Hva skiller levende fra dødt? Går du ned på atom- og molekylnivå er svaret: ingenting. Både i levende organismer og i død materie syder det av kjemiske reaksjoner.

Sett i dette perspektivet, innebærer det å drepe et menneske ikke noe annet enn å endre de kjemiske reaksjonene fra det som kalles metabolisme til det som kalles forråtnelse.

Men metabolisme og forråtnelse er våre tolkninger, våre definisjoner. Begge prosesser er ikke annet enn utveksling av valenselektroner mellom atomene.

Et slikt perspektiv er selvsagt meningsløst – for oss mennesker. Men det er vi mennesker som skaper mening, med tankene som samler inntrykk i mønstre og tolker.

Vi er software

En analogi til datamaskiner: Når jeg skriver denne teksten, gjør jeg ikke annet enn å flytte elektroner rundt mellom transistorene i mikroprosessoren til datamaskinen.

Hvis maskinen min skulle få en blåskjerm, innebærer heller ikke dette annet enn at elektroner skyfles mellom andre baser, emittorer og kollektorer.

Det er grunnleggende sett de samme prosessene i milliarder av transistorer enten jeg skriver eller dunker fortvilet i tastaturet.

Forskjellen ligger ikke i transistorene, i mikroprosessorene, i den grunnleggende hardware. Forskjellen ligger i mykvaren, i software, i strukturene.

Og mykvare, dataprogrammer og datafiler, kan flytte fra datamaskin til datamaskin, som internett viser oss. Mykvaren, mønsteret, er uavhengig av maskinvaren, det materielle fundamentet.

Dette gjelder både mykvaren i datamaskinene og mykvaren i levende celler, de livsbevarende strukturene, manifestert i arvestoffet DNA.

Vitalismens død

Vi har ikke alltid trodd at det var slik. Vitalismen var en teori som hevdet at bare levende organismer kunne lage organiske stoffer. Selve kjemien skilte mellom levende og ikke levende.

Vitalismen døde da Friedrich Wöhler i 1828 klarte å framstille det organiske urinstoffet eller karbamid av uorganiske råstoffer.

Verdifulle verdier

Men fortsatt insisterer vi på at det er en vesensforskjell mellom levende og dødt. Denne vesensforskjellen er nedfelt i begrep som menneskeverd, og i lover mot å drepe. Vi ser stor forskjell mellom å stikke en kniv i et brød og i et barn.

Sagt i dataspråk: Vi verdsetter software, ikke bare hardware. Og godt er det, for ellers ville vi være i fritt fall mot kynismen, mot reduksjonismen som knuser alle våre verdifulle verdier, alt vi velger å tro på og kjempe for.

Men kanskje står vi foran det motsatte av kynikerens avsjeling av det levende. Kanskje står vi på terskelen til en ny og utvidet forståelse av liv som er så altomfattende at dette menneskeskapte begrepet kan miste sin avgrensende definisjonskraft.

Underlig sløyfe

For hva er egentlig liv? Her er et forsøk på en grunnleggende definisjon: Liv er en prosess som er i stand til å gjenskape og opprettholde seg selv, ved at den bærer og uttrykker informasjon om seg selv.

Satt på spissen: Arvestoffet vet om seg selv. Livet vet om seg selv.

Denne underlige, selvrefererende og selvskapende sløyfen er det vi lader med våre verdier og tolkninger og kaller liv.

Men vi avgrenser livet til det som utfolder seg i den tynne hinnen rundt kloden vår, biosfæren.

Geosentrisk, biosentrisk

Da Nicolaus Copernicus utga sin bok om rotasjonen av de himmelske sfærer på begynnelsen av 1500-tallet, måtte det geosentriske verdensbildet gi endelig tapt etter århundrers filosofiske og religiøse diskusjoner.

I dag vet vi at jorda er en ubetydelig klode i utkanten av en ubetydelig galakse. Vi vet også at liv kan myldre på millioner av andre kloder.

Men likevel har vi en geosentrisk definisjon av liv. Vi definerer livet slik det utfolder seg på vår egen klodes biosfære, den tynne hinnen mellom glødende magma og skinnende stillhet.

Vi bruker vår jordiske definisjon på liv når vi leter etter liv på andre kloder med store antenner, teleskoper og spektrometre.

Supertuer

Men kanskje ser vi de første, spinkle tegn til at vi må tenke bredere og større rundt livet.

Denne uka var jeg på et seminar på Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås. I et alt for glissent auditorium fortalte maurforskeren Torstein Kvamme om hvordan maurtuer i Hedmark ser ut til å være organisert i grupper, i supertuer. Maur innen samme supertue angriper ikke hverandre.

En maurtue er et eksempel på en superorganisme, en organisme som består av mange organismer, mange maur.

Hva er da en supertue? En super-superorganisme? Hvor mange slike supernivåer finnes over hverandre?

Gaiahypotesen

Da jeg gikk mine første fjellturer som barn, frydet jeg meg med å løpe opp på nærmeste lille fjelltopp. Men enda mer frydet jeg meg ved å oppdage at bak denne toppen, tronet nye blåner bak blåner.

Den samme fryden opplever jeg ved å lese om Gaiahypotesen til James Lovelock og Lynn Margulis. De ser hele biosfæren med alt livet der som en superorganisme.

Hvis biosfæren er en superorganisme, må den ha livets evne til å opprettholde seg selv.

Lovelock og Margulis foreslo en selvregulerende mekanisme. Makroalger og plankton omsetter en svovelforbindelse, og kan frigjøre den til atmosfæren. Der kan den regulere klimaet.

Er det slik at biosfæren styrer klimaet med disse prosessene, slik at det gagner livet? En rapport som er utgitt i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences, kan hjelpe oss å finne svaret.

Gaiatesten

Forskere fra University of Maryland har funnet en måte å spore svovelforbindelsen fra stoffskiftet i organismene i havet til land og luft. For å klare dette, målte de forholdet mellom ulike varianter av svovelatomer, isotoper.

Slik kan de kartlegge klimaendringer, og i siste instans kontrollere om Gaia-hypotesen stemmer, ifølge en nyhetsmelding fra University of Maryland.

• Les mer: Nyhetsmelding fra University of Maryland

Universet heles

For mange år siden leste jeg en populærvitenskapelig bok av den polsk-norske astronomen Jeremi Wasiutyński.

Han var en sjelden plante i den astronomiske hagen, en dyktig forsker, popularisator og samtidig en helhetstenker som ikke var redd for å se mot de fjerneste tankeblånene.

Han stanset nemlig ikke ved superorganismen Gaia. Hans organiske kosmologi forutsatte at selvoppholdelsesdriften ville skylle videre utover i solsystemet.

I hans tankeverden var det døde Universet en degenert superorganisme, som nå var i ferd med å helbrede seg selv.

Først jorden og de andre planetene, siden solsystemet, så hele galaksen, galaksehopene og hele universet, ville forene seg til en superorganisme.

Beviselig vitenskap? Nei, i alle fall neppe på svært lenge. En vakker lengsel? Ja. Og hvor mye av vår tolkning av virkeligheten er vel ikke basert på våre egne lengsler, våre egne behov?

Intelligent damp

Men kanskje vil forskerne om noen hundre eller tusen år se enda videre enn Wasiutyński. Kanskje vil de oppdage underlige, selvrefererende og selvskapende sløyfer i helt andre former for fysisk hardware enn de organiske molekyler vi nå definerer som fundamentet for liv.

Filmregissøren Stanley Kubrick sa en gang om sin medskaper av filmen 2001 – En romodyssé, Sir Arthur C. Clarke: - Som en kunstner, har han en unik evne til å røre oss med bildet av et døende hav eller en intelligent damp.

Og når Sir Arthur C. Clarke skrev om døende hav, var det ikke forurensing han hadde i tankene. Den ivrige sportsdykkeren så for seg et tenkende hav som hadde levet et langt og meningsfylt liv, og nå sovnet stille inn i solnedgangen.

Og hvis tanker om liv kan oppstå fordi karbon er firevalent og velegnet som byggekloss i komplekse organiske forbindelser i menneskehjernen, hvorfor skulle ikke også en sky av ionisert gass under ideelle betingelser få sine anfektelser?

Vi kan stå på terskelen av en tid der vi ikke lenger kan bruke vår karbon-sjåvinisme til å avgrense livsverdien. Kanskje vil vi se at det er to måter å være i verden på: Elske den eller hate den. Tro på den eller tvile på den.

Seid umschlungen, Millionen!