Den nye biomassemodellen for stortare blir et viktig verktøy for både forskere, forvaltning og industri.

Biomasse betyr hvor mange tonn som finnes av en bestand i et gitt område. For eksempel hvor mange tonn sild det er i Nordsjøen, eller som her – hvor mange tonn tare det finnes i et testområde på Søre Sunnmøre.

Biomassemodellen viser fordelingen av tarebiomassen (altså hvor mye) og hvordan den varierer i et område.

Ved å bruke denne modellen kan vi finne ut hvor det er mye og lite tareskog. Videre kan vi finne ut av hvordan dette varierer etter ulike bunn- og miljøforhold som havdyp, strømhastighet og størrelsen på bølger.

Tareskogen: Mat og hjem for mange

Tareskog er rike økosystemer som tilbyr en rekke goder, eller økosystemtjenester, for både livet i havet og samfunn langs norskekysten. Den tilbyr mat og levesteder for rike samfunn av alger og dyr og fisk bruker den som oppvekst og fødeområde.

Mange sjøfugler og sjøpattedyr finner sin næring i den tette tareskogen. Tareskogen er et overskuddssystem som forsyner andre av kystens økosystemer med næring.

I senere år har man også blitt mer og mer klar over tareskogens potensielle betydning i klimaregnskapet. Tare tar opp betydelige mengder CO2 som til slutt blir begravet i havbunnen på dypt vann. Dermed blir mengder av karbondioksid tatt ut av det raske karbonkretsløpet.

Les også:

Delar av havet er i ferd med å døy

Hvordan påvirker vi mennesker tareskogen?

Tareskogen er viktig for oss mennesker, fordi vi høster av den rikdommen som finnes der. Indirekte gjennom at vi fisker på arter som lever i tareskogen, men også direkte gjennom taretråling. Det tråles etter stortare, fordi den inneholder alginat. Alginat brukes i alt fra legemiddel til matvarer.

Vårt samfunnsoppdrag på HI er å gi råd til myndighetene om hvordan ressursene i havet kan utnyttes på en bærekraftig måte. Da må vi vite hvor store resursene er og hvordan de varierer mellom ulike områder. Dermed er den nye modellen et viktig verktøy for oss.

Det er Fiskeridirektoratet som forvalter områdene med tareskog, og bestemmer hvor og hvor mye det kan tråles etter stortare. Taretrålingen langs norskekysten reguleres gjennom fylkesvise forskrifter der kystområdene deles inn i høstefelt som er åpne for tråling hvert femte år, uten at det foreligger kvotebegrensninger på uttaket.

Store mengder data ligger bak

Mye arbeid ligger bak modellresultatene. Biomassemodellen bygger på store mengder data fra videoobservasjoner og dykkerinnsamlinger av tareplanter, samt data om bunn- og miljøforholdene i testområdet.

Stasjonene der dataene er samlet inn er plassert rundt i testområdet for å dekke så mye som mulig av de naturlige miljøvariasjonene som finnes innenfor området.

Dataene går så inn i modellen – som så regner ut hvordan biomassen av tare varierer med bunn- og miljøforholdene. Til slutt kan resultatene presenteres i kartruter som viser tarebiomassen i hele området.

Hvor godt stemmer modellen med virkeligheten?

For å sjekke at kartet bokstavelig talt stemmer med terrenget, har vi så undersøkt testområdet med både video- og dykkedata for å se hvor godt den statistiske modellen traff på virkeligheten.

Modellen regnet ut at den totale biomassen i testområdet var 470 000 tonn. Samsvaret med uavhengige data fra området, var 84%. Det betyr at modellen treffer veldig godt.

Skal modellere hele norskekysten

Modellen som nå er utviklet dekker bare et begrenset testområde langs Mørekysten. Likevel har modellen gitt forskerne en bedre forståelse av utbredelsen til stortare og hvordan ressursene varierer mellom ulike områder.

Målet vårt er å utvikle en modell som dekker hele norskekysten. Det finnes i dag ikke gode anslag over hvor mye tare som finnes langs kysten vår.

Det trenger vi å vite, slik at vi kan gi råd som gjør at tareskogen kan forvaltes på en god og bærekraftig måte.