Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nofima - les mer.

Som forsker i et anvendt institutt bruker Mette Breiland mye av sin tid på å utføre forskeroppdrag på bestilling fra næringsaktørene. Det kan blant annet handle om å forstå hvordan den fryktede amøbegjellesykdommen AGD angriper fisken og hvordan den kan behandles.
Som forsker i et anvendt institutt bruker Mette Breiland mye av sin tid på å utføre forskeroppdrag på bestilling fra næringsaktørene. Det kan blant annet handle om å forstå hvordan den fryktede amøbegjellesykdommen AGD angriper fisken og hvordan den kan behandles.

– Jobben min er å få parasittene til å trives

Flere er bitte, bitte små. Noen av dem så små at de ikke engang kan ses med det blotte øye. Men i perioder krever de all omtanke og oppmerksomhet fra Mette Serine Wesmajervi Breiland. Hun er en forsker med et oppdrag.

Publisert

Vi snakker om amøber. Encellede organismer, som i større mengder kan forårsake sykdom og lidelse for blant annet laks i oppdrettsanlegg. Store økonomiske tap og ekstraarbeid for lakseoppdrettere.

Vi snakker om lus. Lakseoppdretternes evige «plageånd», som de bruker millioner av kroner på årlig og prøver atskillige metoder for å komme til livs – med minst mulig lidelse for laksen.

Og vi snakker om andre sykdomsfremkallende organismer som gjør seg gjeldende i norsk oppdrettsnæring.

Der andre snakker om disse små problemmakerne med forakt i stemmen, er det nærmest med kjærlighet og omtanke Mette Breiland omtaler sine «små rakkere».

– Parasitter er mitt interessefelt. Når vi snakker om amøber, er min jobb å få dem til å trives i laboratoriet og formere seg. Dette for at vi i neste omgang kan bruke dem i smitteforsøk og på den måten å bidra til å komme sykdommer hos oppdrettslaks til livs, sier Nofima-forskeren.

Når forskerne har kontroll på selve parasitten, sykdomsforløpet og hva det gjør med fisken, kan de i neste omgang teste både forebyggende tiltak og ulike behandlingsstrategier.

– Dette er et viktige og avgjørende verktøy i min jobbhverdag, slår Mette Breiland fast.

– Det er min jobb å få amøber til å trives i laboratoriet og formere seg. Dette for at vi i neste omgang kan bruke dem i smitteforsøk på oppdrettslaks, sier Mette Breiland.
– Det er min jobb å få amøber til å trives i laboratoriet og formere seg. Dette for at vi i neste omgang kan bruke dem i smitteforsøk på oppdrettslaks, sier Mette Breiland.

Forsker på oppdrag

Nofima er et anvendt forskningsinstitutt. Det vil si at all forskning skjer på oppdrag av fra enten aktørene i matnæringene eller myndighetene. Den som betaler for forskningen, kan imidlertid ikke kjøpe ønskede resultater.

Som forsker i et slikt institutt bruker Mette Breiland mye av sin tid på å utføre forskeroppdrag på bestilling fra næringsaktørene. Det kan blant annet handle om å forstå hvordan den fryktede amøbegjellesykdommen AGD angriper fisken og hvordan den kan behandles. For å forstå dette må noen fisk smittes med sykdommen, slik at det skal være mulig å forske fram en kur ved å teste ulike strategier på syk fisk.

– Vi smitter et begrenset antall fisk under kontrollerte betingelser for i neste omgang å behandle dem med for eksempel pereddiksyre, som er et prosjekt vi jobber med. Det skal ta knekken på sykdommen, men helst ikke være for belastende for fisken.

– Vi må teste og finne fram til riktig behandlingsmiddel, riktig mengde og riktig behandlingstid, sier Mette Breiland.

Ansvar for kundene

Hun regner seg som den typiske anvendte forsker. I stedet for å publisere banebrytende vitenskapelige artikler blir det mange konfidensielle rapporter for henne å skrive til de næringsaktørene og selskapene som bestiller og betaler for forsøkene.

Dette kan i Mettes tilfelle være store og små fôrselskap eller leverandørindustrien for havbruksnæringen som har gode idéer og forslag til løsninger av aktuelle sykdomsproblemer.

I tillegg er Nofima-forskerens arbeid med vedlikehold av ulike smittemodeller viktig for forskerkolleger – både i og utenfor Nofima – som jobber mer grunnleggende med å forstå fiskens reaksjon på ulike parasitter, bakterier og virus.

– Jeg føler et stort ansvar for kundene, som bruker store penger på å forsøke å få løst en utfordring i lakseoppdrett, og som setter sin lit til at vi som institutt og jeg som forsker kan gi dem svar som løser problemer, sier Breiland.

Det går mye tid til planlegging av forsøkene internt i Nofima og til selve gjennomføringen. Alt skal planlegges ned til minste detalj, og Havbruksstasjonen i Tromsø er en viktig medvirkende del i disse oppdragene.

– Det gode samarbeidet jeg har med dem er helt avgjørende for min arbeidshverdag, og for at jeg skal lykkes med det jeg gjør. Det er selvsagt også mye kommunikasjon med kundene, for hele tiden å informere dem om status og hvordan det går.

Smittemodeller som ligner virkeligheten

Smittemodeller er nødvendig i Mettes arbeid som forsker i fiskehelse. Modellene skal i størst mulig grad ligne smitte slik det foregår i et virkelig oppdrettsanlegg, slik at tiltakene som utvikles, virker.

Først gjør hun seg kjent med den parasitten eller bakterien hun skal bruke. Da er det mye uttestinger i lab med dyrking, vekst og oppformering med mer.

– Når vi har full kontroll i alle ledd, er modellen klar til å brukes i uttesting av for eksempel nytt fôr eller nye behandlingsmiddel, som forebyggende eller behandlende strategi. Det at vi kjenner sykdomsforløpet godt fra før, forteller oss om ny strategi virker eller ikke, forklarer forskeren.

– Jeg er involvert i noen store, men også en rekke mindre prosjekter. Kontoret mitt ser ut som et lappeteppe, sier Mette Breiland.

Det er oppdragsgiveren som eier de resultatene hun og kollegene kommer fram til i oppdragsforskningen.

Men Breiland både håper og tror at industrien deler sine resultater og erfaringer fra samarbeid med Nofima, slik at dette kommer flere til gode.

– Ingen er tjent med å sitte å ruge på egne resultater, men alle er tjent med at viktige resultater kommer ut slik at flere kan dra nytte av dette, slår hun fast.

For egen del mener hun kontakten med folk i næringen gjør at hun utvikler seg i flere retninger, både i form av økt erfaring og i forhold til forsøksplanlegging og gjennomføring.

– Dette blir nyttig for nye oppdrag, som kanskje kan gjøres enda mer effektivt og bedre i fremtiden i nye prosjekter. Hva som er viktige problemstillinger for næringen gjenspeiles også i hvem som kontakter oss for samarbeid og hva de ønsker løst, sier Mette Breiland.

Mette Breilands arbeid med vedlikehold av ulike smittemodeller er viktig for forskerkolleger – både i og utenfor Nofima – som jobber mer grunnleggende med å forstå fiskens respons på ulike parasitter, bakterier og virus.
Mette Breilands arbeid med vedlikehold av ulike smittemodeller er viktig for forskerkolleger – både i og utenfor Nofima – som jobber mer grunnleggende med å forstå fiskens respons på ulike parasitter, bakterier og virus.

Velferd står sentralt

Velferd for fisk i forsøk står sentralt i alt hun foretar seg – både i laboratoriet på Nofimas hovedkontor i Tromsø og i forsøkscellene på Havbruksstasjonen i Kårvika utenfor Tromsø.

Ikke minst går det mye tid til søknader til Mattilsynet om tillatelse til å få gjøre de ulike forsøkene. Hvert eneste forsøk må beskrives og dokumenteres ned til minste detalj, inkludert alt som skal gjøres med enkeltfisk.

– For meg er det viktig å gjøre forsøkene så riktig og så dokumentert som mulig. Å ivareta helse og velferd for forsøksfiskene er høyt oppe i bevisstheten hos oss som driver med forskning og fiskeforsøk. Vi streber hele tiden etter å gjøre forsøkene minst mulig belastende for den enkelte fisk.

– Så når vi bruker mye tid på å planlegge og beskrive forsøk, er det ikke for at vi vil gi Mattilsynet det de ønsker for å få lov til å utføre forsøkene, men for at fisken faktisk skal komme best mulig fra det, sier Mette Breiland alvorlig.

Likevel: Noe forsøksfisk dør av sykdom underveis i forsøk. Fokus er på å gjøre lidelsen så liten og kortvarig som mulig.

– Vi gjør jo disse forsøkene på relativt sett få eksemplarer for at det store flertallet av oppdrettsfisk skal slippe sykdom og lidelse. Alt vi gjør er for å hjelpe næringa på vegen mot å bli kvitt et sykdomsproblem, slår forskeren fast.

Fiskehelselaboratoriet på Havbruksstasjonen i Tromsø er en viktig samarbeidspartner for Mette Breiland. Det er Nofima som eier Havbruksstasjonen sammen med Universitetet i Tromsø – med halvparten hver.
Fiskehelselaboratoriet på Havbruksstasjonen i Tromsø er en viktig samarbeidspartner for Mette Breiland. Det er Nofima som eier Havbruksstasjonen sammen med Universitetet i Tromsø – med halvparten hver.

Aldri ensformig

Denne dagen er det undersøkelse av sykdomsforløpet til laks som er smittet med AGD som står på agendaen. Fem fisker på rundt 170 gram hver hentes opp av karet, der 95 gjenværende artsfrender svømmer tilsynelatende ufortrødent rundt.

Sjøvannet i ei bøtte er tilsatt bedøvelsesmiddel, som får laksen rolig nok til at gjellene kan undersøkes raskt og effektivt.

Har amøbene Mette har alt opp i laben vært spreke nok og mange nok til å forårsake sykdom? Har sykdommen slått til blant de hundre forsøksfiskene? Og hvor langt framskreden er den i så fall etter én uke?

Etter undersøkelsen konkluderer forskeren med at det er tegn til sykdom hos fisken, men at den på langt nær har slått til med full kraft ennå. Det har ingen hensikt å for eksempel starte noe behandling av sykdommen riktig ennå.

Og når alle fem bedøvde fisker er våkne og i full vigør i karet igjen, er det en særdeles fornøyd forsker som pakker sammen, skriver de nødvendige notater og vender nesen mot kontoret i Tromsø igjen.

– Jeg liker denne balansen i arbeidshverdagen: Noe tid på kontoret, noe tid på laben og noe tid i forsøkscellene. På den måten blir det aldri ensformig.

For å kunne smitte fisken med en sykdom må forskeren ha smittekilden tilgjengelig. På laboratoriet tilbringer Mette derfor en del tid sammen med amøbene.

Isolater av bestemte typer amøber blir levert fra Veterinærinstituttet. Så er det Nofima-forskerens ansvar å ta vare på dem i de mengder som må til for å kunne utføre forsøk.

Bakterier og virus kan fryses ned til det blir bruk for dem. Amøbene må holdes i live kontinuerlig og formere seg i laben, for å kunne gjøre nytte for seg.

– Min oppgave er å få de små rakkerne til å trives, slår forskeren fast.

Kjenn din amøbe

I et godt tilpasset dyrkingsmedium bor amøbene i dyrkingsflasker. De krever sjøvann med høyt saltinnhold for å trives og overleve. Slik dyrkes de i laboratoriet, for til enhver tid å kunne brukes i smitteforsøk.

– Det gjelder å hele tiden kjenne amøben sin godt. Vi må vite at vi har med å gjøre den typen vi ønsker å ha med å gjøre. Utfordringen kan faktisk være å få fisken smittet. Jeg må ta godt vare på amøbene slik at de vokser og blir flere på kort tid. Det er også avgjørende at de er virulente – altså smittebringende – for at fisken skal utvikle sykdom.

– Hvis de mister virulensen sin, noe som kan skje etter lang tids dyrking i labben, blir ikke fisken smittet. Da er vi i trøbbel, slår forskeren fast.

I mikroskopet følger hun veksten til amøben over tid og kan se når det er nødvendig å splitte den over i nye kulturer.

– På labben teller vi også rett og slett i mikroskopet hvor mange amøber vi har per milliliter væske. Med det som utgangspunkt kan vi regne oss fram til hvor mange milliliter som trengs for å smitte et gitt antall fisk, forklarer Mette Breiland.

Og når amøbene eller lakselusa har utspilt sin rolle, blir de destruert under høytrykk i en spesialkonstruert trykk-koker på laboratoriet. Ingenting blir slått ut i vasken eller kastet direkte i søpla.

– Også det må behørig dokumenteres, sier hun.

Klimaendringer og det faktum at AGD trives ved høyere havtemperatur, mener hun borger for fortsatt forskning på området.

– Denne sykdommen vil nok krype lenger nordover i takt med at det blir temperaturen i havet stiger i årene som kommer. Det er derfor i alles interesse at fiskehelsen ivaretas og at det jobbes fra flere hold for å lykkes. Det gir grunn til optimisme, sier Mette Breiland.