Fra patriark til pappa

Hollywood tar et oppgjør med tradisjonell maskulinitet. Menn tvinges hjem og lærer seg å være fedre.

Publisert
About a boy. (Wikimedia Commons)
About a boy. (Wikimedia Commons)

STING 2008

Den nordiske konferansen STING 2008 – kjønn og estetikk i et flermedialt perspektiv ble arrangert av Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

Studiesirkelen STING har bestått av omtrent like mange akademikere som utøvende kunstnere.

Konferansen besto både av kunstinnslag og foredrag.

– I framstillingen av fedre i amerikansk film har det vært en bevegelse fra patriark til pappa, sier Anne Gjelsvik, førsteamanuensis ved Seksjon for film og bildemedier ved NTNU.

Filmen About a boy (2002) med historien om Will og Marcus er ett av casene i Gjelsviks studie av menns omsorg og det maskuline hjemmet.

Filmene Gjelsvik har studert bryter med tidligere framstillinger av den autoritære farsfiguren.

– Faren vi møter i filmene har evne til omsorg og omstilling. Det gamle idealet er at sønner skal lære av sine fedre. I filmene skjer det motsatte.

Mennene i filmene Gjelsvik har studert ønsker ikke å vende hjem, ofte er det noe de er tvunget til.

I filmen The pursuit of happyness (2006) blir hovedpersonen fattig alenefar og i Grace is gone (2007) mister en ektemann sin kone i Irankrigen. I Rails and ties kjører en konduktør på en kvinne, og blir nødt til å ta seg av sønnen hennes.

Lærer å bli fedre

Farsrollen framstilles som noe som må læres.

– En påstand i filmene er: Menn må lære hvordan de skal være fedre. Kvinner vet intuitivt hvordan de skal være mødre, sier Gjelsvik.

I filmene går hovedpersonene inn i et feminint rom, som ikke er deres.

– De skaper «a place called home», sier Gjelsvik.

Ofte er ikke rommene til de mannlige hovedpersonene slik som vi definerer et hjem, mener filmviteren.

– I About Schmidt (2002) dør konen til hovedpersonen, og han spør: «Hvem skal passe på meg nå?»

– Mennene i de rotete husene er i situasjoner hvor de ikke mestrer livene sine, for eksempel ved at de ikke greier å forsørge seg selv, sier Gjelsvik.

Menn skaper hjem

The pursuit of happyness. (Wikimedia Commons)
The pursuit of happyness. (Wikimedia Commons)

I About a boy er derimot hovedpersonen Will Freeman rik. Han trenger ikke jobbe fordi han lever på inntektene fra en julesang, som bestefaren har spilt inn. Will ønsker å date alenemødre, og melder seg inn i støttegruppen Singel Parents Alone Together.

Han arrangerer en date med alenemoren Suzy. Sønnen til Suzys venninne, kronisk deprimerte og eksentriske Fiona, tilbringer dagen sammen med dem. Det blir starten på et vennskap mellom gutten Marcus og Will.

– Her kommer barnet inn i det maskuline hjemmet, sier Gjelsvik.

Flatene i Freemans hus er i utgangspunktet rene og sterile. Filmen er et av flere eksempler hvor hjemmet blir varmere og mer rotete når barnet kommer inn i det.

– Hjemmet er ikke bare noe som er eller har vært. Det er noe som skapes, sier filmviteren.

Melodramatisk stengsel

Vi ser på hjemmet i tre ulike nivåer, hevder Gjelsvik. Hjemmet er både huset, noe som er flyttbart og noe abstrakt, absolutt og mytisk. I den vestlige kultur er som regel ikke hjemmet et sted du skal til, men et sted du reiser fra.

Eventyrene starter med at en person, som regel en mannlig helt, forlater hjemmet. Når han vender hjem, slutter eventyret.

Hjemmet representerer ulike ting i ulike sjangre i amerikansk film.

– Hjemmet som rom kan også være et sted for det negative, sier Gjelsvik.

– I melodramaet er det for eksempel et stengsel for kvinnen. Hjemmet er både trygt og fremmed.

Personlig bekjennende

Anne Gjelsvik. (Foto: Ida Gudjonsson)
Anne Gjelsvik. (Foto: Ida Gudjonsson)

Gjelsvik holdt foredraget «Det maskuline hjemmet – nostalgi eller utopi?» på den nordiske konferansen STING 2008 – kjønn og estetikk i et flermedialt perspektiv.

På konferansen møttes blant annet filmvitere, performancekunstnere og arkitekter for å diskutere kjønn og estetikk.

– Noe som har ligget meg nært til hjerte er at vi likestiller det akademiske og det kunstneriske. Det kunstneriske er innspill i seg selv, sier Wencke Mühleisen

Hun var ansvarlig for konferansen og er faglig leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

– De to feltene er gjensidig inspirerende, og det er ulike former for kunnskap. Å kun fokusere på eget fag kan virke begrensende.

– Akademia og kunst er basert på ulike sanser og tilnærmingsmåter. Innslagene går fra det personlig bekjennende til det teoretiske uten at de to virker stigmatiserende, ekskluderende eller avstøtende på hverandre, legger hun til.