Universet er definert av en del konstanter; lysets hastighet, Plancks konstant, elektronets ladning og så videre. Hadde enkelte av disse konstantene hatt en annen verdi enn de har, ville universet vært annerledes – og liv, slik vi kjenner det, hadde kanskje ikke eksistert.
Kanskje ikke engang universet hadde eksistert?
Men konstantene har den verdi de har – og her er vi.
Dette faktum betraktes av noen som et bevis på Guds eksistens.
Det er feil tenkt.
Hvis universet ikke hadde eksistert, hadde det ikke eksistert. Punktum. Hadde det ikke vært liv i universet, hadde det ikke vært liv i universet. Punktum. Og så videre. Det at vi eksisterer, er ikke bevis på noe annet enn at vi eksisterer.
Verken Universets eller menneskets eksistens er derfor et bevis på at Guds eksistens. Dette er selvsagt ikke et hinder for at man likevel kan tro på Gud.
Guder kan eksistere, eller de kan ikke eksistere – men svaret på spørsmålet har ingenting med «Det sterke antropiske prinsipp» å gjøre – som altså er det jeg skisserte over. Dette «Sterke antropiske prinsipp» er en vitenskapeliglydende formulering av forestillingen om at universet er finjustert – for å skape levelige forhold for oss mennesker. Med en hensikt, altså. Universet er til, for at vi skal kunne finnes. Jeg skriver litt mer om det her.
Logisk uholdbar finjustering
Ideer om finjustering dukker ofte opp i kreasjonistiske argumenter. Ofte handler det om selve Universets eksistens, som over, men det kan også handle om biologi: Kreasjonistene finner strukturer og prosesser i naturen, som fremstår som så kompliserte at de etter deres mening må være resultat av guddommelig inngripen.
Michael Behes «ikke-reduserbare kompleksitet» er således en del av kreasjonistenes faglige grunnfjell. Behe fant kompliserte kjemiske reaksjoner i cellene våre.
Han argumenterte på dette grunnlag for at disse kjemiske reaksjonene ikke kunne ha utviklet seg gjennom evolusjon, ettersom det ikke kan finnes noen vei «herfra til dit». Det var ikke mulig, mente Behe, at disse kjemiske reaksjonene kunne utvikles gradvis, skritt for skritt fra ingenting – for reaksjonene bare kan fungere, når alle ingredienser er på plass.
Reaksjonen kan bare fungere i sin helhet, sa han, og dette betyr at de må ha oppstått spontant, fiks ferdige. Dette er igjen så usannsynlig, at det er enklere å si at noen har designet den. Altså skapelse.
Hadde dette vært riktig, ville det vært en alvorlig trussel mot evolusjonsteorien, så det er ikke rart at kreasjonistene grep Behe med begjær.
Men Behes argument er ikke bare logisk uholdbart, som Det sterke antropiske prinsipp – det er også faglig feil. Jeg har skrevet mye om dette tidligere, og det holder her å si at Behe viste seg å ikke være noen match for Darwin.
Blander religiøse oppfatninger med sine vitenskapelige
Den siste uken har professor i informasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Steinar Thorvaldsen, fått litt oppmerksomhet fordi han fikk publisert en artikkel om finjustering i biologi.
Thorvaldsen er åpen om sin religion, men det trenger i utgangspunktet ikke å bety noe – vitenskapshistorien er full av dypt religiøse vitenskapsfolk, også store evolusjonsbiologer (Simon Conway Morris og R.A. Fisher er blant dem). Men Thorvaldsen blander sine religiøse oppfatninger med sine vitenskapelige. Han har lenge vært aktiv i kreasjonistiske kretser.
I denne artikkelen i avisa Dagen reitererer han for eksempel presten Paleys mer enn 200 år gamle liknelse om klokken og blomsten: Når du undersøker en klokke, sa Paley, vet du at noen har laget den. Men en blomst er mye mer komplisert – så vi kan dermed slutte at også den er laget av noen. Noen som nevnte Gud?
Thorvaldsen gjør det litt mer moderne: «Som kjent har vi ingen problemer med å gi uttrykk for at en motor er konstruert og designet av ingeniørene bak den. Det betyr vel også at ATP-motoren er resultat av et design?»
ATP-motoren er det vi kjenner som selve kraftverket inne i alle levende celler.
Michael Behe brukte samme taktikk, da han introduserte sin «ikke-reduserbare kompleksitet».
Dette forhindrer selvsagt ikke at Thorvaldsen kan ha rett, når han nå i sin vitenskapelige artikkel har tatt for seg proteiner, og funnet at noen av deres aminosyrer er viktigere enn andre for kjempemolekylets biologiske funksjon. Det er et mål, skriver han, å finne et estimat for sjansen for å utvikle det han kaller «the right folded structure, with the correct dynamics and a precise active site for its specific function».
De riktige strukturene. Altså, skal proteinet fungere slik vi ser at det gjør, må disse aminosyrene på plass. På «riktig» plass. Så hva er sjansen for at proteinet skal bli «helt riktig», sånn helt av seg selv, helt tilfeldig? Ikke veldig høye, viser det seg:
«Though proteins tolerate a range of possible amino acids at some positions in the sequence, a random process producing amino-acid chains of this length would stumble onto a functional protein only about one in every 1050 to 1074 attempts due to genetic variation. This empirical result is quite analog to the inference from fine-tuned physics.»
Arven fra Behe er tydelig, men det er lov. Spørsmålet er om Thorvaldsens påstander holder. En av mange grunner til at Behes ikke-reduserbare kompleksitet strandet, var at grunnpremisset falt. Forskere viste at hans ikke-reduserbare cellefunksjoner ikke var det, de kunne eksistere i mindre effektive former, og cellen hadde mange alternative veier til å oppnå det samme, veier de kan ha brukt, før den nåværende prosessen kom på plass. Det var altså ikke nødvendig å trekke inn andre mekanismer enn evolusjon.
Et halvt øye, en halv vinge
Når vi tenker etter, argumenterte Michael Behe like dårlig som Paley, og tusen kreasjonister etter ham: Hvordan kan vi tenke oss utviklingen av et øye eller en vinge? Ingen trenger vel en halv vinge – så vingen må ha blitt skapt, fiks ferdig.
Selvsagt kan vi trenge en halv vinge – eller et halvt øye, for den saks skyld – og disse organenes eksistens er ingen utfordring for evolusjonsteorien.
Veien er ikke lang herfra til Thorvaldsens proteiner.
Thorvaldsen har regnet ut hva sjansen er for å bygge et protein akkurat på den måten vi ser det i naturen, ved hjelp av tilfeldigheter. De eksakte tallene får stå på hans konto, han er flink med tall. Det er slutningene han trekker på basis av disse tallene, som angår oss her. At sjansen for at proteinet spontant skal oppstå i den form vi ser det er forsvinnende liten, bruker han som en indikasjon på at det ligger noe mer enn natur og evolusjon bak det vi ser.
Er dette faglig og logisk holdbart? Vi blir sittende med noen spørsmål.
For eksempel: Hvor kommer kravet om tilfeldighet fra?
Evolusjon er ikke en tilfeldig prosess, det er et samspill mellom (mer eller mindre tilfeldig) variasjon på den ene siden, og naturlig utvalg på den andre. Naturlig utvalg er retningsbestemt – eller styrt - av organismens omgivelser, og følgelig ikke tilfeldig.
Et annet spørsmål: Hvorfor spør Thorvaldsen etter det spesifikke proteinet? Er verden avhengig av at det ser ut, akkurat slik det gjør? Kan vi ikke like gjerne tenke at hvis proteinet hadde vært litt annerledes, da hadde også verden sett litt annerledes ut? Men fremdeles vært her, full av liv og evolusjon.
Det er fristende å minne om konvergent evolusjon – evolusjonens måte å si at det er veldig mange veier til Rom. (En av konvergensens største forkjempere er den ovenfor nevnte og religiøse evolusjonsbiologen Simon Conway Morris.) Men Thorvaldsen ignorerer nok en gang biologi og evolusjon – og hengir seg til våre mest banale tankesett.
Han stiller i realiteten en molekylærbiologisk versjon av spørsmålene bak Det sterke antropiske prinsipp: Du ser på resultatet, du antar at dette er det eneste tenkelige resultat, en verden, ikke bare med mennesker i seg, men også du. Og det sier seg selv, sjansene for at noe slikt skal eksistere, ikke er store.
Men verden trenger, som jeg sa over, ikke å ha deg i seg. Den trenger ikke mennesker, heller. Den trenger ikke engang eksistere.
Og vi trenger ikke å utbrodere dette. Det Thorvaldsen her sier, er på linje med å si at Gud eksisterer fordi du vant i Lotto. Men hva da med de millioner andre som ikke vant i Lotto? Beviser de at Gud ikke eksisterer? Eller er argumentet irrelevant?
Thorvaldsen leter etter «akkurat det rette proteinet». Som om dets eksistens eller ikke-eksistens er et bevis på samme Guds eksistens. Hva med alle de andre aminosyrene og proteinene - og organismene som disse ville ha frembragt?
Justert med vilje?
I det hele tatt, hva har Gud med dette å gjøre? Hvorfor er han med i historien? Thorvaldsen nevner ham riktignok ikke i sin artikkel, men han skriver:
«… Fine-tuning is detected in functional proteins, cellular networks etc.
Constants and initial conditions of nature are deliberately tuned …»
Hvem eller hva har «deliberately tuned» Thorvaldsens protein? Og hvordan kan han slutte at det at han synes noe ser veldig usannsynlig ut må være finjustert «med vilje»?
Dette er store tankesprang. Det er ingenting i funnene som sier «med vilje», det er ingenting som peker på eksistensen av noen gjerningsmann. Det er samtidig veldig mye som tyder på at Thorvaldsens proteiner kan forklares slik vi forklarer det meste i naturen: Økologi, tilpasninger, tilfeldigheter og naturlig utvalg.
