Kan vitenskapen besvare uløselige spørsmål? Og hva betyr det egentlig å vite noe? (Foto: Jean-David og Anne-Laure/Flickr)
Kan vitenskapen besvare uløselige spørsmål? Og hva betyr det egentlig å vite noe? (Foto: Jean-David og Anne-Laure/Flickr)

Kommentar: Kan vi vite alt?

I kjølvannet av noen kommentarer jeg nylig skrev om religion, er det ett spørsmål som trenger seg på: Kan vi vite alt?

Publisert

I prinsippet kan vi kanskje det – alt som kan beskrives, kan vites. Men i realiteten? Nei.

Vi kan ikke vite «hva» universet er. Vi kan ikke vite hva som er utenfor.

Vi kan, muligens, få sterke indisier på at det er flere – utallige? – universer der ute. Men da er jo spørsmålet – hva er utenfor der igjen?

Hva er denne greia som universer oppstår i? Er den bare én av mange «greier» som ting oppstår i? Er den en del av noe enda større?

Dette er det av praktiske årsaker helt umulig å finne ut. Vi kan komme med ideer om det – men personlig kan jeg ikke se at vi kan disse ideene kan bekreftes på en måte som vil få oss til å bli enige.

Det er blant annet i møtet med slike svimlende spørsmål at religionene oppstår. Vi plasserer Gud der ute et sted, og syns saken er biff. Dette er en logisk feilkobling, men vi lar saken ligge. Spørsmålet er fremdeles: Kan vitenskapen besvare slike spørsmål?

Og svaret er fremdeles, i prinsippet ja, i praksis nei.

Uløselige spørsmål

Men det betyr ikke at vitenskapen ikke kan besvare en serie andre vanskelige spørsmål. Spørsmål vi i dag har en tendens til å kalle uløselige.

Og jeg snakker ikke nå om spørsmål at typen «Hva er meningen med livet?». Vitenskapen kan ikke besvare slikt – utover å fortelle hva som er livets mening med livet: Å formere seg. Alle andre tolkninger av spørsmålet er personlige, opp til den enkelte å besvare – for seg selv.

Men så har vi alt dette andre. Listen over spørsmål som angivelig er umulige for vitenskapen å besvare, inneholder som regel

- Hvorfor er det mulig å leve i universet? Hadde de fysiske konstanter vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.

- Hvordan kan noe levende oppstå fra noe som ikke er levende?

- Hvordan kan materie bli seg selv bevisst: Bevissthet?

- Hvorfor finnes det fysiske lover, og hvorfor kan de formuleres matematisk og besvares logisk?

- Hvorfor finnes det unntak til alle regler?

Det finnes mange fler. Det beste svaret på dem alle er imidlertid: Vitenskapen kan ikke svare på dette – ennå.

Det er nå vi må kvalifisere ordet «vite». Hva betyr det at vi «vet» noe? Skal vi kreve at vi vet det med ett hundre prosent, absolutt sikkerhet – eller holder det at vi kommer opp med en forklaring som virker svært solid – basert på premisser de fleste fornuftige mennesker kan gå med på, er holdbare?

Absolutt sikkerhet

Jeg «vet» at kaffekoppen jeg holder i hånda kommer til å falle i gulvet hvis jeg slipper den. Jeg vet ikke hva tyngdekraft er, men jeg vet dette, og kan påstå det, uten å trekke inn feer og nisser. Jeg har testet det tusen ganger – ting jeg slipper, faller.

Som sagt, uten at jeg egentlig vet noe om tyngdekraften, og selv om jeg «vet» at den en dag kanskje kan finne på å falle oppover… Likevel vil jeg si at min påstand om kaffekoppen er «sann».

Vitenskap tilbyr jo sjelden denne «absolutte sikkerhet». Vitenskapelig kunnskap har holdbarhetsdato, har jeg skrevet mange ganger tidligere – og kan, i teorien, alltid erstattes med bedre kunnskap. Uten at dette nødvendigvis vil skje. Absolutte sannheter finner vi bare i bedehus og politiske partier av den mer totalitære typen.

La oss ta det antropiske prinsipp. Forestillingen om at universets fysiske lover på en eller annen måte er innrettet slik at universet egner seg for liv – og i siste instans mennesker – oss.  En variant av argumentet kalles det sterke antropiske prinsipp, og serverer en påstand om at det er selve hensikten med universet, at vi mennesker skulle dukke opp.

Eventuelle viljer er det vanskelig å forholde seg objektivt til – man kan til nød innvende at hvis det var noens «vilje» at mennesket skulle dukke opp – og vedkommende virkelig hadde makt til å skape et univers – da virker det litt klossete å la oss dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang. Men argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje.

Vi holder oss til det svake antropiske prinsipp.

Du hører det stadig: De fysiske konstanter som bestemmer vårt univers er så merkelige og finstilte. Hadde de vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.

Jeg hørte det allerede som barn – og tenkte: Ok – men da hadde det kanskje vært noe annet her? Fenomenet fremstår jo bare som merkelig, fordi vi er her, og ser det vi ser – og antar – som en ryggradsrefleks – at det vi ser, det er slik det skal være, er ment å være – den eneste måten noe kan være.

Dette er som å tenke at evolusjon er umulig. Se på meg! Hva i all verden er sjansen for at jeg skulle dukke opp, være den jeg er og så videre – hvis livet har utviklet seg fra et molekyl i en vannpytt for tre milliarder år siden? Starter vi det forfra, vil jeg garantert ikke dukke opp.

Altså: Gud har bestemt at jeg skal bli til.

Dette er en feilslutning, på linje med å si at Gud bestemte at akkurat du skulle vinne i Lotto sist lørdag. Den tar nåtiden for gitt – og argumenterer baklengs.

Er det virkelig så finstilt?

Nok om det. Det antropiske prinsipp peker altså på universets konstanter. Hvorfor er de som de er – og hvorfor er de «finstilte»? Begge deler kan være illusjoner.

En etter mitt syn bedre måte å se det på, er å si at konstantene kan være slik de er, fordi de er slik de er – og at dette har ført til oss. Men det kunne godt ha ført til noe annet. Noe det kanskje også har gjort? Et annet sted i universet.

Eller de kan være slik de er, fordi det finnes milliarder på milliarder av universer, alle med noe varierende fysiske konstanter. Vi er resultatet av våre.

Men er konstantene virkelig så finstilte?

Vel – vi vet ikke. Noen konstanter har et godt slingringsmonn – de trenger ikke være nøyaktig slik vi ser dem, for at vi skal kunne eksistere. Andre har snevrere rammer:

Hvis tyngdekraften var litt sterkere enn den er, ville ikke planeter kunne eksistere, sies det, og liv kunne ikke eksistere – fordi det ville bli presset flatt. Argumentet er dårlig, sett på bakgrunn av det jeg skrev over om evolusjon.

Påstanden om protonets masse er bedre: Den er 99,86 prosent av massen til nøytronet. Og hadde det vært hårfint annerledes, kunne ikke stjerner som vår sol ha eksistert.

Men kanskje noe annet hadde eksistert?

Ikke gjør uvitenhet til Gud

Vår kunnskapsløshet er imidlertid dypere enn som så: Det antropiske prinsipp setter som premiss at alle verdier av de fysiske konstanter er likestilt – at protonets masse eller tyngdekraften kunne variert langs en akse – og at vi fikk utdelt akkurat det vi trengte.

Dette vet vi ingenting om – og bør ikke trekke slutninger på grunnlag av det.

Kanskje tyngdekraften er av en natur som gjør at den må være omtrent slik den er?

Det er ingen grunn til å gjøre uvitenhet til Gud eller noe annet.

Uansett: Bare det å påstå at universet er fininnstilt for liv, er en drøy overdrivelse. For å si det svært forsiktig. Størsteparten av universet er rett fram uegnet for liv.

Både mine og de andres argumenter har imidlertid noe til felles: Vi skyver problemet bakover.  Jeg tok i bruk multiverset noen linjer over her. Det flyttet bare problemet, besvarer det egentlig ikke – dypest sett. De som er uenige med meg, gjør tilsvarende ting.

Som med kaffekoppen fra starten av artikkelen. Jeg får den til å funke – i vår verden. Jeg forstår ikke hva tyngdekraft egentlig er – men forholder meg til den. Og lever godt med det. Gjør jeg det ikke, kan jeg være ille ute.

Det er slik vitenskapen er – pragmatisk, hjelper oss å overleve – og forsøker stadig å utvide sin kunnskap.

Det vi ikke kan vite

Vi kan gi gode svar på illusjonen om at universet er designet for vår glede, vi kan i prinsippet vite «alt» – men det ligger noe bak som vi må være ærlige nok til å innrømme at vi ikke vet – ennå.

Og så er det noe helt der ute som vi antagelig aldri får vite. Ikke fordi det er umulig å forstå eller vite det – men fordi vi neppe har midlene eller tiden eller what ever til å finne det ut.

Et spørsmål som ofte dukker opp i lister over det ubesvarlige, er om universet er uendelig. Enten i tid eller rom.

Dette kan vi diskutere, men neppe avgjøre. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne det – for hvis enten tiden eller rommet er uendelig – ekte uendelig – da lever vi evig. Og møter igjen våre kjære etter døden. Uten hjelp av Gud.

Men det står og faller, som sagt, på svaret på et spørsmål for hvilket det ikke finnes svar.