Sleip sopp dreper fiskeyngel

En soppinfeksjon dreper fiskeyngel og er blitt en tapsfaktor for oppdrettsnæringen. Nå lurer forskerne fram soppens spredningsstrategi, for å bekjempe den.

Publisert
Infeksjon på plommesekkyngel. (Foto: Even Thoen)
Infeksjon på plommesekkyngel. (Foto: Even Thoen)

Even Thoen har i sitt doktorgradsarbeid skaffet oversikt over utbredelse og artssammensetning av soppen Saprolegnia i norske fiskeklekkerier, og funnet risikofaktorer for smitte.

Forsøkene hans tyder på at soppsporene infiserer de døde fiskeeggene, og via disse klarer å trenge inn i, og skade, levende egg også.

Kunnskapen om soppens strategi kan nå brukes mot den.

Sporer

I Norge har infeksjon med Saprolegnia tradisjonelt vært forbundet med rogn, men den kan forekomme gjennom hele ferskvannsfasen.

Fisken som skal formeres overføres til ferskvann før den blir tappet for rogn og melke, er spesielt utsatt som følge av nedsatt immunforsvar i forbindelse med kjønnsmodning.

I andre land med lakseoppdrett ser det ut til at tapene som skyldes Saprolegnia er betydelige også i de sene ferskvannsstadiene.

Saprolegnia formerer seg, sprer seg og smitter ved hjelp av sporer. Estimering av sporekonsentrasjonen i klekkerienes vannsystemer var derfor en forutsetning for videre arbeid.

– Isolering og kvantifisering av sporer i vann er avhengig av en pålitelig metode, og første steg i arbeidet var derfor å etablere en metode med tilfredsstillende følsomhet som også var praktisk mulig å bruke, sier Thoen.

Vanlig å finne Saprolegnia

Oogonium med seksuelle formeringsstrukturer (antheridum). (Foto: Even Thoen)
Oogonium med seksuelle formeringsstrukturer (antheridum). (Foto: Even Thoen)

Med metoden på plass kunne Thoen samle inn og lete etter Saprolegnia i vannprøver fra 26 akvakulturanlegg langs kysten fra Agder i sør til Finnmark i nord.

Resultatene av analysene viste at alle anleggene hadde Saprolegnia i vannkildene sine, men at sporemengden varierte sterkt fra anlegg til anlegg.

Han fant også at det dannes en betydelig mengde sporer inne i anleggenes rørsystemer, klekke-enheter og kar, selv uten at infeksjon påvises på rogn eller fisk.

– Dette viser at det er et stort potensiale for smitte i mange klekkerier dersom andre smittefremmende forutsetninger oppfylles, sier Thoen.

89 isolater som ble karakterisert, tilhørte fem forskjellige arter av Saprolegnia. Dette er færre arter enn det som har vært påvist i naturlige vannkilder i andre europeiske land.

– En mulig forklaring på dette kan være at enkelte stammer tilpasser seg miljøforholdene i rør og karsystem bedre enn andre, og utkonkurrerer mindre tilpasningsdyktige stammer, sier Thoen.

Og ifølge Thoen stemte funnene godt med denne forklaringen fordi nesten 80 prosent av de karakteriserte isolatene viste seg å være Saprolegnia diclina. Denne soppen vokser hovedsakelig på dødt materiale.

Smitteforsøk

Hyfer som infiserer levende øyerogn. (Foto: Even Thoen)
Hyfer som infiserer levende øyerogn. (Foto: Even Thoen)

Thoen gjennomførte smitteforsøk for å finne hvilke risikofaktorer som gjelder for at rogn skal infiseres og om ulike isolater av soppen har ulik infeksjonsevne.

– Resultatene fra disse forsøkene tyder på at Saprolegnia-sporer ikke er i stand til å infisere levende, befruktede rognkorn, men bare døde egg, sier Thoen.

– Soppen som har infisert døde egg, danner tynne tråder som kan trenge inn i levende egg og drepe disse, fortsetter,.

Selv begrenset kontakt med disse tynne trådene tilstrekkelig til å skade eggene, slik at de dør kort tid etter.

– Disse funnene viser at døde egg og organisk materiale ikke bare øker risikoen, men er helt nødvendig for utvikling av saprolegniose på rogn i klekkerier, sier Thoen.

Og han understreker hvor viktig det er å fjerne slikt materiale hyppig for å hindre etablering av infeksjon som spres til levende egg.

Smittemodellen for Saprolegnia på rognkorn vil være et nyttig redskap for studier av soppens sykdomsfremkallende egenskaper og til bruk for testing av legemidler til forebygging og behandling, mener Thoen.