Fisk, sjøpattedyr og andre ressurser i havet har vært livsgrunnlaget for samisk, norsk og kvensk bosetting i de store fjordene i de nordligste fylkene.

Nå er fjordsystemene mange steder i krise, med langvarig svikt i fisket og ubalanse i økosystemet. Det pågår også en hard debatt om hvem som egentlig har retten til ressursene i fjordene. I mange tilfeller har fjordfiskerne følt seg presset ut av yrket sitt.

- Det har skjedd store endringer i disse fjordene, og det er lite biologisk kunnskap og store kunnskapshull, sier forsker Einar Eythorsson ved Norsk institutt for kulturminneforskning i Tromsø til forskning.no.

Eythorsson leder et større, tverrfaglig forskningsprosjekt der samfunnsvitere og språkforskere i Tromsø samarbeider med biologer om å kartlegge fjordene og bruken av dem.

Også lokale partnere i fjordene som studeres deltar. I tillegg til avhandlinger og rapporter skal det også lages to dokumentarfilmer fra prosjektet.

Sjøsamisk


Fjordene har en etnisk sammensatt befolkning, og det er mange steder et betydelig sjøsamisk innslag. Forskningsprosjektet har fått bevilgninger over Norges Forskningsråds programområder for samisk forskning og hav- og kystforskning.

Forskerne ser blant annet på Porsangerfjorden i Finnmark og Lyngenfjorden i Troms. I Finnmark skal også et stort materiale innhentet på 1990-tallet fra Varangerfjorden tas i bruk.

Ved siden av økosystemet i fjordene, er kulturlandskap – hvordan mennesker og natur virker sammen – en av innfallsvinklene.

Kulturlandskap betyr i denne sammenhengen ikke grønne enger med beitende østlandskyr som i Freia-reklamen, men omfatter naust, kaier og landingsplasser på land og et usynlig undervannslandskap der hver grunne og fiskeplass har sine navn fra lenge før GPS-en og ekkoloddet sin tid.

- Vi ønsker å utforske hva det sjøsamiske kulturlandskapet inneholder, sier doktorgradsstipendiat Camilla Brattland ved Senter for samiske studier på Universitetet i Tromsø.

Samfunnsforskere med GIS


Som en del av prosjektet gjennomfører hun intervjuer med fjordfiskere og plotter inn data om bruk av fjorden i GIS-verktøy.

GIS er en forkortelse for geografiske informasjonssystemer og gjør det mulig å lage nøyaktige kart som viser både tradisjonell bruk og økologi.

Dermed kan samfunnsvitenskapelig kunnskap kartfestes og blant annet gjøres lettere tilgjengelig for forvaltningsoppgaver.

Prosjektet tar opp fordeler og ulemper med å kartlegge bruk på denne måten.

- Det vi finner når vi dokumenterer bruken av fjordene, er at både fjordfiskere og andre brukere av fjordarealene benytter store deler av fjordene på mange måter. Dette er både tradisjonell og moderne bruk, sier Brattland til forskning.no.

Dokumentasjon av tidligere bruk og dagens bruk kan få betydning for blant annet kystsoneplanlegging i noen fjordsystemer.

Kommunene er pålagt å lage planer for bruk av kystsonen, der tradisjonell bruk i mange tilfeller ikke har vært dokumentert tidligere.

Det har vært et tema å beskytte sårbare gyteplasser i forhold til blant annet oppdrettsanlegg. Men dette er ikke alltid nok. Å ”smyge” oppdrettsanleggene inn der det ikke er gyteplasser, kan for fiskernes del være utilstrekkelig, nettopp fordi så store deler av fjorden tas i bruk til ulike tider.

Kamp om rettigheter

Dokumentasjon av tradisjonell sjøsamisk bruk av områdene kan spille en rolle i forhold til krav om økte rettigheter til fjordfiskerne. Ikke minst er spørsmålet om rettigheter til fiske i fjordene i Finnmark satt på spissen med forslagene fra kystfiskeutvalget som ble lagt fram i fjor.

Debatten kommer samtidig med at økosystemet i mange av fjordene er i ubalanse. Fiskebestandene har blitt kraftig redusert. Den viktige tareskogen som gir ly for småfisken er beitet ned, og invasjon av kongekrabbe, kystsel og innslag av rømt oppdrettsfisk er også et problem i flere fjorder.

Situasjonen varierer fra fjord til fjord, og årsakssammenhengene er neppe de samme.

- Porsangerfjorden er et ekstremt tilfelle, der torsken har vært borte i mange år, sier Einar Eythorsson.

Torsk og torsk

For torskens del har norsk fiskeriforvaltning og -forskning vært konsentrert om torskebestanden (skrei/nordøstatlantisk torsk) som vandrer mellom Barentshavet og gytefelt i Lofoten og andre steder langs kysten.

Men vi har også bestander av kysttorsk som lever hele livet i fjorden der de er født, og bestander som nok flytter på seg, men lever kystnært. At en torsk ikke alltid er det samme som en torsk har marinbiologene særlig fokusert på det siste tiåret.

For fjordfiskerne har kysttorsken alltid vært viktig og kunnskapen om den er gammel. Innsamlede språkdata fra Varangerfjorden viser at samiske fiskere har operert med fire ulike navn eller kategorier for torsk, nært knyttet til hvilke bestander man har fisket på til ulike tider av året.


- Ble ødelagt

Også for andre arter enn torsk har mønsteret vært at fjordene har fått lite oppmerksomhet, selv om innsatsen er økt gradvis siden slutten av 1980-tallet.

Norsk fiskeriforvaltning preges av store tall, og milliardverdier i eksport av arter som torsk og sild. I denne sammenhengen har fjordfiske vært sett på som økonomisk uvesentlig. Eythorsson rister på hodet av en slik oppfatning.

- Dette er ikke små verdier. Ressursene har vært grunnlag for en stor bosetting. Det har vært store ressurser i sei og lokale og vandrende bestander av torsk. Imidlertid har man greid å ødelegge mye av dette med rovfisket som har pågått inne på fjordene i mye av etterkrigstiden, sier han.

Bitterhet

Eythorsson peker særlig på fisket med not etter småsild på 1950- og 1960-tallet, da store ringnotsnurpere sopte med seg mye av ressursene inne på fjordene.

- Dette var en forferdelig periode, og det kommer fram mye bitterhet knyttet til dette når man snakker med eldre folk, sier Eythorsson.

Også fiske med reketrål og bruk av redskapen snurrevad inne på fjordene har vært kraftig kritisert. Bruken av disse fiskeredskapene er nå regulert, men nye utfordringer har kommet – ikke minst i forhold til oppdrett.


Har følt seg rettsløs

Forvaltningen har vært preget av mangelen på forskning. Situasjonen har ofte vært preget av at så lenge man ikke på vitenskapelig vis har kunnet dokumentere negative effekter, har det ikke vært satt inn tiltak. Her kan Tromsø-forskernes dokumentasjon gi fjordfiskerne noe mer håndfast å legge på bordet.

Det er i tillegg et stort behov for marinbiologisk forskning på økosystemene på fjordene, mener Eythorsson, og viser til at havforskerne har større betydning i forhold til forvaltningen enn samfunnsforskerne.

- Befolkningen i fjordene har følt seg rettsløs. Deres ord om negative konsekvenser blir lite verdt så lenge det ikke finnes forskning. Det har vært en veldig vanskelig situasjon, og derfor viktig å dokumentere, sier han.