Slike konflikter skadet Lamarcks omdømme i samtiden. Hans omdømme i ettertiden er blitt mer skadet av at folk til dels har tolket ham feil.

Den første evolusjonsteori

Lamarck studerte medisin, men praktiserte også, som så mange av sine samtidige, en rekke andre vitenskaper, blant annet meteorologi og botanikk.

Etter år med reiser og samling, fikk han i 1793 et professorat ved det naturhistoriske museet i Paris. I 1809 utga han Philosophie zoologique, der han la fram sine idéer om livets utvikling - i dag ofte kalt transformisme.

Når navnet Lamarck i dag nærmest er blitt synonymt med feilaktig utviklingslære, er dette litt urettferdig. Lamarck var en fremragende vitenskapsmann, selv om han ikke fikk alt riktig. Men det er han jo ikke alene om i vitenskapshistorien.

Isaac Newton, alle tiders geni, rotet seg bort i alkymien, og fra vår egen tid kjenner vi de fremragende kosmologene Fred Hoyle og Thomas Gold, nyskapende, kreative - og irriterende ofte fullstendig på villspor.

Når det gjelder evolusjonsteorien, var det mange, både før og etter Lamarck som syslet med ulike modeller - men ingen fant den rette før Darwin. Lamarcks versjon var slett ikke den verste av disse, og selv Darwin regnet seg som lamarckist, selv om han vurderte de lamarckistiske mekanismer som underordnet de han selv fant frem til - variasjon og naturlig seleksjon.

Lamarcks mekanismer

Ifølge Lamarck oppstår livet hele tiden, spontant som primitive livsformer, som deretter langsomt starter kravlingen oppover utviklingens stige. Når vi i dag ser både primitive encellede dyr og avanserte mennesker, skyldes dette at den ene startet sin kravling senere enn den andre.

Lamarck mente at slektslinjer av arter eksisterte uendelig. Ingen døde ut, og ingen forgrenet seg. Slik kan man tenke seg en uendelig rekke av insekter, en uendelig rekke av fisk - klart definerte - hvor den ene arten gir opphav til / går over i den neste. En grafisk presentasjon av et lamarckistisk slektstre blir derfor ikke noe tre slik vi kjenner det fra biologibøkene, men snarere parallelle linjer som aldri berører hverandre. En slags stige uten trinn.

Det som driver denne utviklingen, det som får artene til å endre seg, er ifølge Lamarck to mekanismer:

Indre streben

Den viktigste er en litt dårlig definert indre kraft, “en streben” som gjør at individer får avkom som er litt annerledes enn dem selv. Når disse forandringene har akkumulert seg over flere generasjoner, står man til slutt med det vi må definere som en ny art.

Noe mindre viktig for Lamarck, fordi den ikke driver utviklingen, er den mekanismen han huskes for i dag - nemlig at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet. Den historie individet har av sykdom, ulykker, fysisk fostring etc. blir på ett eller annet vis ført videre til neste generasjon. Disse tankene var ikke engang Lamarcks oppfinnelse. Allerede Platon tenkte i slike baner, men når vi snakker om arv av ervervede egenskaper i dag, tenker vi nesten utelukkende på Lamarck.

Giraffens hals

Det mest kjente eksempelet i dag, er antagelig giraffen. Lamarck forestilte seg, ganske riktig, at giraffenes forfedre hadde kort hals. I kampen for å få nok mat, strakte de halsen opp for å nå løvet stadig høyere opp i trærne. De som var flinkest, klarte å strekke halsen litt lenger enn de andre. Denne egenskapen ble dermed overført til deres unger - som så kanskje strakk seg enda litt lenger - og til slutt fikk vi dagens giraffer.

Darwins variant av samme scenario ville blitt omtrent som følger: Ingen dyr (individer) er like, det er alltid variasjon. Hvis vi starter med den samme korthalsede forfar, vil vi se at noen for-giraffer har litt lenger hals enn andre. Hvis det er slik at det er en fordel å ha lang hals, for eksempel hvis det er mer mat å få litt lenger opp i lufta, vil individene med lengst hals ha en fordel. Dette kan føre til at de får litt flere unger. Hvis halsens lengde er genetisk bestemt (de fleste fysiske trekk er jo det) vil det bety at flere giraffunger med arveanlegg for litt lenger hals vil dukke opp i neste generasjon.

Dette vil, hvis de økologiske forholdene fortsetter å være som de er, forsterkes gjennom generasjonene, samtidig som giraffene med kortere hals blir færre og færre. Mange faktorer kan være med på å forsterke dette. Matmangel, klima, konkurranse innen arten og mellom arter etc.

En av Darwins genistreker var at han innså at alle disse faktorene kunne generaliseres som “naturlig seleksjon” - det naturlige utvalg - og at han så hvilken betydning dette utvalget måtte ha. Til slutt, etter mange generasjoner, ender vi, gjennom naturlig variasjon og utvalg, opp med dagens giraff. Hvordan giraffen utvikler seg i fremtiden, vet vi imidlertid intet om.

Ikke HELT på jordet

Biologer på Darwins tid (ca 1850, altså lenge etter Lamarcks død) så ofte på Lamarck med et skjevt smil. Særlig det at Lamarck fordret en “streben”, en “vilje til forandring” syntes å more. Også dette er litt urettferdig - for Lamarcks teori fungerer (teoretsk sett) like godt om denne streben ikke er bevisst. Det eneste den trenger for å virke er individuell fleksibilitet og arv av ervervede egenskaper.

Lamarck var altså ikke så veldig langt fra det riktige svaret, selv om han ikke hadde noen uttalt forståelse av fenomener som naturlig utvalg.

Moderne genetikk

Det var først da den moderne genetikken ble etablert, at lamarckismen for alvor mistet fotfestet. Gregor Mendel regnes i dag som genetikkens grunnlegger, men hans arbeid fra midten av det 19. århundre levde et liv i obskuritet før det ble gjenoppdaget i det 20. århundre.

Det falt dermed på August Friedrich Leopold Weisman (1834 - 1914) å grunnlegge den nye vitenskap.

Darwin mente at individene var forskjellige fra hverandre, men visste ikke hvorfor. Weisman postulerte eksistensen av en spesiell arvesubstans. I 1892 kom han ut fra dette, og en vurdering av Darwins arbeid, fram til at forandringer i kroppen IKKE kan påvirke avkommet. Vi vet i dag at dette er riktig, det er bare når arvestoffet påvirkes - gjennom mutasjoner, naturlig eller kunstig framprovosert - at avkommet får nye egenskaper.

Weisman forsto også at ettersom arvestoffet fra både mor og far kom sammen i fosteret, måtte det foregå en eller annen form for kjernedeling før paring. Uten denne, ville hver generasjon få stadig mer arvestoff, et rent kaos ville oppstå.

I dag vet vi at også dette er riktig: Før kjønnscellene dannes, blir arvestoffet halvert. Egg- og sædcelle er dermed utstyrt med en halvpart hver - og avkommet oppstår av en blanding av de to. Slik oppstår ytterligere variasjon, som det naturlige utvalg så kan arbeide på.

Neo-lamarckistene

Når Lamarck idag er blitt stående igjen alene som “han som tok feil”, skyldes dette i stor grad den motstand Weisman vakte hos noen av sine samtidige. I et forsøk på et motangrep mot ham og Darwin forsøkte enkelte å trekke fram Lamarck som alternativ - men de leste ham dårlig. De såkalte neo-lamarckistene overså at Lamarcks evolusjon var en aktiv, kreativ prosess og la tilsvarende mer vekt på passiv ervervelsen av tilegnede egenskaper. Dette førte etter hvert til en rekke misforståelser - for eksempel av den typen Trofim Lysenko og Paul Kammerer sto bak.

Lamarckisme i dag?

Og lamarckismen i dag? Det dukker av og til opp meldinger om folk som har funnet spor av mulige lamarckistiske evolusjonsmekanismer, men lite er veldig overbevisenede. Stephen Jay Gould skriver i sitt essay “Shades of Lamarck” i boka “The Panda’s Thumb” at den menneskelige kulturelle evolusjon er lamarckistisk i sin karakter. Det vi lærer i en generasjon fører vi umiddelbart videre, gjennom læring og skriving, til den neste. Dette har han rett i, men forandrer det oss som biologiske vesener - det er jo det lamarckisme kontra darwinisme handler om? Kanskje over tid - men i så fall ikke på noen annen måte enn gjennom darwinistisk evolusjon.