Evolusjon i høy hastighet

Stadig nye studier viser at evolusjon kan gå veldig fort. På de forblåste Galapagos-øyene forandret finkenes nebb seg nærmest mens forskerne sto og så på. I Norge forandrer fisken seg i løpet av en mannsalder.

Publisert

Et av argumentene som stadig dukker opp mot evolusjonsteorien, er at ingen har sett den utfolde seg i praksis.

Argumentet er selvfølgelig helt uholdbart, ettersom evolusjon jo er noe som går langsomt - alt for langsomt til at vi normalt kan se den i arbeid.

Men av og til virker det som om den går i høygir.

Nye hunderaser

Mennesket har for eksempel utviklet hunden fra ulven i løpet av de siste 20 000 årene. De aller fleste hunderasene vi kjenner i dag er imidlertid utviklet bare i løpet av de siste århundrene.

De som vil se enda raskere evolusjon kan ta en titt i mikroskopet. Bakterier og virus kan gjennomføre flere generasjoner i uka, og er dermed velegnede for studier av evolusjon i sann tid. AIDS-viruset har for eksempel utviklet seg radikalt siden det første gang rammet oss for noen få tiår siden.

"Ulv. Har du 20 000 år til overs, får du en hund."
"Ulv. Har du 20 000 år til overs, får du en hund."

Men det finnes også mange andre eksempler på turbo-evolusjon. Forskning.no kunne sist uke fortelle at en plante i Andes utviklet seg til 81 nye arter i løpet av 1,5 millioner år. Det mest kjente eksempelet på slik artsdannelse er fiskearten cichlidene i og rundt Victoriasjøen i Afrika, som har utviklet hundrevis av nye arter på rekordtid.

Men også norske fisker kan få det travelt av og til.

Norsk fisk

Thrond O. Haugen ved Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo skrev for eksempel en artikkel i bladet Biolog i 2003, der han beskrev hvordan harr som ble satt ut i to fjellvann på Lesja utviklet seg.

I løpet av færre enn 20 generasjoner utviklet de utsatte harrene en helt annen livshistorie enn de fiskene i vannet de ble hentet fra. Vekstforløp og utviklingsrater hos larvene forandret seg, og alderen ved kjønnsmodning ble en helt annen.

“Av dette kan vi lære at rask evolusjon i tidlige faser av et evolusjonsforløp snarere er forventningen enn unntaket”, skriver Haugen mot slutten av artikkelen.

Galapagos

Galapagos er kjent for sine finker, som var med på å gi Darwin forståelse av evolusjon.

Blant øygruppens mange arter finner vi Geospiza fortis og den dobbelt så store Geospiza magnirostris - to arter Darwin selv både omtalte og avbildet i 1845-utgaven av The Voyage of the Beagle.

Disse artene studeres den dag i dag, og i løpet av ett år kunne forskerne observere en bemerkelsesverdig utvikling i nebbene til disse to finkene.

Den minste av artene (G. fortis) pleide å ha en av øyene for seg selv, og de kunne spise all den maten de ønsket, i den størrelse det behaget dem. I 1982 dukket imidlertid den store G. magnirostris opp.

Når så øyas frøreserver i 2003 ble ødelagt av en alvorlig tørke, førte den nye konkurransen til at bare de individene av den minste arten som spiste små frø fikk nok mat, og overlevde.

Utvikler nye verktøy

Arten som sådan skiftet altså meny. Og så kommer overraskelsen: I løpet av bare ett år kunne forskerne registrere at de også ble utstyrt med et matchende bestikk. Nebbene var blitt mindre, de var bedre egnet til sitt nye levesett.

"Kjøttmeis. Ikke bare flink til å synge, den utvikler seg raskt også."
"Kjøttmeis. Ikke bare flink til å synge, den utvikler seg raskt også."

Før tørken hadde en gjennomsnittlig G. fortis et nebb på 11,2 millimeter. Ett år senere var gjennomsnittslengden redusert til 10,6 millimeter, en reduksjon på fem prosent.

Fuglene utviklet seg altså nærmest mens forskerne sto og så på.

Men vi trenger ikke dra til eksotiske Galapagos for å finne fugler i farta.

Storbyens sangfugler

I 2003 fortalte forskning.no om hvordan urban kjøttmeis i Nederland har begynt å synge i et høyere toneleie enn sine slektninger på landsbygda, rett og slett fordi det skal være lettere å høre dem i storbyens larm.

Sangen er et viktig redskap i jakten på partner - og unger. Så det kan være mildt sagt uheldig om din tilkomne ikke hører deg, midt oppe i lydsmørja av trailere, anleggsmaskiner og lydanlegg.

Forskerne undersøkte en populasjon kjøttmeis i Leiden, og fant ut at de som bodde i de mest bråkete nabolagene, hadde den mest høyfrekvente sangen.

Om endringen er genetisk eller tillært, er uklart. Vi kan likevel forestille oss at fugler i fremtidens urbane verden vil være av to typer: De som kan tilpasse seg bråket og de som ikke kan det.

Kan dette forklare hvorfor kjøttmeis og svarttrost ser ut til å klare seg fint i europeiske byer, mens andre arter forsvinner?

Kilde: “Evolusjon i løpet av en mannsalder”, Biolog nr 4, 2003, side 12.