– Jeg ønsker å bidra med kunnskap som gjør at skolen, og egentlig all undervisning, kan praktiseres på en måte som møter menneskets behov. Alt som er med på å bidra til at mennesker kan leve gode liv og hvordan det kan realiseres sammen med andre.

Dette sier professor Tobias Werler ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo (UiO)

Opplæringslovens formålsparagraf lyder slik: «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.»

– Skolen skal bidra til at elevene er herre i eget hus, for å si det litt enkelt.

Disse temaene har vært grunnleggende i Werlers forskning på skole og utdanning som før han kom til UiO, jobbet han ved Universitetet i Agder, Høgskulen i Volda og Høgskulen på Vestlandet.

– Norske lærere er grunnleggende solidariske

Werler fremhever at norsk skole kjennetegnes av en solidarisk grunnholdning.

Solidarisk ved at lærerne vil høre på elevene og virkelig lytte til dem.

– Skolen er bygget rundt elevens mangfold, at elever er forskjellige. Målet er å bygge opp elevens liv. Læreren representerer storsamfunnet og har makt, men denne avstanden minimeres over tid i løpet av skolegangen, sier professoren.

Men selv om elevene får mye plass i norsk skole, fremhever Werler viktigheten av at de får være med på å bestemme om saker som angår dem:

– Alle er født med unike forutsetninger. Jeg er redd for at vi ikke evner å fange opp de mangfoldige interessene til elevene.

Han mener derfor at skolen bør legge opp til mer valgfrihet, både i fag, elevers medvirkning og hvilke prosjekter de kan jobbe med.

– Prosjektarbeid for eksempel er helt fint, men temaene er ofte allerede valgt for elevene. Hvorfor ikke la elevene velge selv? Det er vel anvendt tid og kanskje litt risikabelt.

– Men det er det verdt, utbryter professoren.

– Gi elevene en stemme!

I Werlers forskning har han vært opptatt av det som kalles «Lived democracy» i utdanning. Sentralt her er at elevenes ytringer skal føre til endring. For at det skal skje, må barn og unge gis mulighet til å medvirke i temaer som angår dem.

Werler nevner et eksempel fra et forskningsprosjekt der elevene ønsket mer trafikksikkerhet for fotgjengere på en smal vei på Vestlandet. Elevene hadde relevante innspill fordi det angikk deres hverdagsliv nettopp fordi de ikke kjører bil.

Et annet eksempel er fra elevenes motstand mot videre oljeutbygging i Lofoten.

– Jeg begynte å forske på disse temaene fordi jeg opplever at få elever opplever en rettferdig skolegang der de får utviklet potensialet sitt.

Han fremhever at elever har viktige observasjoner og evner som kan videreutvikle lokaldemokratiet på en helt konkret måte.

Unødig politisering av pedagogisk praksis

Tyskutdannede Werler har også forsket på hva som kjennetegner pedagogikk i Skandinavia.

– Norsk pedagogisk praksis har på noen områder utviklet en egen stemme som blir respektert. Også utenfor Norden. Men samtidig finnes det noe som jeg vil kalle for uheldig politisering av pedagogisk praksis.

Werler utdyper:

– Stortinget bestemmer hvordan lærerutdanningen skal utformes. Selve innholdet er derfor bestemt av politikere som sitter fjernt fra skolehverdagen. De har med noen få unntak aldri selv vært lærere.

Denne typen politisk kontroll finner vi også i høyere utdanning, sier professoren.

– Jeg mener at de som har erfaring fra og kunnskap om skolehverdagen, bør få en større plass i å innrette utdanningene.

Bidrar lærerutdanningen til ulikhet i skolen?

Hva ville Werler forsket på om han fikk 50 millioner?

– Jeg kunne tenke meg å finne ut hvorfor og på hvilken måte lærerutdanningen bidrar til å forsterke ulikheter i skolen.

Og da vil han rette forskerlupen mot eget felt:

– Er lærerutdanningen med på å reprodusere sosiale ulikheter? Vi vet ikke så mye om dette. Så vidt jeg vet, finnes det kun noen få studier fra USA. De vil jo ikke være overførbare til norske forhold.

Sosial ulikhet i utdanning ble nylig påpekt som et stort problem av både FN og Unicef. Dette gjelder også for Norge, fremhever han.

– Det er min hypotese at vi ikke helt forstår konsekvensene av hvordan vi rekrutterer kommende lærere.

– I tillegg ville jeg sett på innholdet i læreplanene og på hvordan undervisningen ved lærerutdanningen foregår for å forstå mer om hvordan skolesystemet reproduserer sosial ulikhet. Og ikke minst hvordan vi kan gjøre noe med det, sier Werler.

Referanser:

Yekaterina Chzhen mfl.: An Unfair Start: Inequality in Children’s Education in Rich Countries. Rapport fra Unicef, 2018. Sammendrag.

Inequality Matters: Report of the World Social Situation. Rapport fra FN, 2013. Sammendrag.

Rune Herheim, Tobias Werler og Kjellrun Hiis Hauge (red.): Lived democracy in education. Young citizens' democratic lives in kindergarten, school and higher education. Bok utgitt på Routledge, 2022. Sammendrag.

Tobias Werler: From Didaktik to Learning (Sciences). Kapittel i boka Didaktik and Curriculum in Ongoing Dialogue, 2021. Sammendrag.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER