I løpet av et par hektiske vintermåneder kommer kjønnsmoden torsk fra Barentshavet og ned til kysten vår for å kurtisere og gyte.

– Den nordøst-arktiske torsken legger hvert år ut på en reise som er uten sidestykke i verden, forteller Bjarte Bogstad som er forsker ved Havforskningsinstituttet.

Av de til sammen 25 torskebestandene som finnes i havet, er det ingen som vandrer så langt som vår nordnorske.

Hele to måneder bruker den på turen fra Barentshavet til norskekysten.

Tar det slutt?

Torsken som reiser så langt kalles skrei etter det norrøne ordet «skrida», som betyr å vandre.

Helt tilbake til middelalderen viser kilder at fisken har vært svært viktig for kystbefolkningen i Norge.

Men nå er noen eksperter bekymret for at eventyret skal ta slutt.

Skreiens kurtise og gytingen flytter nemlig stadig lenger nordover.

Det skyldes ikke bare klimaendring og varmere hav.

Årets store flørt

Millionvis av skrei kommer svømmende fra Barentshavet i januar og februar hvert år.

Flertallet setter kursen rett mot Lofoten og Vesterålen.

Der ender årets mest forberedte flørt med at fisken svømmer buk-mot-buk i noen få sekunder, før den slipper egg eller melke. En liten hunnfisk kan ha 1 million egg. En stor mellom 10 og 15 millioner, forteller Bogstad.

Gytingen foregår i mars og april, og er på sitt mest intense rundt 1. april.

Men sjansen for at egget skal overleve er fryktelig liten. Færre enn ett egg per million blir til fisk som selv får gyte en gang i fremtiden.

Hvorfor orker skreien å ta denne lange turen helt ned fra Barentshavet?

Svaret er at Lofoten og Vesterålen er et perfekt sted å starte livet på.

Tilbake til Barentshavet til sommeren

Med startpunkt i Lofoten og Vesterålen driver yngelen nordover langs kysten før den ender opp i Barentshavet utpå sommeren.

På denne ferden er den i områder der det er godt med mat å få tak i, sier Bogstad.

– I disse første månedene av livet spiser torsken stort sett plankton. Etter hvert som torsken blir eldre kommer også små bunndyr inn i dietten, og når torsken er blitt 2-3 år gammel er lodde og annen fisk de viktigste byttedyrene.

En klimaflyktning?

Tradisjonelt har skreien spredd seg langs kysten hele veien fra Møre i sør til Vest-Finnmark i nord.

De siste årene har stadig mer av kurtisen foregått rundt Senja og Malangen i Troms. Noe skrei gyter nå videre langs kysten helt til Øst-Finnmark.

Hva betyr dette for fiskeeventyret langs norskekysten?

Er skreien blitt en klimaflyktning?

Faktisk en klimavinner

Svein Sundby er forsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen og ekspert på klimaendringer i havet.

Han og andre havforskere har for første gang undersøkt hvor sårbare de 39 viktigste fiskebestanden våre er for klimaendringer. Dette arbeidet kan du lese mer om her.

For mange bestander blinker det røde lys, særlig de som lever i Nordsjøen.

Men resultatet viser også at 70 prosent av bestandene vil kunne trives bedre i varmere vann.

Og en av de største profitørene på klimaendringene er faktisk skreien.

For langt til Møre

Det er ikke først og fremst varmere hav på gytefeltene som får skreien til å flytte seg lenger nordover, slik mange nok tenker, men at havet har blitt varmere lengre nord, forteller Sundby.

Når skreien ikke tar turen helt ned til Møre nå er det rett og slett fordi reisen har blitt for lang.

Det har å gjøre med veldig store endringer i isen i Barentshavet de siste tiårene.

På 1970-tallet var to tredeler av dette havet dekket med is om vinteren. I dag er det meste av Barentshavet åpent året rundt. Isen har trukket seg lenger og lenger nordover.

Dette er, foreløpig, godt nytt for skreien.

Fra å ha en liten del av dette havet som beiteplass, har den nå fått et stort hav fullt av plankton, småfisk og masse god mat å boltre seg i.

Styrt av den biologiske klokka

Dette betyr at når den skal begynne å vandre mot norskekysten, befinner den seg på veldig forskjellige steder i det store Barentshavet.

Noen skrei er nord for Svalbard. Noen befinner seg langt sør i havet.

Skreien skal i utgangspunktet være ganske sprek for å vandre helt fra Barentshavet og ned til kysten av Norge.

Når den starter vandringen, må den ha spist seg opp, både for produksjonen av avkom og for den lange ferden. Av og til møter den på en sildestim, men stort sett er det ikke så mange matpauser på veien.

– Når mye av fisken nå starter fra et sted lenger nord enn tidligere, blir vandringen for lang. Den biologiske klokka i fisken tilsier at gytingen uansett begynner i første delen av mars. Da må den være framme på et høvelig gytefelt, forteller Sundby.

Flere skrei velger å stoppe allerede utenfor Troms og Finnmark.

Stor variasjon fra år til år

Denne fiskearten er vant til at temperaturen i havet svinger.

I Barentshavet kan temperaturen variere med mer enn to grader fra det ene året til det andre, forteller Svein Sundby.

Variasjoner i temperatur mellom år har betydning for gytingen og hvordan en årsklasse med fisk reproduserer seg. Men på kort sikt får ikke dette noen dramatiske konsekvenser for vandringsmønsteret.

Om temperaturendringene går over mange tiår, får det betydning selv om de er langt svakere, forteller forskeren.

Og da handler det altså ikke så mye om selve temperaturen i havet, men at varmere hav og luft fører til mindre i is i Arktis som utvider beitmarka for fisken.

– Årsaken til at Barentshavet nå er åpent mye av året, skyldes nettopp en slik stor svingning som har gjort havet rundt 0,7 grader varmere siden 1980-tallet.

Denne temperaturendringen er fantastisk for den fisken som lever i Barentshavet i dag. Selv små endringer i havtemperaturen gir torsken mer næring.

Dette er mat den kan trenge for å legge ut på den lange veien mot norskekysten for å gyte. En tur torsken tar første gangen når den er rundt sju år gammel.

Fiskerne langs kysten av Norge nyter godt av det.

Det har vært historiske gode fangster av skrei de siste årene.

Har skjedd før

Også tidligere har vi hatt lange perioder med varmere eller kaldere hav.

Dataene til havforskerne viser at mellom 1930-tallet og 1950-tallet så var det nesten like varmt i Barentshavet som nå med tilsvarende mindre is På 1960-tallet og 1970-tallet ble det kaldere.

Forskerne har også data som tydelig viser at gyteområdet for skreien har forandret seg gjennom historien.

Skreien har vært borte fra gyteplassene langs Mørekysten før. Det har også vært gytende skrei langs Finnmark-kysten tidligere.

Men i tillegg til de naturlige svingningene i klimaet mellom varmt og kaldt, får vi stadig sterkere innslag av menneskeskapte klimaendringer.

Sånn blir lufta og havet sakte men sikkert varmere.

Svein Sundby bruker et bilde fra nettopp havet for å forklare hva som skjer:

– Temperaturendringer fra år til år er som krappe, korte bølger. Men det er de lange dønningene som går over mange tiår, som virkelig får stor påvirkning på økosystemet.

Forskerne vet stadig mer om disse lange dønningene. Dermed vet de også mer om hva menneskeskapte klimaendringer vil bety for livet i havet.

Det avhenger av oss

Fiskeriforskerne i Bergen holder nå på med nye scenarier for hvordan fiskeriene vil utvikle seg mot andre halvdel av dette århundret.

Disse viser at torskebestanden i Nordsjøen vil gå ned. Her lever torsken allerede på grensen av hva den kan tåle av oppvarming for å kunne produsere levedyktig avkom.

I Barentshavet blir det derimot mer fisk. Her er det fortsatt mye å gå på når det kommer til temperatur.

Men det er et stort problem knyttet til å lage scenarier for de neste hundre årene.

I forskernes regnestykke finnes det nemlig et viktig usikkerhetsmoment: Forskerne vet ikke hvordan vi mennesker vil oppføre oss.

– Kutter vi ikke CO2-utslippene, ser det mørkt ut i andre halvdel av dette århundret, sier Sundby.

– Konsekvensene for torskebestanden i Barentshavet vil også bli enorme dersom temperaturen i framtida blir på høyde med den temperaturen som vi får i Nordsjøen i nær framtid.

Da blir også Barentshavet for varmt for produksjon av avkom.

Les også:

Skreimølje gir vitaminkick