- Våre forfedre var mørkhudete i titusener av år, før en mutasjon for lys hud sveipet over kontinentet, kanskje så sent som for 6000 år siden, sier Heather Norton, som sist helg la fram sin studie ved møtet til American Association of Physical Anthropologists, ifølge Science.

Forskerne har lenge vært uenige om de eksakte mekanismene bak hudfarge. Hvorfor er for eksempel europeere så lyshudete, mens asiater som lever like langt nord har mer pigment i huden?

De fikk et gjennombrudd i 2005, da de fant at genet SLC24A5 tilsynelatende gjør europeernes hud lys, men ikke asiatenes. Genet finnes i to varianter som på produktsiden bare skilles av én aminosyre (basene i DNA koder for aminosyrer, som så settes sammen til proteiner - som bygger kroppen): Nesten alle afrikanere og østasiater hadde den ene varianten, 98 prosent av europeerne hadde den andre.

Heather Norton var med på arbeidet over, og fortsatte med å sekvensere 9300 basepar i SLC24A5. DNA-prøvene var hentet fra 41 personer ev hhv europeisk, asiatisk, afrikansk og amerikansk indiansk opprinnelse.

Mutasjonen spredte seg raskt

Analyser viste så at mutasjonen som skapte de to variantene spredte seg raskt blant europeere for cirka 18 000 år siden. Men på grunn av de mange feilkildene i materialet, skriver Science, valgte hun i tillegg å undersøke variasjonene i de delene av DNA som ligger rett ved siden avgenet SLC24A5.

Her fant hun det hun betegner som «slående lite variasjon» - og konkluderer på dette grunnlag med at mutasjonen spredte seg så nylig som for mellom 5300 og 6000 år siden.

Nok en gang er dataene usikre, og Norton har dermed falt ned på holdningen at mutasjonen for lys hud blant europeere dukket opp en gang for mellom 5300 og 12 000 år siden.

Overraskende

Dette overrasker andre forskere, fordi våre forfedre, det moderne Homo sapiens (for eksempel de vi kaller Cro Magnon) vandret inn i Europa for mer enn 30 000 år siden. Hvorfor holdt de så lenge på sin mørke hudfarge? Forskerne ser nemlig en klar sammenheng mellom vår lyse hudfarge og det faktum at vi lever her i Europa.

Forskerne har lenge vært enige om at våre forfedre, de som vandret ut av Afrika nok var mørke i huden. Man har imidlertid sett for seg at fargen skiftet relativt fort etterpå, som en reaksjon på leveforholdene i nord.

Mekanismen er som følger: Mørk hud er en beskyttelse mot skadelige, kreftfremkallende uv-stråler fra sola. Men solstrålene har også mange nyttige effekter, en av dem er at de gir oss D-vitaminer.

D-vitaminer

Uten D-vitaminer kan man rammes av mangelsykdommer som rakitt (engelsk syke) og benskjørhet.

I solrike land nær ekvator er det imidlertid så mye sol at vi får D-vitaminer nok, selv når kroppen innfører medfødt solbeskyttelse. Men jo lenger vi reiser mot polene, jo mer mangelvare blir solskinn, og deretter D-vitaminer.

Dermed vil det selekteres for lysere hud, ettersom den som slipper inn mest uv-stråler også får mest livsviktige D-vitaminer.

Hudkreft og landbruk

Ulempen er selvsagt at lys hud gir mer hudkreft, men ettersom huden likevel har utviklet sin lyse teint, får vi tro mangelen på D-vitaminer i lengden har vært en større trussel enn hudkreften. I hvert fall fram til Europeerne i det tjuende århundre utviklet sin merkelige trang til å ligge og slange seg nakne i sola i time etter time, sommeren igjennom.

Så kanskje vi alle er mørkhudete igjen, om en seks til tolv tusen år?

Men hvorfor, hvis mekanismene er som beskrevet over, ventet vi så lenge med å skifte hudfarge?

Den italienskfødte amerikanske genetikeren Luigi Luca Cavalli-Sforza mener skiftet har noe med utviklingen av landbruk. Før landbruket, mens vi stort sett levde av fiske og fangst, fikk vi nok D-vitaminer gjennom kostholdet.

Og med D-vitaminbehovet dekket på denne måten, skifter likningen over: Nå veier faren for hudkreft tyngre enn faren for vitaminmangel, og vi vil se et redusert seleksjonspress for lysere hud.

Da våre forfedre begynte å dyrke korn, mener Cavalli-Sforza, ble det mindre vitaminer i kosten, og vi ble mer avhengige av å produsere dem selv. Dermed trengte vi lysere hud.

Inuitter

Tanken virker rimelig, når vi tenker på hudfargen til inuittene på Grønland, som jo lever like langt nord som oss nordmenn, men som ikke dyrker veldig mye korn. Fisk spiser de derimot nok av. Og hudfargen er mørkere enn vår - kanskje mer i stil med den vi hadde for pluss minus 10 000 år siden?

Vi får vel legge til at dette er bare én studie og én tolkning. Forskere som studerer menneskets utvikling har en tendens til å være uenige, og vi har neppe hørt siste ord i sakens anledning.

Det kan for eksempel anmerkes at Norton og hennes kolleger ikke entydig har vist at vår hvite hud skyldes kun én mutasjon. Hvis flere gener er med på å bestemme hudfargen, betyr det mindre at SLC24A5 muterte så seint som det gjorde - hudfargen kan ha vært endret forlengst, da det først skjedde.