Lukket anlegg: Det finnes ulike prototyper av lukkede anlegg i sjø, men foreløpig ingen i kommersiell produksjon. En tett vegg skiller miljøet i havet fra fisken på innsiden av anlegget. (Foto: Reidun Lilleholt Kraugerud, Nofima)
Lukket anlegg: Det finnes ulike prototyper av lukkede anlegg i sjø, men foreløpig ingen i kommersiell produksjon. En tett vegg skiller miljøet i havet fra fisken på innsiden av anlegget. (Foto: Reidun Lilleholt Kraugerud, Nofima)

Å stenge laksen inne kan gi bedre oppdrett

Laksen kan vokse raskere. Problemene med lus og rømming kan bli løst. Forskere på Sunndalsøra har store forventninger når de utvikler framtidens lukkede anlegg for oppdrett av laks.

Publisert

Forskere har gitt seg selv åtte år på å gjøre lukkede anlegg for laks opp til ett kilo til hyllevare.

Nå er de halvveis i løpet, og de ligger godt an.

I CtrlAQUA, et senter for forskningsdrevet innovasjon innen lukkede anlegg, samarbeider forskere fra flere institusjoner med oppdrettere og teknologileverandører om å nå dette målet.

Så langt har forskerne funnet ut at tiden laksen får bo i kar med resirkulert vann før de flytter til anlegg i sjøen, påvirker hvor godt fisken tåler utfordringer i livet i sjø.

Samtidig har oppdrettere produsert laks i delvis lukkede anlegg i sjø, uten problemer med lakselus eller rømming.

Sammen med et farmasiselskap utvikler forskerne genmarkører. Dette er moderne genteknologi som gir oversikt over arvemassen og som kan si noe om hvor frisk og robust fisken er mens den svømmer i anlegget.

Forskerne har også funnet at fisken vokser best når den får svømme i relativt høy strøm. I store anlegg er det en utfordring å få jevn strøm og fordeling av fisk i karet. Forskerne bruker datamodeller for å finne denne balansen.

Men fortsatt er det mange utfordringer å løse. De må finne ut hvor godt laksen egentlig har det de nye anleggene, løse tekniske utfordringer i resirkuleringsanlegg, og finne ut hva de skal gjøre med alt slammet som samles opp.

Lukkede anlegg bygges nå

Til tross for utfordringene, så blir det bygget flere lukkede anlegg både i Norge og utlandet.

Åsa Espmark fra Nofima og Hans Bjelland fra Sintef leder hvert sitt forskningssenter på fremtidens havbruksteknologier. (Foto: Frode Nerland, Nofima)
Åsa Espmark fra Nofima og Hans Bjelland fra Sintef leder hvert sitt forskningssenter på fremtidens havbruksteknologier. (Foto: Frode Nerland, Nofima)

– Disse nye anleggene er begynnelsen på økt variasjon i måten å drive oppdrett på, tror Åsa Espmark, som leder CtrlAQUA fra Nofima.

Hun mener at mengden med laks som framover blir produsert i lukkede anlegg vil avhenge av strukturen myndighetene velger for tilrettelegging, og om oppdretterne kan produsere innenfor de rammene, og om markedet vil betale for det.

– Det er fordeler og ulemper med lukkede anlegg. Personlig tror jeg at laks vil bli oppdrettet ved hjelp av mangfoldige teknologier, sier Espmark.

Vil sørge for at laksen har det bra

Forskerne utvikler lukkede anlegg fordi tradisjonell oppdrett i merder ene og alene ikke er bærekraftig i fremtiden. I åpne anlegg har lakselus for gode levekår. Oppdrettsnæringen ønsker også alternative måter å oppdrette laks på for å kunne øke produksjonen.

– Lukkede anlegg gjør det mulig å oppdrette laks nærmest uten lakselus og rømming. Her er det barriere mellom fisken og havet, slik at lus ikke kommer inn og fisk ikke kommer ut. Vi forsker for å gjøre det godt for laksen å være i disse anleggene, forklarer Espmark.

Forskerne i CtrlAQUA konsentrerer seg om lukkede anlegg på land og delvis lukkede anlegg i sjø for produksjon av laks fram til en kilo.

– Vi stopper der, for det er inntil kiloen du kan gjøre noe vesentlig med fisken for å styrke robusthet, helse og velferd. Resten er forenklet sagt en transportetappe for at den skal bli stor, sier Espmark.

Hun tviler på at det er negative miljøeffekter ved at ikke all laks blir i lukkede anlegg helt til slakt. For en laks som nærmer seg slaktevekt på fem kilo krever mye mer plass enn når den er liten. Til sammen ville hele den norske lakseproduksjonen krevd enorme arealer på land for å nå slaktevekt.

– Det vil være feil bruk av landarealet vårt. I tillegg er det også svært energikrevende og teknologisk utfordrende å drifte et anlegg med pumping og resirkulering av saltvann, som laksen helst må ha når den blir stor, sier Espmark.

Hun mener det vil bety mye for miljøet om forskerne kan redusere tiden laksen er i havet, ved at laksen er lengre tid av livet sitt på land enn i dag.

Laksen langt til havs må tåle mer

Hans Bjelland fra Sintef er enig i synet til Åsa Espmark. Han leder et annet senter som også utforsker mulighetene for fremtidens akvakulturteknologi. Exposed SFI utvikler merder langt til havs, såkalt eksponert havbruk.

Forskning på lukkede anlegg

CtrlAQUA er et senter for forskningsdrevet innovasjon som skal legge grunnlag for utviklingen av fremtidens lukkede oppdrettskonsepter. Oppdrettere vil få større kontroll over produksjonsprosessen. Teknologien kan redusere problemer med dødelighet og lakselus. Det kan også gå raskere å produsere laks.

– Vi utvikler merder langt til havs fordi det der er god plass, gode vannforhold, og det er langt mellom anleggene slik at smittepresset blir lavere. Samtidig blir avføring og rester av fôr fraktet bort med havstrømmer, sier Bjelland.

For at laksen skal klare seg i havmerder når den settes ut, er det en fordel om laksen er stor og robust, slik som ung laks opp mot en kilo fra lukkede anlegg. En laks som har vokst seg stor på land, får en kortere tid av livet i sjø før den slaktes. Og mens den er i sjøen, er konsekvensene for miljøet trolig mindre om den er i en havmerd enn nær kysten.

– Hvis vi får det til, kan vi korte ned tiden oppdrettslaksen er i sjø fra dagens 16-18 måneder, til ti. Med ti måneder i sjø kan vi også kutte ut de to verste månedene på vinteren. Hver tredje laks som rømmer, gjør det i dårlig vær. Og det er dårligere vær om vinteren, sier Bjelland.

Laks som skal i anlegg langt til havs må tåle timevis med veldig høy strøm og mer bølger enn laksen som settes i merder på mer skjermede plasseringer.

– Vi forsker mye på svømmekapasitet og adferd, for svømmekapasitet er avgjørende for om fisken skal klare seg i slike anlegg. Mens forskere i CtrlAQUA undersøker helse og produksjonseffektivitet for å oppnå en robust smolt som tåler overgang til sjø, trenger vi en robust smolt som tåler overgangen til et mer krevende miljø i sjø, sier Bjelland.

Hvordan blir laksen oppdrettet i framtida?

Espmark tror at flere av de konseptene vi kjenner til i dag, som lukkede anlegg i sjø, landbaserte anlegg og eksponert havbruk, vil være operative i kommersiell skala om få år. Samtidig tror hun tradisjonelle merder fortsatt vil ha en sentral plass, hvis den delen av næringen fortsetter en bærekraftig utvikling.

– Det er behov for tradisjonelle merder. Så sant de ligger på en plass med god vanngjennomstrømming, er dette en veldig god måte for laksen å bli oppdrettet på, mener Espmark.

Hun tror landbasert oppdrett frem til slakt i Norge kommer til å bli en nisje, fordi det vil være kostbart å produsere slakteferdig oppdrettsfisk av beste kvalitet som markedet vil betale for.

Men noen tror norsk lakseproduksjon vil å gå ned på grunn av at laks blir produsert i landbaserte anlegg nær de internasjonale markedene. Espmark ser ikke det som en trussel:

– Landbaserte anlegg nær markedene skal vi ønske velkommen og ikke føle oss truet av. I Miami bygges det er stort anlegg på land fordi det ikke er mulig å drive lakseoppdrett på andre måter. Der kan de drive lokalt uten å transportere fersk laks med fly fra Norge. Det er positivt, sier Åsa Espmark.

Hans Bjelland er enig, men oppfordrer norsk industri til å være aktiv.

– Med teknologiutvikling er vi med på å skape en ny konkurranse i verden. Våre oppdrettspartnere har globale ambisjoner. De vil oppdrette andre arter i andre nasjoner, og norske teknologileverandører bør bli med på reisen, sier Bjelland.

Dette er dagens oppdrettsystemer:

Tradisjonelt oppdrett

Tradisjonelt oppdrett. (Foto: Helge Skodvin, Nofima)
Tradisjonelt oppdrett. (Foto: Helge Skodvin, Nofima)

Lakseyngelen er i kar på land med gjennomstrømning til den er rundt 80 -100 gram og smolt. Da settes den ut i åpne merder i sjøen, som er nettkurver som henger ned i sjøen festet til en flytende ring. Der vokser den til den blir slaktet ved 4-5 kilo.

Friskt havvann flyter kontinuerlig gjennom merden, og gir naturen stor myndighet over fisken innenfor merda. En ulempe med det er at det er åpen utveksling av smitte og avfallsstoff med miljøet utenfor, og at veggene er utsatt for skade så fisken kan rømme.

Fordeler er at det er den billigste metoden og det mest naturnære livet for oppdrettslaksen selv. Tradisjonelt oppdrett er klart dominerende metode i dagens oppdrett i Norge.

Lukkede anlegg på land

Lukket anlegg på land. (Foto: Magne Langåker, Nofima)
Lukket anlegg på land. (Foto: Magne Langåker, Nofima)

Oppdrettere kan ha fisken i anlegg på land helt fram til slaktestørrelse på 4-5 kilo, men i CtrlAQUA forsker de fram til den er omtrent en kilo, den såkalte postsmoltfasen.

Slike anlegg kalles også landbaserte anlegg. Anleggene bruker resirkuleringsteknologi for vann, og opptil 99,9 prosent av vannet resirkuleres. Anleggene krever høy grad av økonomisk investering, landareal, kompetanse og kontroll med teknologien, vann og fiskens helse og velferd.

Anleggene samler opp over 98 prosent av slammet, som det gjenstår å finne gode løsninger for hva man skal gjøre med. Klare fordeler med lukkede anlegg på land er at man kan unngå lus og rømming helt, fange opp og potensielt resirkulere næringsstoffer i slammet, og at man potensielt kan produsere en mer robust og overlevelsesdyktig fisk.

En teknisk utfordring er å ta inn sjøvann i resirkuleringsanlegget, noe fisken naturlig går i fra den er smolt. Her gjenstår forskning. Det bygges kontinuerlig flere store anlegg for produksjon av postsmolt (opp til en kilo) i Norge i dag, og i 2019 starter det første anlegget opp produksjon helt frem til slakt.

Lukket anlegg i sjø

Eksempel på lukket anlegg, her utenfor Smøla. (Foto: Reidun Lilleholt Kraugerud, Nofima)
Eksempel på lukket anlegg, her utenfor Smøla. (Foto: Reidun Lilleholt Kraugerud, Nofima)

Slike anlegg kalles også semi-lukket. De slipper ut avfallsstoffer og er dermed ikke helt lukket, slik at oppdretter kan sette ut smolt og potensielt ha dem frem til en kilo. I praksis fungerer det best i dag som et mellomstadie for laks mellom 250-500 gram.

I CtrlAQUA har forskere lyktes med å produsere fisk helt uten lus og rømming, men det er en del tekniske utfordringer som gjenstår å løse for fisken.

Fordelene med lukkede anlegg i sjø, er at de tar inn sjøvann fra dypet der det ikke er lus, og ikke har den omfattende renseteknologien for vann som i resirkuleringsanlegg på land.

En tett vegg skiller miljøet i havet fra fisken på innsiden av anlegget, og hindrer interaksjon med miljøet på utsiden. Det finnes flere varianter av prototyper av lukkede anlegg i sjø, men foreløpig ingen i kommersiell produksjon.

Eksponerte anlegg langt til havs

Oppdrett i eksponert anlegg lang til havs. Bildet viser kommersiell lakseproduksjon i testmerder utenfor Frøya. (Foto: Salmar)
Oppdrett i eksponert anlegg lang til havs. Bildet viser kommersiell lakseproduksjon i testmerder utenfor Frøya. (Foto: Salmar)

Slike anlegg er drevet av behovet for økt plass og bedre produksjonsmiljø. Eksponerte lokaliteter gir mer stabile vekstforhold og større fordeling av avfallsstoffer på grunn av konstant vannbevegelse.

Eksponerte anlegg kan i tillegg ligge lenger unna vill laksefisk i kystområdene, noe som kan bidra til å redusere de negative miljøkonsekvensene forårsaket av lakselus og rømminger. Samtidig er det utfordringer med operasjoner, strukturer og utstyr på grunn av kraftige og skiftende vind-, bølge-, og strømforhold i tillegg til den økte avstanden til anleggene.

Oppdrett på eksponerte lokaliteter krever nye tekniske løsninger kombinert med driftskonsepter for å bevare sikkerheten og sikre pålitelighet i produksjonen.

Om senteret

Senteret CtrlAQUA er opprettet av Norges forskningsråd i 2015 gjennom SFI-ordningen (Senter for forskningsdrevet innovasjon). Det er finanisert av Norges forskningsråd og 20 partnere fra forskning, oppdrett og leverandørindustri. Matforskningsinstituttet Nofima er vertsinstitutt for senteret.