Krise for sjøfugl når maten forsvinner

Sjøfugl trenger levedyktige bestander av fisk for å overleve. Smertegrensa i forhold til svikt i fiskebestandene er overraskende lik i ulike havområder over hele kloden.

Published
Lundefugl på Island. Lunde og andre sjøfugl opplever hekkesvikt når tilgangen på mat faller under et visst nivå. (Foto: iStockphoto)
Lundefugl på Island. Lunde og andre sjøfugl opplever hekkesvikt når tilgangen på mat faller under et visst nivå. (Foto: iStockphoto)

Lundefuglen på Røst i Lofoten er bare en av mange sjøfuglbestander verden over som er avhengig av bærekraftige fiskebestander for å overleve.

Blir det for lite sildeyngel i havet, greier ikke lundefuglene å fø ungene sine.

En ny internasjonal studie viser nå at sjøfugl i mange ulike økosystemer setter omtrent de samme krav til hvor mye fisk det skal være i havet.

Fiskeriforvaltning

En av de største konkurrentene til sjøfuglene i matfatet er kommersielle fiskerier.

Den nye kunnskapen kan bety mye for bærekraftig forvaltning av fiskebestander i land der fiskeressursene er under press, blant annet som følge av økende etterspørsel etter fiskemel og -olje til oppdrettsfôr.

Dette er første gang forskerne kan dokumentere store likheter i sammenhengen mellom størrelsen på fiskebestandene og sjøfuglenes ve og vel på tvers av ulike økosystemer.

- Overraskende

- Dette er overraskende, sier seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved Norsk institutt for naturforskning til forskning.no.

Han har deltatt i det internasjonale forskerteamet sammen med forskere fra Frankrike, Sør-Afrika, Storbritannia, Sverige, USA og Namibia. Resultatene er publisert i tidsskriftet Science.

Lunde og måkefuglen krykkje på Røst er to av bestandene som er med i studien.

Sviktet

Da den norske sildebestanden kollapset ble følgene dramatiske for lundene på Røst.

På slutten av 1960-tallet stupte bestanden som følge av overfiske og endrede temperaturer i havet.

Den tok seg ikke opp før to tiår seinere, men silda er nå tilbake på et høyt nivå.

Antallet hekkende lundefugl på Røst er likevel fortsatt betydelig under nivået i 1979.

Seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved NINA. (Foto: Tomas Aarvak)
Seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved NINA. (Foto: Tomas Aarvak)

En tredjedel


Tilsvarende svikt finnes i mange havområder.

Forskerne finner at når bestanden av fisk faller under en tredjedel av det historiske maksimum for bestanden, så svikter også sjøfuglenes reproduksjon.

Det vil si at de ikke greier å få fram levedyktige unger.

Sjøfugl er tilpasset et liv med store svingninger i mattilgangen, påpeker forskerne.

Men langvarig svikt i fiskebestandene kan de ikke takle.

Dersom foreldrene over en lang periode ikke evner å få fram unger, vil det være kritisk for størrelsen på bestanden.

Smertegrense

Resultatet forskerne har kommet fram til kalles en terskelverdi. Det vil si at pilene som indikerer sjøfuglenes ve og vel ligger ganske flatt før de plutselig stuper når fiskebestanden kommer under ett visst nivå.

Dette nivået er altså relativt til fiskebestandens historiske størrelse.

Det oppsiktsvekkende er at mønsteret med samme smerteterskel gjentar seg i dataene fra så ulike havområder som Norskehavet, Nordsjøen, Sør-Atlanteren, Stillehavet og farvann utenfor Sør-Afrika og New Zealand.

Ulike arter

Mønsteret er også det samme for ulike typer sjøfugl - som pingviner, alkefugler og måker.

Studien omfatter fugler som er avhengig av bestander av stimfisk som sild, lodde og sardiner og små krepsdyr som krill.

Forskerne var uforberedt på å finne så store likhetstrekk på tvers av ulike økosystemer og ulike arter.

Fenomenet er så konsekvent at man kan spekulere i om sjøfuglforskerne er på sporet av generelle sammenhenger som kan gjelde også for andre arter i økosystemet, som for eksempel forholdet mellom sjøpattedyr og deres byttedyr eller rovfisk og artene de som de beiter på.

Kan brukes

Den nye kunnskapen om sjøfugl og fisk kan brukes i fiskeriforvaltning.

Tommelfingerregelen vil da være at fiskeriene ikke må redusere bestanden av fisk til under en tredjedel av det observerte maksimale nivået.

- Den gode nyheten i dette er at det er et prinsipp som kan brukes i forvaltning av fiskeressurser i land som har et dårligere kunnskapsgrunnlag enn i Norge, sier Anker-Nilssen.

Resultatene vil ha liten direkte betydning for norsk fiskeriforvaltning.

- Fiskeriforvaltningen i norske havområder er i all hovedsak god med hensyn til sjøfugl, mener Anker-Nilssen.

Han gjør unntak for brisling i norske fjorder og situasjonen i Nordsjøen der ressursene forvaltes sammen med EU.

- Forenkling

Fra miljøvernorganisasjonene har det lenge vært hevdet at sjøfuglbestandene i Norge står i fare på grunn av for stort fiske.

- Det er lett å forstå frustrasjonen, sier Anker-Nilssen, men mener diskusjonen har vært preget av forenkling.

Blant annet spiller naturlige sykluser i havtemperatur en viktig rolle for hvordan fiskebestandene utvikler seg.

Samtidig mener Anker-Nilssen at norsk fiskeriforvaltning bør bli mer orientert mot å se hele økosystemet under ett.

Han tar også til orde for et tettere samarbeid mellom sjøfugløkologene, som han selv tilhører, og havforskerne som arbeider med fiskeribiologi og miljøet i havet.

Referanse:
Philippe M. Cury, Ian L. Boyd, Sylvain Bonhommeau, Tycho Anker-Nilssen, Robert J. M. Crawford, Robert W. Furness, James A. Mills, Eugene J. Murphy, Henrik Österblom, Michelle Paleczny, John F. Piatt, Jean-Paul Roux, Lynne Shannon og William J. Sydeman: ”Global Seabird Response to Forage Fish Depletion - One-Third for the Birds,” Science, 23. desember 2011.

Bildet på frontside viser lunde med nebbet fullt av fisken tobis. Foto: Science/AAAS.