Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Pattedyr er varmblodige, føder levende unger og har relativt store hjerner. Alle disse trekkene var viktige milepæler i utviklinga fra reptil til pattedyr.
Men nå mener altså et team av forskere at også værhår fortjener en plass i evolusjonens æresgalleri.
Forskerne, ledet av Tony Prescott fra University of Sheffield, filmet moderne mus og rotter med høyhastighetskamera. Da kunne de nemlig se hvordan dyra brukte bartene som navigasjonsutstyr.
De lange værhåra gir gnagerne informasjon om både posisjon, form og struktur på ting i nærheten, og det kan være temmelig praktisk når man for eksempel freser av sted i en bekmørk hulgang.
Gnagerne kan til og med bevege hårene for å få et kjappere og bedre bilde av omgivelsene.
Også hos pungrotte
Forskernes film viste at rotter og mus beveger værhåra fram og tilbake mens de beiner bortover en rett strekning. Men når de svinger, trekker bartene i retning av svingen.
Og når følehåra på den ene sida av fjeset finner et eller annet, feier de fra motsatt side rundt for å få bedre følelse med funnet.
Dette i seg selv sier så klart ikke annet enn at det er ganske fint for mus og rotter å ha værhår. Men forskerne har gått et skritt videre, og sammenlignet rottenes bartebruk med følevanene til et lite pungdyr fra Sør-Amerika.
De har nemlig mange likhetstrekk med de tidlige pattedyra som levde for 125 millioner år siden, da forfedrene til dagens gnagere skilte lag med pungdyra.
Fordelaktige hår
Undersøkelsene viste at pungrotta Monodelphis domestica bruker værhåra på samme måte som våre mus og rotter. Dermed er det naturlig å anta at også deres felles stamfar feide følehåra omkring på lignende vis, for 125 millioner år siden.
Monodelphis domestica er en liten pungrotte fra Sør-Amerika. Den bruker værhåra på samme måte som våre rotter og mus. (Foto: Paul Samollow, Southwest Foundation for Biomedical Research/Wikimedia Commons)
Prescott og kollegaene tror denne hårsansen kan ha vært et viktig kort i ermet for de små pattedyra som på den tida lå i hard konkurranse med reptilene.
De tidlige pattedyra var nattaktive og levde i trærne, og et slikt liv satte virkelig sansene på prøve, mener forskerne.
De små dyra måtte nok ha både skarpt syn og god hørsel, luktesans og følesans. Og i tillegg hadde de altså antagelig godt utviklede følehår, en sans som de hårløse reptilene bare måtte se langt etter.
Annonse
- Selv om menneskene ikke lenger har bevegelige værhår , var de et avgjørende trekk ved våre tidlige forfedre blant pattedyra, konkluderer Prescott i pressemeldinga fra University of Sheffield.
