Lakselusa er egentlig ikke noen lus i det hele tatt. Den er et bittelite krepsdyr som lever av å gnage i seg huden til laksefisker. Sårene og skrapene som lakselusene lager gjør fiskene mer sårbare overfor infeksjoner, og kan også gi alvorlige problemer med saltbalansen i kroppen.

Havsalt lekker inn igjennom hullene i huden, og fiskene klarer ikke å kvitte seg med saltet i kroppen fort nok. Blir de infisert av for mange lus, kan fiskene rett og slett dø av skadene.

Smitter lett

Lakselusa går igjennom flere utviklingsstadier. Ut av luseeggene kommer det først små larver som kan flyte fritt i vannmassene i opptil flere uker. Etter noen få dager er de klare for å finne en vert, og haker seg fast i den første laksefisken som svømmer forbi.

Der går lakselusene i gang med å gnage i seg hud, og etter fire-fem uker er de kjønnsmodne. Hunnlusa begynner å produsere egg og fortsetter å spy ut mengder av dem så lenge hun får være i fred.

Hvis mange fisk i en stim er infisert med slike voksne hunnlus, blir vannet i store området snart pakket med nye larver på leiting etter mer fiskehud. Slik blir også de ville laksefiskene langs kysten og i fjordene smittet.

Holdes i sjakk

Skal man unngå at både ville og tamme fisk blir syke og stryker med, er det viktig å holde antallet kjønnsmodne hunnlus på et lavt nivå. I dag har oppdretterne plikt til å sørge for at det ikke er mer enn ei slik lus for hver annen fisk.

Er det flere, må fiskene behandles. Smolt og ungfisk kan få et spesielt fôr med stoffer som beskytter mot lus. Hvis fisken er voksen må hele merden pakkes inn i presenning og behandles med kjemikalier som dreper lusa.

Avlusingen er imidlertid kostbar, og kan være en påkjenning for fisken og for miljøet. Derfor er det viktig å finne en balanse som forbedrer situasjonen for alle parter. På sikt vil kanskje vaksiner, motstandsdyktige lakseslag, bedre plassering av anleggene og felles avlusing ta over for kjemikaliene som brukes i dag.