Stanser forskerflukten til USA?

Forskerflukten fra Europa til amerikanske universiteter har vært med å gjøre USA til verdensledende innen vitenskap. Men vil en restriktiv amerikansk immigrasjonspolitikk, sammen med aggressiv EU-satsning, snu denne trenden?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

USA styrer ikke verden bare militært og politisk, men er også i særklasse verdens fremste forskningsnasjon.

- USA satser enorme summer på forskning, både i privat og offentlig sektor, og står for hele 40 prosent av alle forskningskronene i verden. Amerikansk forskning scorer høyt på de mest sentrale kriteriene for forskning og innovasjon, og svært mange av de høyest rangerte universitetene i verden er amerikanske, sier Terje Emblem i Norges forskningsråd.

"Einstein var en av mer enn 3 500 sentraleuropeiske forskere som dro til USA før andre verdenskrig."
"Einstein var en av mer enn 3 500 sentraleuropeiske forskere som dro til USA før andre verdenskrig."

Amerikanske forskere gjør også nesten rent bord ved nobelprisutdelingene, og hele seks av ti vinnere innen kjemi, medisin, økonomi og fysikk er fra USA.

Som ikke det er nok: Halvparten av de ikke-amerikanske vinnerne har enten emigrert eller valgt seg et amerikansk universitet som tilholdssted.

Hodeflukten

På 1930-tallet var Europa verdens forskningssentrum, og nobelprisene drysset nedover universitetene i Tyskland, Frankrike og England. Så kom Den andre verdenskrigen med rasisme og folkemord, og tusener av forskere flyktet til et fritt og nøytralt USA.

Blant disse var fremstående forskere som tyskeren Albert Einstein, ungarerne Leo Szilard og Edward Teller, og italieneren Enrico Fermi. Mange av dem ble værende etter krigen, og Europas forskerhegemoni sto for fall. Flere av forskerne fikk også innflytelse på krigens gang, og nesten alle som var involverte i starten av atombombeprosjektet var emigrerte europeiske jøder.

I etterkrigstiden har USA befestet sin posisjon som verdens ledende forskningsnasjon, og forskerflukten fra Europa har fortsatt. Ifølge magasinet Time er det 400 000 europeiske forskere innenfor naturvitenskap og teknologi i USA i dag, og bare et fåtall har planer om å returnere.

Et rask blikk over vinnere av nobelpriser det siste tiåret taler også for seg. Halvparten av alle nobelprisvinnerne fra Europa har enten emigrert eller har tilholdssted ved et amerikansk universitet. Men påfallende nok; ingen av de mange amerikanske prisvinnerne har valgt et europeisk universitet.

Den europeiske hodeflukten er selvsagt viktig for USA. Siden den prøyssiskfødte emigranten og fysikeren Albert Michelson fikk USAs første nobelpris i 1907, har en firedel av alle amerikanske nobelprisvinnere vært emigranter.

Ved amerikanske universiteter avlegges det nå også flere doktorgrader av ikke-amerikanere enn av amerikanere innenfor visse fagområder, blant annet fysikk.

Fremragende fagmiljøer

Forskerflukten pågår på alle nivåer fra master- og doktorgradstudenter til postdoc-forskere og professorer. Norge har merket mindre til dette enn resten av Europa, men mange nordmenn velger også et amerikanske universitet som sin akademiske tumleplass. Årsakene til at USA er attraktivt for forskere er flere.

- De hadde rett og slett ikke det faglige tilbudet i Norge. Jeg måtte til USA for å oppnå den kompetansen jeg var ute etter, og her kan jeg samarbeide med forskere i verdensklassen. De økonomiske rammene til forskningsprosjektene er også bra her borte, forteller Bjarte Hannisdal, som tar doktorgrad i paleontologi ved The University of Chicago.

Et stort antall europeiske forskere velger også å være gjesteforskere i USA.

- Fagmiljøet er ofte veldig sterkt. Når redaktøren for Nature og det fremste tidsskriftet for geologi i verden sitter i samme korridor som deg, skjønner man hvorfor USA er attraktivt for utenlandske forskere, sier førsteamanuensis Henning Dypvik ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo.

Dypvik, som har vært gjesteforsker ved en rekke amerikanske universiteter, legger også praktiske grunner til årsak.

- Amerikanere flytter mye på seg og derfor er landet tilrettelagt for nyinnflyttere. Det er også enkelt med språket. Skattefordeler gjør også slike opphold økonomisk gunstige.

Den amerikanske drømmen

Ivar Giæver, som fikk nobelprisen i fysikk i 1973, har en noe annen innfallsvinkel. Giæver har vært bosatt i USA siden begynnelsen av 1950-tallet, og er professor ved Rensselaer Polytechnic Institute i staten New York. På spørsmål om han hadde fått nobelprisen hvis han hadde blitt i Norge, er svaret kontant:

- Absolutt ikke. Jeg var maskiningeniør fra NTH med dårlige karakterer. Jeg hadde aldri fått noen sjanse i Norge. Da jeg kom til USA tok jeg ansvaret selv, og fikk sjansen til å gjøre karriere. Jeg arbeidet også hardt og hadde flaks.

- I USA er man i større grad avhengig av egne ideer og personlig innsats, og ikke gamle professorer og institutter. Tenk på Øst-Europa, hvor dårlig de gjorde det i forskning på grunn av et veldig byråkratisk system, fortsetter Giæver.

Giæver fremhever også amerikanernes evne til å bygge opp større forskningsinstitusjoner.

- Petter Smarts tid er forbi. I dag må man å tilhøre et større forskningsmiljø. Den beste forskningen i dag skjer ikke på et lite college eller universiteter, men ved de større forskningsinstitusjonene i Boston (MIT, Harvard) og San Francisco (Berkeley).

Streng immigrasjonspolitikk

Etter den 11. september har fremmedfrykten sneket seg inn i USA. Jakten på terrorister har gjort det stadig vanskeligere for utlendinger å få oppholdstillatelse. Dette rammer også rekrutteringen til forskningen.

I en artikkel i Nature nylig, trekkes det frem at 76 prosent av alle forskere på vei inn i USA opplever forsinkelser med å få visum. I USA fryktes det nå at talentfulle utenlandske forskere vil velge universiteter i andre land.

Ivar Giæver tror imidlertid at dette vil ha liten betydning.

- Det vil fortsatt være lett for de med utdannelse å komme til et amerikansk universitet, og for de som er utdannet her og foretrekker å bli.

Hannisdal deler Giævers synspunkt.

- Mange som kommer til USA har en invitasjon fra et amerikansk universitet. Det skal da mye til før myndighetene nekter deg visum. Jeg tror derfor at dette i liten grad vil hindre de beste hodene til å komme til USA.

EU-forskning

Europa forsøker å gjenvinne sitt tapte forskningshegemoni, og stanse flukten ved å satse mer penger. EUs sjette rammeprogram er et av tiltakene som skal få Europa på fote.

17,5 milliarder euro skal i løpet av en treårsperiode satses på forskningspolitikk og finansiering, samt styrking av samarbeidet mellom fremtredende forskningsinstitusjoner i Europa. EUs mål er å få Europa opp på nivå med USA innen 2010.

- EU-landene har som mål at midlene til forskning skal utgjøre tre prosent av BNP. Dette vil kreve opp til 700 000 flere forskere. Dersom de skal klare denne målsetningen må Europa bli mer attraktivt, sier Per Magnus Kommandantvold i Norges forskningsråd.

Men det spøker for de ambisiøse målene. Ifølge magasinet Time brukte USA 287 milliarder euro på forskning og utvikling, noe som er 121 milliarder euro mer enn EU. Og de siste nøkkelindikatorene for innovasjon viser at EU ligger langt bak USA. Særlig gjelder dette patenteringer og offentlige innvesteringer i forskning.

Giæver tror at en radikal endring av universitetssektoren må skje i Europa og Norge dersom de skal ta opp kampen med USA.

- Universitetene i Europa må bli mer fleksible. De må tilpasse seg situasjonen som hersker nå og ikke for 100 år siden. I USA er mange av de beste universitetene private, og de kan prøve nye løsninger og tilpasse seg nye omstendigheter.

- Nå har det endelig kommet en universitetsreform i Norge som retter litt på situasjonen, men merkelig nok har denne kommet fra politikerne og ikke fra universitetet selv.

Powered by Labrador CMS