Det er bare to uker siden vi her på forskning.no publiserte anmeldelsen av Ernst Mayrs siste bok What Makes Biology Unique?, hvor vi blant annet la vekt på at Mayr i boka omtalte folk som Dobzhansky, Stresemann og Haldane som sine samtidige - “folk vi andre bare har lest om i historiebøker, fortidens helter.”

Sist helg kom den triste, men ikke sjokkerende, meldingen om at Ernst Mayr døde den 3. februar, i sitt 101. år.

Dermed var en lang og produktiv karriere over. Lesere som bare kjenner mannen gjennom forskning.no, vil kanskje betrakte ham som forfatter. Han skrev til sammen 25 bøker.

Den evolusjonære syntese

Den første av disse, “Systematics and the Origin of Species” fra 1942 er regnet som en av de viktigste bøkene innen den evolusjonære syntese (foreningen av evolusjonsteori og genetikk), og det vi kaller neodarwinismen, tolkningen av evolusjonsteorien bort fra passiv genetisk drift og andre mer lamarckistisk-liknende mekanismer (Mayr var lenge lamarckist) og i retning av det Darwin selv så for seg: naturlig seleksjon.

For, Mayr var selvfølgelig først og fremst evolusjonsbiolog. Og ikke noen hvilken som helst evolusjonsbiolog. Gjennom sine bøker og 700 vitenskapelige artikler var han med på å forme biologisk tenkning de siste 50 år.

Artsbegrepet

Biologistudenter vil kanskje mest assosiere Mayr med artsbegrepet. Biologien opererer med flere definisjoner av hva en art er. Mayr utviklet en av de mest utbredte, og som fremdeles er i bruk: Arten definert som en gruppe individer som er i stand til å pare seg med hverandre, men ikke med andre individer utenfor gruppen.

Denne definisjonen første til ideen om at nye arter kan oppstå hvis en eksisterende art blir delt i to populasjoner som etter hvert blir for adskilte til å kunne formere seg med hverandre - slik Darwin en gang forestilte seg det.

Ernst Mayr levde storparten av sitt liv i USA, men ble født i Bayern i Tyskland, den 5. juli 1904. Han var allerede fra guttedagene ivrig opptatt av dyr og natur, men holdt en stund på å følge familietradisjonen, og ende opp som lege.

Heldigvis tok han til fornuften, og en av de morsomste anekdotene jeg kjenner fra hans liv, utspant seg da han studerte fugler på Ny Guinea på slutten av 1920-tallet:

Han var i begynnelsen av 20-årene, og tilbragte to år i jungelen, hvor han samlet mer enn 4 500 fugler. En av grunnene til at han lyktes så godt, var at han samarbeidet godt med den lokale urbefolkning.

Gammelt Donald-triks

En gang forsøkte han imidlertid å imponere sine innfødte kolleger med et triks han hadde plukket opp hos Mark Twain. I Twains bok “A Connecticut Yankee in King Arthurs Court” reiser helten tilbake i tiden, og havner i en rekke penible situasjoner. I en av de mer dramatiske, der, så vist jeg husker, en kvinne står i fare for å bli brent på bålet, blar han opp i sin almanakk og finner at en solformørkelse er nær forestående.

Vår helt tvinger de primitive middelaldermennesker i kne med å true med å slukke solen - slik vi utallige ganger senere har sett Donald Duck, Tintin og andre gjøre det.

Den unge Mayr bestemmer seg altså for å forsøke det samme, som en spøk, og når tiden er inne for en måneformørkelse, fortalte han sine venner at fullmånen snart ville slukne!

En eldre høvding svarte beroligende: “Slapp av, min sønn, det går fort over?”

Til USA

Mayrs videre karriere i Tyskland ble sperret av at han var yngre enn sine medstudenter i kampen om relativt få forskerstillinger, og han vendte derfor nesen vestover. Et lurt trekk, skulle det vise seg.

Han slapp unna Hitler, nazismen og alt det negative den kunne ha betydd for en ung mann, og endte i stedet opp ved The Amercian Museum of Natural History, hvor han oppdaget 26 nye arter fugl - og hele 445 underarter!

I 1953 havnet han ved Harvard i Massachusetts og i 1961 ble han direktør for universitetets museum for komparativ zoologi - et viktig sted, som alle biologer vet.

Det er for øvrig med et skjevt smil vi registrerer at den slett ikke så unge James D. Watson, i sine bøker om livet blant annet i Cold Spring Harbour tidlig på 1950-tallet ikke sparer på superlativene, når han omtaler en av sine utallige utkårede - Ernst Mayrs datter? Som jeg har skrevet et par ganger tidligere, mannen holdt på en stund!

I USA forvandlet ornitologen seg raskt til biolog og etter hvert til vitenskapshistoriker og -filosof - hvilket var tema for hans siste bok.

Mayr gikk av med pensjon i 1975, men fortsatte å publisere vitenskap helt fram til sin død.

Han nektet imidlertid å tre inn i dataalderen, og skrev alle sine bøker og artikler for hånd. Da han døde, var han travelt opptatt med en omfattende ny analyse av Darwins ideer?