Forskere fra Sør:

Da denne mannen ankom sykehuset i Nepal, etter jordskjelvet i april 2015, fikk han utdelt et grønt fargebånd. Fargen betydde at han ikke var hardt skadet og derfor hadde lav prioritet. (Foto: Samita Giri)
Da denne mannen ankom sykehuset i Nepal, etter jordskjelvet i april 2015, fikk han utdelt et grønt fargebånd. Fargen betydde at han ikke var hardt skadet og derfor hadde lav prioritet. (Foto: Samita Giri)

Slik ble et jordskjelv i Nepal starten på et forskningsprosjekt

POPULÆRVITENSKAP: Etter det første store jordskjelvet rammet Nepal i 2015 var jeg en del av et team som delte ut fargebånd til sårede mennesker som ble brakt til sykehuset. Fargen på båndet bestemte hvilke pasienter som skulle få behandling først.

Publisert

Nepal ble rammet av to store jordskjelv i 2015. Under det første jordskjelvet 25. april var flere av helsestasjonene stengt for helgen. Derfor ble mange av ofrene ble fraktet til sykehuset Dhulikhel.

I løpet av en time etter skjelvet ankom en stor mengde pasienter til sykehuset. De ble hentet i ambulanser eller andre kjøretøy. Noen ble båret av familiemedlemmer og naboer.

Mitt fagfelt er folkehelse. I 2015 jobbet jeg som koordinator for prosjektet «Dhulikhel Hospital Patient Care» (DHPCARE). Da jordskjelvet rammet, var jeg gravid i sjuende måned, men jeg meldte meg til tjeneste for å hjelpe pasientene. Alle sengene på sykehuset var i bruk, og det var pasienter overalt.

Fargebånd for å prioritere pasienter

Dette var den første store katastrofen i Nepal på nesten åtte tiår, og sykehuset hadde ingen erfaring med en slik situasjon. Men forskningsprosjektet jeg arbeidet med, hadde jobbet med å forbedre akuttilbudet.

Nesten 2000 personer ble behandlet ved Dhulikel Hospital etter å ha blitt rammet av jordskjelvet.(Foto: Dhulikel Hospital)
Nesten 2000 personer ble behandlet ved Dhulikel Hospital etter å ha blitt rammet av jordskjelvet.(Foto: Dhulikel Hospital)

Sykehuset opprettet umiddelbart medisinsk ledelse, kirurgiske tjenester døgnet rundt, samt egne team for infeksjonskontroll og for logistikk. Dette var helt avgjørende for å håndtere den uforutsette arbeidsbelastningen og gi rask og god behandling.

En av de viktigste oppgavene var å etablere av en såkalt triage-sone ved hovedinngangen til sykehuset. Triage er å gi pasientene en prioritet ut ifra hvor alvorlig tilstanden deres er. Vi etablerte en slik sone dagen etter jordskjelvet, og jeg var med på å koordinere dette arbeidet. Vi brukte fargebånd (rød, oransje, gul og grønn) for å sortere pasientene. Pasientene ble deretter flyttet til ulike deler av sykehuset.

Fargebåndene i tiage-sonen. (Foto: Samita Giri)
Fargebåndene i tiage-sonen. (Foto: Samita Giri)

Informasjon om pasientene

De aller første dagene var det umulig å bruke tid på å samle inn pasientinformasjon på en systematisk måte. Likevel begynte jeg å samle informasjon om pasientene i triage-sonen, fordi jeg tenkte det ville være nyttig for å håndtere pasientene og for å bedre beredskapen i fremtiden. Det var svært utfordrende å samle inn informasjon i denne fasen, fordi det kom så mange pasienter, og fordi stemningen var svært anspent.

Nesten 2000 personer ble behandlet ved sykehuset vårt etter å ha blitt rammet av jordskjelvet.

Ved hovedinngangen skrev vi ned pasientenes navn, alder, kjønn, triage-kode og skade. Vi fulgte pasientene til de ulike behandlingsområdene for å registrere utdypende klinisk informasjon. To forskersykepleiere hjalp meg med dette store arbeidet.

Denne innsatsen gjorde enklere å kommunisere mellom ulike avdelinger på sykehuset, gi jevnlige rapporter til myndighetene og andre organisasjoner. Det ble også lettere å planlegge bruken av personell, medisinske forsyninger og behovet for spesialiserte helsetjenester. Informasjonen var også nyttig for å finne savnede familiemedlemmer, blant annet barn.

Brukt i forskning

Jeg hadde i utgangspunkt ikke planer om å formidle denne informasjonen gjennom internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Men jeg hadde planlagt å ta en doktorgrad, og veilederne mine motiverte meg og støttet arbeidet mitt, selv om det ikke var en del av planen.

Etter jordskjelvene kunne vi følge opp pasientene våre etter 90 dager via telefonintervjuer for å få vite hvordan det gikk med dem, og om de fortsatt var preget av skadene. Dette har ikke blitt rapportert i tidligere studier. Materialet er nå publisert som en vitenskapelig artikkel i det internasjonale tidsskriftet Plos One.

Studien beskriver hva slags pasienter som ble behandlet på sykehuset. Det viser at det var svært mange akuttilfeller, særlig før de internasjonale feltsykehusene ble etablert. Som en konsekvens var det mange av de hardt skadde pasientene som døde. Disse funnene viser hvor viktig det er å styrke det lokale helsesystemet. Vi trenger robuste lokale helsetjenester som kan håndtere naturkatastrofer som jordskjelv.

Forskere fra sør

I denne serien kan du lese artikler og kronikker skrevet av forskere fra land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Dette er stemmer som ofte ikke kommer til orde i norske medier.

Vi hører lite om forskningen som skjer utenfor USA og Europa. Derfor har vi invitert forskere til å skrive selv.

Se flere bidrag i serien her.

Viktig å samle inn informasjon om pasientene katastrofer

Det er mye vi kan lære av det som skjedde etter jordskjelvet i Nepal i 2015. Det er viktig å samle inn og rapportere informasjon under katastrofer, og det er mulig å få til dette dersom vi har planer og er forberedt.

De ansatte ved sykehuset vurderte etableringen av triage-sonen som et nyttig verktøy. Systemet bidro til at vi kunne håndtere et stort antall pasienter, tross minimale ressurser, og reddet trolig mange liv. Jeg mener dette er et godt eksempel på samarbeid ved et lokalt sykehus.

Fra Nepal til Norge

Om forskeren

Samita Giri forsker på organiseringen av helsevesenet i krisesituasjoner. Hun ble født i Nepal, men har flyttet til Norge for å ta doktorgrad ved NTNU.

Utvalgt forskning:

Samita Giri med flere: Impact of 2015 Earthquakes on a local hospital in Nepal: A Prospective Hospital-based Study, Plos One, februar 2018,

Jeg møtte de to norske forskerne som nå er veilederne mine, på Dhulikhel sykehus Nepal i 2013. Vi diskuterte planen for DHPCARE-prosjektet ved sykehuset vårt. Det som motiverte meg mest til å bli involvert i dette prosjektet, var at det var praktisk: Pasientene har direkte nytte av det.

I august 2016 flyttet jeg til Trondheim med familien min for å ta en doktorgrad ved NTNU.

Jeg har vokst opp i en middelklassefamilie i en liten landsby i den østlige delen av Nepal. Jeg ville bli sykepleier, slik at jeg kunne hjelpe fattige kvinner og barn i landsbyen min. Men jeg endte med å ta en utdanning innen folkehelse, og det er jeg stolt av. Jeg har reist rundt i Nepal og vært vitne til de store helseutfordringene i hjemlandet mitt. Det har gitt meg muligheten til å forstå helsevesenet bedre.

Det som skjedde under jordskjelvet, viste tydelig hvor viktig det er med akuttilbud ved naturkatastrofer. Og det at arbeidet under jordskjelvet har endt som en vitenskapelig artikkel, har gitt meg motivasjon til flere studier på dette feltet.

Referanse:

Dhulikhel Hospital Patient Care (DHPCARE-prosjektet)

DHECARE er et samarbeidsprosjekt mellom Dhulikhel-sykehuset (DH) i Nepal, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og St. Olavs’ sykehus, Universitetssykehuset i Trondheim. Det startet i september 2013. Hovedformålet var å gi et bedre helsetilbud hjelp av et triage-system, omorganisering av beredskapsavdeling og opplæring av personalet. Prosjektet hadde tre faser:

i) Preintervensjonsfase: Demografisk og klinisk informasjon fra pasienter ved et akuttmottak ble samlet inn, helt til de ble skrevet ut.

ii) Intervensjonsfase (februar 2015): Implementering av triage, simuleringstrening og omorganisering. Akuttmottaket ble omorganisert for å dele inn pasienter i tre behandlingssoner (rød, oransje/gul og grønn) i henhold til fire triage-kategorier (rød, oransje, gul og grønn), med separat personale som deltar i hver sone.

iii) Postintervensjonsfase: Pasientinformasjon samlet inn som i preintervensjonsfasen.