Peter Piot er direktør på Institute for Global Health i London, lege og mikrobiolog. Han snakker ikke samfunnsviterspråket, i følge ham selv. Men var likevel bedt inn som en av hovedtalerne på World Social Science Forum i Bergen tidligere denne uken.

- Jeg er her fordi jeg gjennom mitt yrkesliv har lært at i vår globale tid med økende kompleksitet rundt saker og problemer, kan vi bare finne effektive løsninger gjennom tverrfaglig handling, sa Piot i sin innledning.

Piot er ikke bare akademiker, han har også i 15 år jobbet som visegeneralsekretær i FN og som øverste leder av UNAIDS, organet som leder FNs tiltak mot aidsepidemien.

Å stimulere til god tverrfaglig forskning er en av Piots hjertesaker. Til forskning.no sier han at samfunnsforskere har en viktig rolle å spille når vi skal forberede oss på en epidemi.

- Samfunnsvitere kan bidra med forståelse og kunnskap om folks oppfatninger og kommunikasjonsmønstre, noe som er helt nødvendig i epidemi-forberedelsene, som mot svineinfluensaen i disse dager. Samfunnsforskere kan også vurdere hvilke virkninger ulike tiltak har.

Helse er globalt

Fordi aids-epidemien var så kompleks å håndtere, ga den ifølge Piot en god innføring i hvordan mange ulike sektorer og fagdisipliner kan jobbe sammen med gode resultater.

- Aids-epidemien viser hvordan verdensomspennende tiltak mot et nytt fenomen kan forandre offentlig helsepolitikk og praksis, og internasjonalt utviklingsarbeid. Helse er en nøkkeldimensjon i globaliseringen. I dag kan du ikke jobbe med helse i en del av verden, uten å forholde deg til hva som skjer i resten av verden, sier Piot.

Aids var en ukjent sykdom for 30 år siden, men er nå den fremste dødsårsaken i Afrika. I disse dager med så stort mediefokus på svineinfluensaen, synes Piot det er nødvendig å minne om at det hver eneste dag dør rundt 5000 mennesker av aids et eller annet sted i verden. Og hver dag blir cirka 7000 mennesker smittet med hiv, også her i Norge.

Ifølge Piots kan aids-epidemien også sees på som en fortelling om globalisering:

- De godt over 60 millionene menneskene som har blitt smittet av hiv, er alle knyttet til hverandre gjennom synlige og usynlige nettverk verden rundt.

- Hver eneste person som lever med hiv er knyttet til alle andre hiv-smittede, fordi de har hatt sex med hverandre, delt sprøyter, fått blodoverføring fra noen med hiv eller fordi mødrene deres var smittet. Det er ingen andre måter å bli smittet på, sier Piot.

Mye kunnskap om virus, lite om nettverk

Piot forklarer at man fortsatt vet lite om disse sosiale nettverkene:

- Vi vet så mye mer om selve viruset og hvordan det oppfører seg, enn om adferden til menneskene som bærer det. Et titalls milliarder dollar har blitt investert i biologisk og medisinsk forskning, mens samfunnsforskningen rundt aids har på langt nær fått samme økonomiske støtte.

Etter femten års arbeid mot hiv og aids, mener Piot at man endelig kan se resultatene av de mange og store tiltakene som er satt inn av FN og andre. Som et resultat av global handling, er mer enn 4 millioner mennesker i fattige og middels rike land nå i live på grunn av behandling, mens tallene var bare et par hundre tusen for fem år siden. I dag smittes og dør langt færre folk.

- Resultatene har kommet på grunn av et unikt samarbeid mellom vitenskapen, politikken og finansieringskildene, sier Piot.

Det viktigste vitenskapelige gjennombruddet var oppdagelsen av medisiner som gjør at hiv ikke lenger er en dødsdom. Men det at medisinene fantes, betydde ikke at det kom hiv-smittede i fattige land til gode. Aktiv politisk handling fra mange hold har gjort medisinene tilgjengelig også i fattigere land.

- En viktig faktor i aids-kampen har vært en resolutt omfavning av tverrfaglig arbeid, og at mange flere sektorer i samfunnet enn helsesektoren ble involvert i arbeidet, mener Piot.

- For å slåss mot aids har vi måttet overkomme mange hindre, og vi har jobbet for endring i holdningene til kjønn, sosiale forskjeller, sex og narkotika. Med andre ord, vi befinner oss på feltene kultur, ideologi og religion, alle viktige temaer i samfunnsforskningen.

Men Piot er ikke sikker på hvor oppdaterte samfunnsvitere er på ny teknologi, nyvinninger innenfor medisinsk behandling og genetikken.

- Teknologi og medisinsk innovasjon springer ut av naturvitenskapen, men bruken av dem og deres plass i økonomisk og sosial utvikling er i hovedsak spørsmål for samfunnsforskningen.

Ikke bare medisinsk forskning

Piot er overbevist om at man ikke finner løsninger på helseproblemene hvis man bare setter inn ressursene i medisinsk forskning.

- Etter et langt liv innenfor offentlig helse, er jeg overbevist om at problemene ikke vil finne en løsning hvis vi bare har et snevert medisinfaglig perspektiv. Det har vært nok av mislykkede forsøk på tverrfaglig forskning på aids, men også mange gode prosjekter.

- Men samtidig er det vanskelig å jobbe på tvers av fagdisiplinene. Det kan skyldes en manglende respekt for andre forskningsmetoder enn sin egen, i stedet for at man omfavner metodisk mangfold. Det er fortsatt mange epidemiologer og virologer som er overbeviste om at det bare er deres fagfelt som er relevant for å forstå aids-epidemien, enda så kompleks den er, sier Piot.

- Mistroen starter med at vi utdannes uten kontakt med hverandre. Noe av dette kan ikke unngås, og er nødvendig for å oppnå dypdekunnskap på et fagfelt. Men vi kan gjøre mye mer når det gjelder å stimulere og belønne tverrfaglig høyere utdanning og flerfaglige karriereveier. Dette gjøres allerede på en rekke universiteter, men sjelden innenfor biologi og resten av naturvitenskapen.

Løsning eller forståelse

Piot ser også mange problemer rundt det å bruke kunnskap fra flere fagfelt, og å få til samarbeid mellom dem.

- Det er stor forskjell på å ha fem ulike spesialister som analyserer noe parallelt, og det å få de samme fem ekspertene til å samarbeide i et felles prosjekt.

- Som beslutningstaker i FN-systemet forsøkte jeg alltid å bruke den forskningen som ga best grunnlag for avgjørelser. Dette var vanskelig, fordi forskningsresultatene ofte var ufullstendige eller ikke ferdige. Jeg møtte dessuten gjerne konkurrerende teorier og forklaringer på virkeligheten, sier Piot.

- Hvordan skal en beslutningstaker takle en situasjon der du får servert fem forskjellige modeller, som alle kan være totalt relevante fordi det kan være fem ulike måter å forstå virkeligheten på? Hvem skal være trafikkonstabelen?

Noe av vanskelighetene skyldes de svært ulike tidsrammene som beslutningstakere og forskere jobber under.

- Beslutningstakere trenger det nå! Forskere trenger mer tid til å forske på saken, sier Piot til forskning.no. – Dessuten har man svært ulike forventninger. Politikere ønsker en løsning, forskere ønsker å forstå bedre.

Tettere og tydeligere kontakt

Samfunnsforskningen kan fylle mange behov innenfor helsearbeidet, ifølge Piot.

- Basert på min erfaring fra FN, ser jeg at samfunnsforskningen kan gi teoretiske rammeverk, den kan analysere og forklare fenomener og handlinger, bidra til å finne løsninger og ikke minst stille nye spørsmål som korrigerer og stabiliserer handlingsplaner og kontakten med samfunnet.

Men Piot erfarte også at mye av kunnskapen som kommer ut av samfunnsforskningen tapes gjennom uforståelig fagspråk eller oversalg av betydningen av forskningen.

Verken samfunnsforskere eller andre forskere kan jobbe isolert, mener Piot. Det er nødvendig å investere mer i dialogen med de kreftene i samfunnet som former politikken og strategiene.

- I aids-arbeidet måtte jeg være i tett kontakt med forskere, politikere, hiv-positive, kirkeledere, fagforeninger, næringslivet og mange andre. Ellers ville det vært umulig å få til tiltak mot aids-epidemien.

Og forskere må snakke tydeligere.

- Vi som er forskere må kommunisere langt bedre enn vi gjør i dag. Nå konkurrerer den vitenskapelig arrogansen med arrogansen hos de med makt – og den kampen taper vi.