Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
I hver celle av kroppen din og min er de krøllet sammen: Dobbeltspiralene DNA, selve livets dødehavsruller. Forskerne kveiler dem ut og leser dem høyt for oss.
Det vil si: De leser genbokstavene, formet av nukleinsyrer.
De har lett etter genmønstre i en rekke pattedyr som evolusjonen har gjort gradvis mer langlivede, og faktisk funnet flere gensignaturer som kan være lenket til høyere alder.
- Proteinene vi oppdaget, forandret seg i et spesielt mønster, noe som antyder at utviklingen av disse proteinene ikke skjedde tilfeldig, med snarere ved design (…).
Uttalelsen kommer fra en av forskerne bak studien.
Ved design? En uheldig formulering kanskje? Hvem skulle i så fall være designeren?
Gen for gløgge
New Scientist fortalte om en annen stor studie, der over 20 000 mennesker i USA har fått hjernen skannet og genene kartlagt.
Resultatene viser at intelligensen delvis ligger i genene. Det er ikke omstridt. Men forskerne har denne gangen funnet ett bestemt gen som har en liten, men målbar virkning på intelligensen.
Ett enkelt gen gjør oss litt mer intelligente. Det er overraskende. Men det å gjøre noe for å oppnå noe - intelligens for eksempel - innebærer som regel at noen - som Egon Olsen - har en plan. Hvem har en plan med genet for intelligens?
Gen for grupper
En tredje studie viser at mennesker er genetisk programmert til å samarbeide med de som ligner mest på dem selv.
Genetikerne finner ut hvordan genene er designet, hva de gjør, hvordan de er programmert.
Det grunnleggende spørsmålet blir likevel: Finner de, som Finn Kalvik, først og fremst seg sjæl?
For hva ligger under problemstillinger som: hvilke gener koder for alderdom?
For det første: begrepet alderdom. Alderdom er et menneskeskapt begrep. Det bygger igjen på et hierarki av andre menneskeskapte begreper, som tid, liv og død.
Ingen av de begrepene finnes “der ute”. Begrepet ”tid” er et produkt av menneskelig hukommelse. Vi sammenligner det vi kaller “nå” med det vi husker som “før”, og forutsetter en framtid.
Liv og død er bare forskjellige kjemiske reaksjoner. Når kroppen min dør, begynner andre kjemiske reaksjoner. De har ikke små merkelapper med “liv” og “død” på seg, disse “reaksjonene” - som også er et menneskeskapt begrep.
Den ukjente inGENiør
For det neste: Ideen om at gener koder for noe, betinger at gener betraktes som et språk. Et språk blir meningsløst uten at noen bruker språket for å uttrykke seg.
Med andre ord: Er det noen som vil uttrykke seg gjennom genene? Som vil oppnå noe?
Ubevisst bruker forskerne et ingeniørspråk. Vil ingeniøren lage en maskin som kan fly, må han gi den vinger. Vil livet lage en organisme som lever lenger, må den utstyres med bestemte gener.
Annonse
Men denslags intelligent design har vi ingen holdepunkter for å forutsette. Livet ligner mer på John Lennons vakre tekst: Life is what happens to you while you’re busy making other plans.
Trekropp-problemet
Bortsett fra et det ikke er noen andre planer. Det er ikke noen planer bak livet i det hele tatt.
Livet er et emergent fenomen, oppstått fordi - som Trond Kirkvaag i sin geniale parodiering av Vidar Teisen uttrykker det - Det bare er sånn.
Og dette prinsippet av dyp meningsløshet strekker seg videre ned i det vi verdenstolkere, menneskene, kategoriserer som “den døde materie”.
Da jeg begynte å lese om romfart og himmelmekanikk, falt jeg i staver over det som kalles trekropp-problemet.
Det har ingenting med Pinocchio å gjøre. På engelsk kalles det the three-body problem.
I sin klassiske form går det ut på at ingen matematisk formel kan beskrive banene til for eksempel jorda, månen og sola helt nøyaktig.
Som nettstedet Scolarpedia uttrykker det: (..) solutions of the three-body problem may be of an arbitrary complexity and are very far from being completely understood.
Jorda og sola? OK, det kan vi formulere. Månen også? Hmmm ….
Tar en Teisen
Hvordan samvirker tyngdekreftene mellom tre himmellegemer, som sola, jorda og månen? Ennå har ingen klart å lage en nøyaktig formel som beskriver dette dynamisk. (Foto: (Figur: Per Byhring, forskning.no))
Annonse
Grunnen til at jeg falt i staver over dette problemet, er at noen teite gassblubber og steinkladder, også kjent som stjerner og planeter, tydeligvis ikke har forstått at de burde snuble og gruble i sine egne baner.
De tar en Teisen: De bare er sånn. Milliarder på uendelig antall milliarder av himmellegemer i universets fantasillioner galaksehoper forholder seg til hverandre i et uendelig komplekst tyngdefelt, uten å nøle et millisekund i banene sine.
Trekropps-problemet er med andre ord ikke et problem for de tre kroppene. Det er et problem for menneskene.
Sognefjorden uten ”Sognefjorden”
Vi er blitt så vant til å se våre språklige beskrivelser av virkeligheten som synonymt med virkeligheten selv, at vi sjelden reflekterer over forskjellen.
I bokhylla mi hadde faren min et fillete eksemplar av Den bakvendte familieboken, en leksikonparodi fra 1951, skrevet av de skarpsindige vittigmakerne Odd Eidem, André Bjerke og Carl Keilhau.
Under oppslagsordet “kart” får jeg vite at det som skiller kartet fra virkeligheten, er at på virkelighetens Sognefjord ligger ikke bokstavene “Sognefjorden” ut over vannflaten.
I samme åndedrag kan vi slå fast: Det er ingen ørliten merkelapp med bokstavene “atom” på atomet. Heller ingen merkelapp med “alderdom” på nukleinsyrene i genomet vårt. Det finnes ingen merkelapp-skribent.
Om skallede mus og menn
Men - og her kommer det geniale - vi kan skrive med genene. Vi kan få genene til å gjøre det vi vil.
Tidsskriftet Nature Communications publiserte denne uka en studie av japanske forskere. De hadde brukt stamceller fra normale mus til å gro hår på skallede mus.
Hårveksten på hodet til denne musa er laget ved hjelp av stamceller. (Foto: Tokyo University of Science/ResearchSEA)
En av forskerne mener at metoden gir håp også for skallede menn.
Og selv om vi ikke forstår trekropp-problemet ennå, kan vi med kraftige datamaskiner kverne ut tall som viser romskipene vei mot fjerne kloder.
Alle vitenskapens modeller er formet av vår hjernes behov for å forstå, for å tolke, for å manipulere virkeligheten med hånd og ånd, skape den om til det vi trenger for å leve et langt og godt liv.
Pampistiko Pampibanon
Jeg var en gang på reportasjereise til Libanon. Som et litt smårampete skjemt, og med hommage til André Bjerkes absurde barnedikt, spurte vi en lokal turistguide om han kjente til om det fantes fugler i området med navnet “Pindia Pampistiko Pampibanon”.
Nei, det gjorde han selvfølgelig ikke. Men hovedpoenget i Bjerkes dikt er at fuglen
(..) sørger som en fanget prins fordi den slettes ikke fins!
Men i siste vers blir fuglen lykkelig:
(…) kan vi ikke si, da mon, At vi har laget Pindia- Pampistiko-Pampibanon? Så får den sove godt i kveld fordi den fins allikevel!
Også vi mennesker kan sove godt i kveld, selv om verken universet eller vi selv, som en del av dette universet, kan vite sikkert at vi finnes.
Tegn en verden
Men til gjengjeld kan vi gjøre som Gud i Genesis sier: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!»
Og bildene vi lager av genene, er ikke genene selv. Modellene vi lager av planetbaner er ikke planetbanene selv. Og bildene av oss selv? Tja …
Her kan vi kanskje lære litt av islam: Forbudet mot å lage avbildninger er tuftet på en respekt for denne forskjellen mellom modell og virkelighet.
Det er heller ikke lenge siden en skepsis mot selvbeskrivende litteratur, teater og annet forbannet dikt og løgn også boret dype røtter ned i deler av vårt pietistiske kristne folkedyp.
Skepsisen peker helt tilbake mot legenden om syndefallet, som beskriver hvordan mennesket ble vár seg selv - ble selvbevisst.
Likevel, vi trenger ikke noe forbud mot å avbilde oss selv eller universet med tankemodeller. Men forbudet kan inspirere oss til litt ydmykhet.
De teoretiske modellene er bare menneskers tegninger av mennesker, og mennesker som samspiller med universet. De er ikke mennesket eller universet selv.
De høyt prisede vitenskapelige modellene handler mer om å finne oss sjæl enn å finne sannheten om virkeligheten. For den finnes ikke, andre steder enn i våre egne tanker.
Men det er jo ikke bare - bare. Den som lever, får se. Og den som ser og forstår, får leve. Kanskje lenge.
