Haiene har vært på jorda i over 400 millioner år, hvis du regner med de tidligste slektningene i haifamilien.

De har vært gjennom store og dramatiske omveltninger av liv på jorda. Det har vært flere, store masseutryddelser som har avsluttet hele dyregrupper.

«Den store døden» for 252 millioner år siden skal ha tatt knekken på minst 80 prosent av alt livet i havet. En sannsynlig forklaring finnes i tidligere, digre vulkaner i dagens Sibir, som du kan lese mer om på forskning.no.

Men haiene klarte seg gjennom dette uten å forsvinne.

Den mest kjente masseutryddelsen skjedde for 66 millioner år siden: Kritt-Paleogen-utryddelsen.

Den ble blant annet forårsaket av en diger meteoritt som traff jorda i dagens Mexico, og avsluttet epoken til de landlevende dinosaurene. Haiene ble også rammet av massedøden, og rundt 30 til 40 prosent av alle haiartene døde ut etter dette.

Men for 19 millioner år siden kan det ha skjedd noe langt mer katastrofalt for haiene. I en ny studie i tidsskriftet Science presenterer forskere bevis for en dramatisk massedød.

Dette skal ha skjedd i løpet av en 100 000 år lang periode, og antallet haier kan ha blitt redusert med så mye 90 prosent. Så mange som 70 prosent av artene ha forsvunnet.

– I paleontologi regner vi 100 000 år som veldig kort. Det er nesten det rareste, sier Lene Liebe Delsett til forskning.no. Hun er paleontolog, og jobber ved Institutt for biovitenskap ved UiO.

Delsett har sett på studien, men ikke deltatt i forskningen.

Men hva var det som skjedde med haiene? Det er et mysterium. Forskerne har for eksempel ikke funnet noen spesielle endringer i klima på denne tiden.

– Det er slående, fordi hai er en så gammel dyregruppe. De har overlevd flere masseutryddelser.

– Klimatiske endringer kan skje på kort tid, men de kan ikke knytte det til noen kjente hendelser.

– Det er nesten som en krimhistorie, sier Delsett til forskning.no.

Men først, hva mener forskerne er bevisene for at haiene nesten ble utryddet for rundt 19 millioner år siden?

Tenner og hudtenner

Forskerne har samlet inn fossiler fra boreprøver fra bunnen av Stillehavet - rundt 6000 meter ned under havet. Disse kjernene inneholder fiskefossiler fra flere millioner år, så forskerne kan se hvordan sammensetningen endrer seg over tid.

Haier er bruskfisk. Skjelettet deres blir nesten ikke fossilisert, og dermed ikke bevart. Men tennene deres og deler av huden blir fossiler. Haiene er dekket av noe som kalles hudtenner - små harde skall som til sammen utgjør huden.

Hudtennene kan ikke direkte knyttes til hva slags art de satt på, men forskjellige hudtenner har ulike egenskaper. Noen haier har hudtenner som er tilpasset rask svømming, mens haier som er tilpasset til å gjemme seg har andre hudtenner.

Men både tenner og hudtenner mistes av haier og faller ned på havbunnen. Samtidig lever det masse andre fisk i havet, som også etterlater fossiler på havbunnen.

Forskerne har sett på forholdet mellom fossiler av vanlig fisk og restene etter forhistoriske haier.

Før denne store hai-døden for 19 millioner år siden var det ett hai-fossil per fem fiskefossil. Etter den 100 000 år lange perioden var det ett hai-fossil per 100 fiske-fossil. Det tolker forskerne som at det var dramatisk mindre hai ute i det åpne havet.

– Det er en veldig kul datainnsamling, sier Lene Liebe Delsett.

Hun peker på at resultatene virker solide.

– Det er ganske overbevisende at de faktisk har oppdaget en reel hendelse.

Men det er altså fortsatt mye ukjent her. Det er fortsatt ikke sikkert om dette skjedde overalt på jorden.

Stillehavet

Forskernes kjerneboreprøver kommer fra to steder i Stillehavet, både i nord og sør. Prøvestedene er mange tusen kilometer fra hverandre, og forskerne ser det samme mønsteret på begge steder.

Det er altså ikke sikkert om bevisene finnes igjen andre steder på kloden. Forskerne mener likevel det er sannsynlig at dette var en global hendelse.

Men hva kan forklaringen være? Det virker ikke som om haier og skater som levde nærmere kystlinjene ble rammet av massedøden, så det må ha vært noe med haiene som levde ute på åpne havet. Det mener forskerne Catalina Pimiento og Nicholas Pyenson, som har skrevet en kommentar til forskningen i Science.

De peker på at denne massedøden la grunnlaget for de haiene vi ser i havet vårt i dag. Før massedøden var det flere haier som hadde hudtenner tilpasset et annet liv enn de store haiene som lever i det store, åpne havet.

Forskerne trekker fram noen haier som lever nå, men som fanger byttet sitt ved å gjemme seg og vente. Disse haiene lever gjerne dypt nede i havet.

En av disse kalles sigarhai, og før massedøden var det flere hai-typer med lignende hudtenner som denne, ifølge forskerne.

Men det er mye ukjent med økosystemene på denne tiden, som kalles tidlig Miocen.

Kollaps i økosystemer?

Lene Liebe Delsett peker på flere, hypotetiske muligheter som kan påvirke haienes massedød.

Et eksempel er at økosystemet kan ha endret seg, slik at livsgrunnlaget for datidens haier også endret seg.

Energien som haiene tar til seg kommer fra byttedyr, men disse dyrene får energi fra blant annet andre, mindre dyr i næringskjeden. Til å begynne med kommer energien fra små mikroorganismer som lever av sollys.

– Det kan ha skjedd endringer som påvirker hele økosystemet.

Hvis noe går galt på veien fra sollys til hai, kan det bety trøbbel for haien, forklarer Delsett.

En annen mulighet er utkonkurrering av andre arter i de samme nisjene som datidens haier var tilpasset.

Men forskerne vet ikke. Det er mange spørsmål å utforske her, for eksempel om andre dyr også opplevde massedød eller store forstyrrelser i det samme tidsrommet.

Haier under press

Nå er haiene i verdenshavene under sterkt press, blant annet på grunn av overfiske. Ifølge denne Nature-studien fra 2021 kan antallet haier og skater i havene blitt redusert med så mye som 7o prosent siden 1970.

Mange av de store haiartene som lever i dag er definert som truet, ifølge rødlista til UICN. Dette gjelder for eksempel hammerhaien, hvithaien og hvalhaien.

Lene Liebe Delsett mener det er viktig å få oversikt over hvorfor masseutryddelser skjedde i fortiden, slik at man kan få en bedre forståelse av hva som faktisk kan skje i framtida.

– Det gjelder å finne helt konkrete mekanismer som fører til massedød. Hva er samstillingen mellom for eksempel klima, hav og utryddelser.

Hun mener dette også blir mer og mer aktuelt, ettersom mange forskere argumenterer for at vi er på vei inn i en ny masseuryddelse, som du kan lese mer om på forskning.no.

Referanse:

Sibert mfl: An early Miocene extinction in pelagic sharks. Science, 2021. DOI: 10.1126/science.aaz3549 .