I de siste dagene har folk kjøpt inn store mengder mat. Selv om både statsministeren og butikkene sier at hamstring er unødvendig.
I de siste dagene har folk kjøpt inn store mengder mat. Selv om både statsministeren og butikkene sier at hamstring er unødvendig.

Hamstringens tragedie – og store fordeler

KOMMENTAR: De som ikke hamstret, døde. Vi er etterkommerne av dem som sikret seg. Men hamstring kan også være asosialt – som vi har sett de siste dagene.

Publisert

Vi kjøpte konas familiegård. Våningshuset er vakkert, med storslagen utsikt over fjorden. Problemet lå i kjelleren: Absolutt hele – alt tilgjengelig luftrom – var stapp full. Stort sett pappesker og emballasje, men også ufattelige mengder hvetemel, hermetikk, klær, knuste lamper og utgått lyspærer. Om det var fem eller sju kjøkkenmaskiner, er jeg usikker på.

Da jeg noen år senere ryddet etter mine egne forfedre og -mødre, fant jeg også tegn på tidligere generasjoners usikre fremtid. To boder innerst i kjelleren var fylt med mat for dårlige tider. Jeg har ikke bestemt meg med hensyn til de hermetiske kjøttkakene fra 1960-tallet, men tørrmelken ble kastet. Det samme gjaldt spannene med brukte spiker.

Hvis vi setter sykelig samlemani til side, sitter vi fremdeles igjen med et behov for å sikre fremtiden.

De som ikke hamstret, døde

Behovet er større i dårlige tider. Vi kan med en evolusjonsbiologisk spissformulering si at de som ikke lærte seg å hamstre – døde. Så vi er etterkommerne av dem som sikret seg.

Dette synes å stride mot det «alle» vet om menneskets fortid; jeger- og samlerfolkenes flate struktur: De hadde ingen titler som gikk i arv, og selv ikke lederne nøt privilegier. Alle hadde samme rettigheter, og alle måtte dele med alle.

Dette er for så vidt sant, men det er mindre kjente sider ved saken. Fordelingen gikk ikke alltid uten bråk. Noen måtte presses til å dele. Selv den minst vellykkede jeger så seg tvunget til å følge stammens regler.

Hvilket selvsagt var en fordel for alle. Hvis du ikke finner mat, finner noen andre det – og de vil dele med deg. Likevel er det alltid fristende å stikke unna litt.

Herav følger en enda mindre kjent detalj, nemlig den makt stammen var villig til å bruke for å håndheve altruismen. Viste du ikke det fornødne storsinn, risikerte du å få et dårlig rykte, bli sosialt isolert – og i verste fall drept, skriver evolusjonsbiologen Richard Wrangham i sin siste bok, The Goodness Paradox.

Alle tre utfall truet din videre eksistens – og du gjorde best i å følge gruppens moral.

Likevel lever egoismen videre.

Meg selv eller gruppen?

Dette er et evig evolusjonsbiologisk dilemma: konflikten mellom gruppen og individet.

Evolusjonen foregår på individnivå. Individet tar først og fremst vare på seg selv. Men individet er samtidig avhengig av gruppen. Hvert individ må altså for sin egen overlevelses skyld, utvikle egenskaper som også fremmer gruppens overlevelse.

Darwin skrev om dette i Descent of Man fra 1871. Kort oppsummert: Et samfunn som er befolket av ærlige, modige, trofaste mennesker, vil klare seg best og utkonkurrere alle andre.

Det virker ikke usannsynlig at Darwin hadde rett, men samtidig ser vi altså at vi stjeler og jukser når vi kan. Vi bryter regler, dersom det tjener oss. Og svært merkbart sist uke: Vi hamstrer mat og doruller – vi tømmer hyllene for å sikre oss selv – tar mye mer enn vi trenger, og velger å ikke tenke på de andre.

Skal alle få, kan ingen ta for mye

Det kalles allmenningens tragedie: Vi har ressurser som for eksempel luft, vann, fisk og veier. I utgangspunktet er det nok til alle, men for at alle skal få nok, er vi avhengige av at ingen tar for mye.

Det er lett å tenke på vår vestlige velstand som et eksempel: Vi elsker den og tviholder på den, samtidig som vi er bekymret for hva som vil skje, dersom andre, fattigere land skulle forbruke like mye som oss.

Prinsippet gjelder også for doruller i norske butikker.

Vi trenger både egoisme og uselviskhet

Vi kan forstå at folk vil ta vare på seg og sine. Vi forstår at samfunnet (og derigjennom individet) samtidig er avhengig av at vi ikke er riktig så store egoister.

De motstridende interesser individet dermed utsettes for, kan kanskje forklare litt om hvorfor egoismen ikke for lengst er utryddet.

Mennesket er et mangfoldig vesen, med hjernekapasitet til å holde flere tanker i hodet samtidig. Vi er både onde og gode, vi både jukser og følger regler, vi er både trofaste og utro – i samme hjerne og til samme tid.

Når vi kommer til egoisme versus altruisme – hamstring i butikken versus det å etterlate nok til de andre – så er begge egenskapene viktige for menneskets fortsatte eksistens. Vi er avhengige av fungerende samfunn, der alle tar hensyn, samtidig som vi er avhengige av egoistiske individer som overlever i ekstrem nød.

Fordel å samarbeide, fordel å jukse

Det både samfunnet og individet også trenger, er en sunn balanse mellom disse tendensene. Det er en stor fordel å samarbeide til fellesskapets beste, men det er (dessverre) også en fordel å jukse – dersom du ikke avsløres. Og så lenge andre følger reglene.

Fungerer samfunnet slik, vil juksemakeren motta mer enn han har investert, men blir det for mange som jukser, vil alle dø – både de ranke og faste – og sleipingene.

Dermed overlever både moral og egoisme.

Et eksempel fra dyrenes verden:

Forskere ser at ulveflokker har noen individer som ikke gjør jobben sin. De kan se hvordan flokken forfølger en elgokse gjennom skogen og trenger den opp i et hjørne. Elgoksen snur seg, forsvarer seg med klover og horn – og er en formidabel motstander. Du nærmer deg ikke uten fare. Du skal være ganske tøff.

Men ulver er tøffe, de angriper, selv om de risikerer å bli spiddet, tråkket ned eller sparket i hjel. De gjør utfall etter utfall – og til slutt er byttet nedlagt. Flokken er reddet – det er mat. Men for en pris, kanskje er noen skadet eller døde.

Studier av videoopptak viser imidlertid at ikke alle de modige ulvene, egentlig var det. De bare latet som, de gjorde sine utfall, viste sine tenner, knurret og glefset, akkurat som alle andre – men de beveget seg aldri så nær elgen at de var i fare. De virkelig risikable operasjonene overlot de til andre.

Noen få individer kan som sagt leve i usosial egoisme, så lenge de andre følger reglene.

Egoistene hamstrer mat og formuer

Det kan argumenteres imot å løse allmenningens problemer – les hamstring - gjennom å appellere til folks samvittighet. Dette vil bare tjene juksemakere og gratispassasjerer. De sosialt ansvarlige og altruistiske vil tape, egoistene vil vinne.

Vi kan da kanskje trøste oss med at vi mennesker tross alt er flinke til å passe på hverandre?

Det er i så fall en mager trøst – som fungerer best i små stammesamfunn.

Dette er en levemåte vi forlot for mer enn 10 000 år siden, da vi oppfant landbruket. Siden den gang har egoismen rådet friere.

I vårt uoversiktlige samfunn kan ingen hindre egoister i å samle enorme formuer – mens andre lever i bunnløs elendighet. Noen synes det er en bra ting – andre synes det er ekkelt …