Krepsepest er dårlig nytt, ikke bare for ferskvannskreps. Det er også en gledesdreper for alle som liker krepsing og krepselag i august. Og pesten kan ikke minst få negative konsekvenser for lokalsamfunn som rammes av strenge smitterestriksjoner. Stengte sluser i Ørje er et eksempel.

Ofte oppdages krepsepest først når utbruddet er et faktum. Ved å påvise smitten tidlig kan imidlertid store utbrudd forebygges eller kontrolleres bedre.

David Strand har i sin stipendiatperiode ved Veterinærinstituttet utviklet og testet metodikk for tidlig påvisning og kvantifisering av lavfrekvent krepsepestsmitte i store ferskvannssystemer. I juni i år disputerte han for PhD graden ved Universitetet i Oslo.

Fremmede arter

Introduksjon av fremmede arter kan få katastrofale konsekvenser for andre arter. Krepsepest er et skoleeksempel på dette.

Eggsporesoppen Aphanomyces astaci lever som parasitt i skallet på nordamerikanske kreps. Den fulgte derfor med som nissen på lasset da nordamerikanske kreps, som signalkreps, ble introdusert til Eurpopa.

Nå er truer denne lille mikroorganismen framtiden til Europas stedegne arter ferskvannskreps, for eksempel den populære edelkrepsen.

Smittsomme sporer

Krepsepest smitter edelkreps via svømmende sporer. Krepsedød fører til masseoppblomstring av slike smittsomme sporer, som kan utrydde edelkreps i en hel innsjø på få uker. Oppdages utbruddet så sent kan smitten alt være spredt videre til nye sjøer.

Tidlig påvisning kan enten hindre eller redusere konsekvensene av et pestutbrudd. Men a påvise 10 mikrometerstore krepsepestsporer som svømmer rundt i elver og innsjøer er ingen enkel oppgave. David Strand har likevel lyktes ved å kombinere filtrering store vannvolumer med metoder som kun påviser arvestoff (DNA) fra krepsepestsporer.

Smittejakt i vann

DNA-metoden som brukes til å påvise krepsepestsmitte i vann har lenge vært i bruk ved Veterinærinstituttet for å diagnostisere krepsepest i syk kreps. 

Det har imidlertid tatt mange år å videreutvikle og tilpasse konseptet for direkte smittesporing i store innsjøer. David Strand har testet det meste, og det har også gitt resultater.

I sin doktoravhandling viser han at det er mulig å påvise ned til én krepsepestspore i en naturlig vannprøve, det vil si i en organisk suppe som er full av all verdens biologi og inhiberende stoffer.

Ved å bruke ultrafiltrering kan han oppkonsentrere over 100 liter vann per prøve i en liten flaske som kan analyseres videre. Siden krepsepestsporene har vist seg å være svart sjeldne øker vi sjansen for påvisning betydelig ved å undersøke konsentrater av så store vannvolumer.

Stort potensial

Nå har vi verktøy med stort potensial for overvåkning av krepsepest som er raskere, mer pålitelige og mer kost effektive enn dagens standarder. Det kan bidra til bedret forvaltning av truet ferskvannskreps.

Metodene gir mulighet for tidlig varsling og målrettet overvåking av krepsepest i innsjøer og elver. Dette åpner også for mer presise risikovurderinger. For eksempel kan vannanalyse brukes til vurdering av smittepress i under og etter utbrudd.

Videre kan man sjekke i forkant om en lokalitet er trygg og egnet for gjenetablering av edelkreps. Det er også mulig å avsløre om det fins ulovlig introdusert smittebærende signalkreps i vannet.

Vil man raskt vite om et stort parti med kreps er smittefri eller smittet kan vannanalyse gi raske og kosteffektive svar sammenlignet med analyser av et stort antall enkeltindivider.

Sjelden men dødelig

Strand har funnet at innsjøer med smittebærende signalkreps i Norge, Sverige og Finland ofte har tettheter av krepsepestsporer under én spore per liter vann. Det er lite sammenlignet med situasjonen under et krepsepestutbrudd hvor han påviste opp til 500 sporer per liter vann.

Likevel vet vi at utsetting av signalkreps før eller siden leder til utbrudd av krepsepest hos edelkreps. Når innsjøer med smittebærende signalkreps har sporetettheter under én krepsepestspore per liter viser det viktigheten av å kunne påvise lavfrekvente smitteforekomster. Det kan vi nå.