asia uteblir i fremstillingen. I stedet blir det gitt en ensformig og harmoniserende presentasjon av buddhismens lære og historie som bygger opp under bildet av buddhismen som en pasifistisk trosretning.

Ikke bare neglisjerer de den voldelige siden av historien, men de formidler et fullstendig fordreid bilde av den.

Andre fageksperter på området har identifisert det jeg mener er Schøyen-forskernes tendens til å bruke tvilsomme metoder for å bekrefte egne standpunkter, og samtidig ignorere fakta og opplysninger som bestrider disse. For eksempel viser Daniel Boucher, spesialist på indisk buddhisme, i sin bokanmeldelse hvordan en av Schøyen-forskerne feilsiterer og fordreier kilder for å bekrefte sitt standpunkt. I en annen bokanmeldelse konstaterer D. Seyfort Ruegg, også han er spesialist på indisk buddhisme, hvordan forskningen på de buddhistiske manuskriptene er preget av tilbøyeligheten til å spekulerer raskt og deretter trekke forhastede konklusjoner. De kommer med påstander uten å underbygge disse. Med andre ord handler det om dårlig vitenskapelig håndverk.

Kan svekke tilliten til forskning og forskere

Schøyen-forskernes forskningsprodukt er også preget av en alvorlig vitenskapelig forseelse: å fremstille sitt arbeid som nytt og originalt, og samtidig unnlate å informere om tidligere forskere og deres nøyaktig samme funn og konklusjoner. Det er oppsiktsvekkende at Braarvig ved flere anledninger har gitt uttrykk for at «disse skriftene er noen av de eldste buddhistiske skriftene som er funnet», og at hans team har «ved bruk av paleografisk metode konstatert at manuskriptene spenner over en periode på 600 år».

Men forskningsmaterialet deres er ikke nytt eller unikt. Det foreligger allerede forskning som har fastslått opphavet til disse tekstene - Vinaya-tekster av Mahasamghika-opprinnelse fra Bamiyan i Afghanistan. Slektskapet mellom Schøyen-forskningen og arbeidet til forskeren Sylvain Levi fra 1932 på presist det samme området , kommer tydelig fram av Schøyen-forskernes offentlige uttalelser. De sistnevnte gir en uærlig fremstilling av både forskningsmaterialet og av forskningsprosessen.

Så lenge den akademiske verden hovedsakelig prioriterer hensynet til å frembringe ny kunnskap, vil god forskningsskikk ha en sekundær plass i forskningsarbeidet. Dette kan svekke tilliten til forskning og forskere og undergrave forskningens troverdighet.