Hvalfangst er og blir kontroversielt. Japan, Norge, Island, Danmark og et par andre land driver fortsatt kommersiell hvalfangst, der salg til egen befolkning og det som kalles forskningsbasert fangst er hovedbegrunnelsene.

De fleste andre nasjoner mener derimot hvalfangst er moralsk forkastelig eller økologisk uholdbart - eller begge deler - og ønsker et totalforbud mot jakt på havkjempene.

Nå foreslår tre amerikanske forskere et kvotesystem for fangsten etter en modell som ligner CO2-kvotesystemet i det internasjonale klimaregimet. Tanken er at land som ellers ville fanget hval, heller kan selge en kvote tilsvarende én hval til for eksempel en naturvernsorganisasjon. Naturvernsorganisasjonen får da retten til å drepe akkurat den hvalen – en rett de ikke vil benytte seg av.

Dermed tjener hvalfangstlandene fortsatt penger på hvalen, uten at den faktisk jaktes og drepes.

– Forslaget er for så vidt teoretisk sett veldig interessant, men jeg tror ikke det har noen som helst sjanse for å bli vedtatt, sier Steinar Andresen, professor ved Fridtjof Nansens Institutt og ekspert på internasjonale avtaleverk og hvalfangstregimet.

85.000 dollar for en hval

Det er ressursøkonomen Christopher Costello, og økologene Steven Gaines og Leah R. Gerber som nå legger frem et forslag til hvordan et internasjonalt kvotesystem kan utformes. I en kommentarartikkel i tidsskriftet Nature foreslår de at hver enkelt hval får en prislapp tilsvarende det hvalen ville være verdt på det kommersielle markedet.

Deres beregninger, basert på hva den internasjonale hvalfangstindustrien tjener årlig, viser at en vågehval, en av de minste og minst verdifulle hvalene kommersielt sett, vil være verdt om lag 13.000 dollar i dette systemet.

I den andre enden av skalaen ville en kvote for en finnhval koste 85.000 dollar.

Forskerne skriver at naturvernorganisasjoner, som allerede bruker millioner av dollar hvert år på demonstrasjoner og lignende aktiviteter, heller kunne brukt disse pengene på å beskytte hundrevis av hvaler fra for eksempel norske fangstfolk.

De årlige kvotene burde fastsettes av den Internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC), skriver de videre, og fordeles mellom både hvalfangstnasjoner og andre land ut ifra historiske fangsttall. En viss andel av kvotene vil også være tilgjengelig på et åpent auksjonsmarked, der hvem som helst med en dyp lommebok kan kjøpe en hvalkvote.

– Gjennom å sette en passende prislapp på en hval, kan et slikt marked for bevaring være en direkte og konkret måte å redde hvalene på. Markedet har potensial for å bli en vinn-vinn-situasjon for alle parter, skriver forskerne.

Vil kunne kjøpe ut hele industrien

– Det er jo en besnærende tanke, et slikt kvotesystem, sier Bjørn L. Basberg, professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøgskole. Han har studert historien til den norske hvalfangstindustrien.

– Den norske hvalfangstindustrien er jo veldig liten, så det er sannsynlig at et slikt internasjonalt auksjonssystem vil være stort nok til å praktisk talt kjøpe ut hele den norske hvalfangstkvoten, mener han.

Hvalfangst er forbudt gjennom IWC, men noen land – deriblant Norge – har reservert seg mot forbudet. De kan derfor fange et visst antall dyr per år, selv om dette ikke er offisielt godkjent av IWC.

I Norge er det kun vågehvalen som jaktes. Jakta foregår langs norskekysten, og Norge har hatt en fangstkvote på 1286 dyr per år de siste årene. Ifølge Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond var den norske hvalfangstindustrien verdt 18 millioner kroner i 2009.

– I økonomiske termer er jo hvalfangst en fillesak, det er nesten ikke penger i det i det hele tatt. Norge fanger ikke engang hele kvota si, fordi vi kun selger til det norske markedet, påpeker Steinar Andresen.

Japan, som potensielt kunne kjøpt norsk hvalkjøtt i et åpent marked, importerer ikke hvalprodukter slik situasjonen er i dag. Det er fordi de frykter sanksjoner fra USA, som både er landets største handelspartner, og en sterk motstander av hvalfangst og salg av hvalprodukter. Dermed er ikke etterspørselen i Norge stor nok til at hele kvota fanges.

Reguleringsproblemer og prinsipiell motstand

Forskerne innrømmer i artikkelen i Nature at et slikt system vil være vanskelig å utforme i praksis. For eksempel er det ikke sikkert hva man skal gjøre med eventuelle avtalebrytere.

Verdenshavene er store, IWC-kontrollører kan ikke være på alle fiskemarkeder, og det er en reell fare for at noen vil jakte og selge hval på et svart marked, i tillegg til å selge kvoter.

Costello og kollegene skriver i artikkelen at et globalt register for hvalfangstfartøy, og nøye overvåking av hvalmarkedet, i tillegg til offentlig innsyn i både priser og handelsavtaler, vil kunne hjelpe i å sikre at systemet fungerer slik det skal.

– Det er klart at håndheving og regulering kan bli et problem. Én ting er hva som skjer langs norskekysten, en helt annen ting er Sørishavet, der japanerne fanger mye hval. Det er nok vanskelig å regulere og håndheve hva som fanges der – selv om det i seg selv selvsagt ikke er et argument for å ikke forsøke, mener Basberg.

I praksis uspiselig

Et helt annet spørsmål enn hvordan man skal stoppe eller minske hvalfangsten, er imidlertid om man skal fange hval i det hele tatt. Det er det største hinderet mot regulering av internasjonal hvalfangst, sier Steinar Andresen.

– De to hovedpartene, hvalfangstnasjonene og naturvernerne, kommer ikke til å bli enige, verken om hvor store kvotene skal være eller hva som skal være prisen per hval. Dette er en rasjonell akademisk tilnærming på noe som overhode ikke er rasjonelt, sier han.

Andresen forteller at kvotesystemer og andre forslag for å få internasjonal hvalfangst inn i et offisielt godkjent regime har vært diskutert i IWC siden 1982. De tidligere kvoteforslagene har gått ut på at hvalfangstnasjoner skulle kjøpe sine årlige fangstkvoter fra IWC, og at pengene fra salget skulle brukes til beskyttelse av dyra.

– Men selv om dette er en ny tilnærming, tror jeg ikke de kommer til å bli enige her heller. Motstanderne vil rett og slett ikke ha fangst av prinsipielle grunner – de mener det er moralsk forkastelig å jakte på hval, sier Andresen.

Phil Kline, en talsmann for Greenpeace i USA, uttalte i en nyhetssak i tidsskriftet Science at hele ideen om å gjenoppta kommersiell hvalfangst er ”avskyelig”.

– Videre er fordelingen av disse eventuelle kvotene et problem. Hvalfangstlandene vil jo protestere på at kvotene også fordeles til 70-80 land som aldri har fanget hval, påpeker Andresen.

– De vil dessuten ikke akseptere at alle disse kvotene selges til naturvernere, slik at de ikke kan fange hval i det hele tatt. Så dette er et interessant forslag i teorien, men i praksis uspiselig for begge de to hovedpartene, tror han.

Stoler på markedet

– Jeg tror nok den internasjonale hvalfangsten kommer til å halte videre omtrent som nå, med business as usual. De som ønsker å fange hval, kommer til å fange så mange de ønsker, og motstanderne har på sin side en fin kampsak de kan more tilhengerne sine med, sier Andresen.

Han har større tro på rene markedsmekanismer for å regulere den internasjonale hvalfangsten.

– Markedet kommer nok gradvis til å bli mindre, rett og slett fordi det spises mindre hval. Selv i Japan er det fallende etterspørsel, yngre folk vet knapt hva hvalkjøtt er. Det kommer i hvert fall ikke til å bli mer hvalfangst i årene fremover.

– Jeg tror markedet er en viktigere reguleringsmekanisme på dette feltet enn politikk er, i hvert fall på sikt, sier han.

En bærekraftig matkilde

Bjørn L. Basberg er heller ikke sikker på om det å avvikle all hvalfangst er en god idé i seg selv.

– Hvorvidt det er ønskelig at den norske hvalfangsten ender på denne måten, er et annet spørsmål. Det er mange gode grunner til at vi bør fange hval, sier han.

– For eksempel er det jo matvaremangel i verden, og vågehvalbestanden langs norskekysten er helt åpenbart bærekraftig nok til at man kan høste av den uten problemer.

Basberg viser til at Grønland er i ferd med å drukne i sel, etter at import av selskinn ble forbudt i EU og næringen derfor kollapset.

– Mange vil nok mene at å ikke høste av bærekraftige bestander er uklokt, avslutter han.

Kilder:

C. Costello, S. Gaines og L.R. Gerber (2011) Conservation science: A market approach to saving the whales Nature, vol 481, side 139-140 (NB! Krever innlogging)

Fiskeri- og kystdepartementet: Norsk vågehvalfangst

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond: Helsebringende merverdi; Utnyttelse av hvalspekk i fra vågehval