Forskerne graver og leter i menneskets slektstre for å finne ut hvordan vi har utviklet oss gjennom millenniene, og hvem vi har vært.

Ole fra Aarhus har imidlertid spurt videnskab.dk om man kan si noe om hvor mennesket er på vei. Blir vi høyere og klokere? Får vi mindre negler og mindre hår?

Forskeren som har fått overbrakt spørsmålet er førsteamanuensis Thomas Mailund fra Aarhus universitetssenter for bioinformatikk. Han begynner med hva som faktisk driver evolusjonen.

Så mange etterkommere som mulig

– Evolusjon har ikke noe å gjøre med at “de sterkeste overlever”. Det eneste det dreier seg om er hvor mange unger man får, og om de ungene lever lenge nok til å få unger selv, sier Mailund.

Det kan være store forskjeller på metodene naturen bruker. Noen dyr føder få unger og passer godt på dem. De øker dermed muligheten for at ungene blir gamle nok til å få barn selv. Det ser vi ofte hos store pattedyr.

Andre dyr bryr seg ikke om flertallet av barna dør, så lenge det er nok som overlever. Insekter får for eksempel utrolig mange unger, hvor bare svært få overlever. Men noen overlever som regel, slik at arten kan fortsette.

Ikke nødvendigvis høye og vakre

Hvis vi ser på mennesker og prøver å forutse hvordan vi ser i fremtiden, er det slik vi må tenke, ifølge Mailund.

Se for deg to par. Det ene paret står i stil til dagens muskuløse glansbildeidealer, og i tillegg har de alle forutsetninger for å klare seg godt i livet.

Det andre paret er overfladisk sett av den litt mer skrantne hverdagstypen, med skavanker hist og her. Dette paret opplever i tillegg mye motgang i livet, men overlever likevel.

Du tror kanskje at det er det første paret som er primus motor i evolusjonen, men slik er det ikke.

Se for deg at glansbildeparet får to barn, som igjen får to barn, og så videre. Det andre paret får tre barn, som hver får tre barn … du tar sikkert poenget.

Går vi fire generasjoner fram, er slekten til det første paret er blitt til 16 personer, mens den svake er blitt 81 personer.

Med en slik utvikling, vil glansbildemenneskene over tid forsvinne helt, siden de bare er en liten gruppe og derfor er mer sårbare overfor katastrofer, sykdommer og så videre. Derfor kan om en lang stund vi ha utviklet oss til en uperfekt gjeng.

En annen viktig faktor er tidspunktet vi får barn på. Hvis slekten til det første paret får barn når de er 30 år gamle, mens slekten til det andre paret får barn når de er 20, endrer befolkningen seg enda raskere.

– Det er det som ligger i evolusjonslæren. Det handler om hvor mange barn du får. Det interessante ved mennesker er at det ikke nødvendigvis er styrt av biologien. Det er i høy grad kulturen som styrer hvor mange barn vi får, forklarer Mailund.

Bøndene utkonkurrerte jegerne

Mennesket ligner ikke noen andre dyr på planeten når det dreier seg om evolusjonen. Vi har nemlig satt ut oss over de rent biologiske mekanismene når det gjelder hvor mange barn vi får.

Hvis vi ser på jeger -og samler-samfunnet og det tidlige bondesamfunnet i forhistorisk tid, ser vi et eksempel på hvordan vi som mennesker påvirker vår egen evolusjon. Det var nemlig ikke biologiske fordeler som gjorde at bondesamfunnet utkonkurrerte jegerne og samlerne, men tilnærmingen til teknologi.

Siden bondesamfunnet dyrket sine egne avlinger, hadde de tilgang til mer mat, og kunne dermed brødfø flere barn. Dessuten var det trolig mindre praktisk å få mange barn i et jeger -og samler-samfunn som hele tiden var i bevegelse.

– Vi kan ikke si noe om hvem som hadde de sterkeste genene av de to samfunnene. Det vi kan si, er at det samfunnet som hadde adgang til teknologi, var det som bestemte hvilken retning evolusjonen skulle ta. Det er teknologi som gjør at mennesker har overtatt hele kloden, forteller Mailund.

Menneskets evolusjon

– Det er helt klart noe i mennesket som gjør at evolusjonen oppfører seg annerledes. Man kan si det er de samme mekanismene som i andre dyr, pluss kultur, sier Mailund.

Det er nettopp kulturen som gjør at det er så vanskelig å si noe om hvordan mennesker ser ut i fremtiden. Mennesker har en evne til å utvikle seg, utover ren biologi. Det er blant annet den kulturelle evnen til å dele kunnskap med avkommet vårt som kan overstyre den naturlige evolusjonen.

Ta for eksempel steinøksen. Kunnskap om hvordan man lager en steinøks, kan gå i arv fra foreldre til barn. Barna trenger ikke å utvikle et gen over tusenvis av år.

På den måten kan mennesker skape et evolusjonært press som er sterkere enn det biologiske. Gruppen som lager våpen, er bedre i stand til å fange mat og overleve. Selv om gruppen med våpen kanskje har biologisk sett svakere gener.

Sex er evolusjon

En av tungvekterne når vi snakker om evolusjon er sex.

La oss se på påfugler. Påfugler har lange haler, og hannene med de lengste halene er mest attraktive. Gjennom flere tusen generasjoner vil hannene med de lengste halene få mye avkom, som igjen har lange haler, og til sist vil fugler med lange haler utgjøre arten.

Det burde egentlig være det samme med mennesker, men det er det ikke nødvendigvis. Vi skifter nemlig seksuelle preferanser langt oftere.

For å si noe om hvordan vi vil utvikle oss, må skjønnhetsidealet være felles for hele befolkningen, og de må helst holde seg i 100 000 år. For det tredje skal skjønnhetsidealet også gjøre at vakre mennesker får flere barn.

Hvis store ører var et skjønnhetsideal, slik at folk med store øre fikk flere barn, så ville mennesket langsomt utvikle større og større ører.

Men slik er det naturligvis ikke i dag. Men noe lignende kan ha forekommet tidligere.

– De fleste forskjeller mellom raser er skapt av seksuell seleksjon. Det er preferanser i befolkninger gjennom tusenvis av år som har bestemt de forskjellene vi ser i dag, forklarer Thomas Mailund.

Kanskje kortere tarmer

Hvis Mailund skal nevne en mulig endring i mennesker om 100 000 år, så velger han kortere tarmer.

Dietten vår har endret seg mye siden vi løp rundt i skogen med spyd. I dag er det stor tilgang til mat, også fet mat.

Det er derfor vi ser mange fete mennesker i dag. En mulig løsning fra naturens side kan være å utstyre oss med kortere tarmer, slik at vi ikke tar opp så mye fett og sukker i kroppen.

– Hvis vi antar at fedme setter begrensninger på individets evne til å få avkom, så vil vi om mange tusen år få kortere tarmer, sier Mailund.

Vil de fremdeles være mennesker?

Men er det realistisk at naturen egentlig får bestemme hvilken retning mennesker tar? Ifølge Mailund kan naturen like god la være å prøve å endre oss.

– Naturen er ikke herre over evolusjonen vår lenger. Det er vi som bestemmer vår biologiske framtid. Naturlig seleksjon er erstattet av kunstig seleksjon, sier han.

Allerede i dag kontrollerer vi framtiden vår. Vi fjerner barn med Downs syndrom. Vi kan utrydde et uønsket gen i løpet av en eneste generasjon hvis vi vil, og arvelige sykdommer forsvinner også snart.

– Snart kan vi skreddersy genene våre. Vi kan gjøre det i dag også, men vi tør ikke fordi vi ikke kjenner de langsiktige effektene. Men snart vil man skreddersy mennesker til de normene som til enhver tid eksisterer. Så bare en ting er helt sikker. Vi vil fortsatt utvikle oss, reflekterer Mailund.

– Er vi da blitt til en annen art?

– Her må man stille seg spørsmålet: Hva er en art? For egentlig er alle overgangsarter på vei mot noe nytt. Om en million år vil etterkommerne våre neppe være i stand til å få barn med oss, og da er vi vel en annen art.

- Vi vil nok betrakte folk som lever om en million år som mennesker, men vil de betrakte oss som det samme? spør Mailund.

 ___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no