En av det tjuende århundres råeste svindelhistorier er den såkalte Cyril Burt-saken. Det mest fascinerende med denne saken er likevel ikke dens omfang, men snarere at den så tydelig viser at vitenskapelige resultater i stor grad er et spørsmål om smak og fordommer. Og det var ikke bare Burt som syndet i så henseende.

Burt-saken handler om en av de klassiske vitenskapsdiskusjonene i det tjuende århundre: Nature or Nurture - Arv eller miljø?

Det sentrale spørsmålet er: Er intelligens arvelig? De færreste svarer ubetingede Ja eller Nei på dette - det man vanligvis krangler om, er de to faktorenes betydning. Hva er viktigst for vår intelligens? Arv eller miljø?

IQ

For å kunne svare på dette, er det greit å vite hva intelligens egentlig er for noe. Alfred Binet, som oppfant IQ-testen i 1905, gjorde dette for å fange opp skolebarn som trengte ekstra oppfølging. Binet hevdet aldri at IQ var et objektivt mål på intelligens hos voksne mennesker.

Vår mann, den engelske psykologiprofessoren Cyril Burt hadde et utpreget materialistisk syn på intelligens: “Menneskets hjerne er som en halvliter øl - det er plass til en viss mengde”. Altså: Vi har ulike mengde intelligens, og mengdene kan kvantifiseres.

I tillegg, og det er det vesentlige her: Intelligensen (og dermed også ulikhetene) er arvelige.

Vi og De andre

Burt (og en rekke andre forskere) foretok i første halvdel av århundret en rekke undersøkelser som viste klare forskjeller i IQ mellom folk fra overklassen, middelklassen og arbeiderklassen. I tillegg fant de (selvsagt) forskjeller mellom briter, andre europeere og ikke-europeere.

Med så klare tendenser, var det ikke urimelig å trekke konklusjonen at intelligens først og fremst er et genetisk fenomen. For å eliminere alle de mulige feilkildene som hefter ved denne konklusjonen, forsker mange på eneggete tvillinger. Eneggete tvillinger er genetisk helt like, og burde vise en bemerkelsesverdig likhet mht intelligens - dersom intelligens er genetisk arvelig.

Fabelaktig nøyaktig forskning

Cyril Burt var kongen av tvillingforskning. Han fant fram til mer enn 50 par eneggete tvillinger som var blitt adskilt ved fødselen og deretter vokste opp i totalt ulike miljøer. En IQ-test fra 1955 av 21 tvillingpar ga likhetsgraden 0.771 (med TRE sifre - vi snakker om nøyaktig forskning her), en tilsvarende undersøkelse fra 1958, nå med 30 par, ga likhetsgraden 0.771, mens en fra 1966, med hele 53 par, ga likhetsgraden (ja, du gjettet riktig!) 0.771. Burt klarte samtidig, som den eneste forsker i verden, å beregne likhetsgraden mellom tvillingenes oppvekstmiljø. Det var lik null. Den ekstreme overensstemmelsen var altså ene og alene et resultat av intelligensens arvelighet!

Forskerne som ikke eksisterte

Burt døde i 1971, med et ry som “vår tids fremste forsker”, og det skulle vise seg at vi sto overfor noe langt mer alvorlig enn en gammel manns sloppy omgang med regnestaven. Det var nå tid for biografier og store ord. Men da journalister skulle lete opp noen av Burts assistenter og medarbeidere, var det vanskelig å finne dem.

For eksempel frøknene Conway og Howard. De hadde riktignok emigrert til New Zealand for mer enn tretti år siden, men de hadde likevel holdt kontakt, og regelmessig publisert artikler som understøttet Burts resultater. Nå var de klin umulige å få tak i.

Etter en stund begynte følgende bilde å tegne seg: Cyril Burt, vår tids fremste forsker, hadde hatt et livslangt samarbeid med mennesker som rett og slett ikke eksisterte! Skandalen avtok ikke, da man fant ut at heller ikke de eneggete tvillingene var lett tilgjengelige. Mannen hadde brukt de siste tretti årene av sitt liv til å finne på, rett ut av løse luften, forsøk og resultater som understøttet hans oppfatning av hvordan verden ser ut!

Cyril Burt falt dypt - hans ettermæle var uten ære!

Burt - back with a vengeance!

Det er nå vi skal ta på oss hånfliret: Hvem er egentlig synderen her - den stokk konservative Burt - eller småraddisene som dolket ham etter døden? For det er klart at denne saken har politiske overtoner - uansett hvilken side du velger å se den fra. De rike er rike fordi de er kloke, sa Burt. Alle er like - og systemet undertrykker de fattige, sa de andre.

I 1989 reeksaminerte Robert B Joynson sakens bevismateriale. I boka hans, “The Burt Affair” beskylder han Burts motstandere for å ha svindlet: De skal ha valgt ut beviser som kun understøtter deres påstander og unnlatt å legge fram de som tyder på at Burt var uskyldig. De skal også ha rett fram løyet - for eksempel om frøknene fra New Zealand. De var visst ikke så vanskelig å finne, dersom man virkelig ville, forteller Joynson.

Jeg har lest denne og en rekke andre bøker som har tatt for seg pro- eller antiBurt de siste årene, og jeg konkluderer med at jeg - vet ikke helt. Selv om jeg har en viss sans for ideen om at han kanskje var uskyldig - tross alt.

Og vi bør jo også merke oss, at tendensen i de siste tiårenes forskning har gått mer og mer i retning av å støtte Burts resultater fra den gang på 1950-tallet.