Forskere ved University of Oregons Center for Ecology and Evolutionary Biology har nå for første gang i detalj redegjort for utviklingen av en påstått “ikke-reduserbar kompleks prosess”. Ved hjelp av nye genteknologiske metoder har de vist hvordan eldgamle gener og deres funksjoner gradvis utviklet seg for hundrevis av millioner år siden.

Forskerne så på det komplekse samspillet mellom hormonet aldosteron, som blant annet regulerer nyrefunksjoner, og mottakerproteinet som tillater kroppscellene å reagere på hormonet.

Eldgammelt gen

De klarte å rekonstruere hvordan det genet som i dag koder for mottakerproteinet så ut for 450 millioner år siden, den gang det første gang definerte proteinets funksjoner. Eksperimenter viste at mottakerproteinet hadde potensial til å bli aktivert av aldosteron allerede lenge før hormonet selv ble utviklet.

Men mottakerproteinet var ikke arbeidsløst, selv om aldosteron ikke eksisterte enda. Det kunne nemlig reagere med et langt eldre hormon, som på mange måter liknet aldosteron. På denne måten var proteinet altså “preadaptert”, og kunne senere brukes i evolusjonære nyvinninger, i henhold til nyere evolusjonsteori (se under).

Bare to mutasjoner

Veien fra proteinets opprinnelige funksjon til dagens bruksområde krevde bare to mutasjoner - ikke lenger så “ikke-reduserbart komplekst”, med andre ord.

Arbeidet til Joe Thornton og hans medarbeidere publiseres i Science i dag.

Det var molekylærbiologen Michael Behe som i sin tid innførte argumentet om “ikke-reduserbar kompleksitet”, altså at enkelte ting i naturen er så komplekse at de ikke kan ha utviklet seg - og følgelig må forklares ved hjelp av skapelse.

Argumentet lekker som en sil. Er det for eksempel naturlig å tro at skapelse er det eneste alternativet til utvikling? Hvis vi ikke kan forklare en prosess ved hjelp av Darwin - må vi da ty til Gud - eller finnes det andre forklaringer?

Men først og fremst er argumentet avvist fordi det ikke holder faglig, vitenskapelig mål. Evolusjonsteorien og andre deler av biologien kan nemlig forklare Behes påstått uløselige paradoks. Mange har for eksempel, når argumentet brukes om utviklingen/skapelsen av øyet, påpekt at dårlig syn er langt å foretrekke fremfor intet syn, og at man derfor godt kan forestille seg en utviklingsvei fra det enkle til det kompliserte.

Gradvis utviklet kompleksitet?

I sin bok “Darwin’s Black Box” (1996) bygget Behe argumentet imidlertid rundt enkelte fenomener fra sitt eget fagfelt, molekylærbiologien. Disse molekyl-argumenter har i ettertid fått en særlig status innen kreasjonismen (eller ID, som den gjerne ønsker å fremstå som i disse dager). Vi velger å tro at dette skyldes at folk, om mulig, forstår enda mindre av molekylærbiologi enn evolusjon.

Behe hevder at det finnes kjemiske prosesser i kroppen som involverer mange, kanskje flere titalls ulike molekyler som må samhandle for å få prosessen til å virke. Hvis bare ett molekyl er borte, går alt i stå.

“Kan du tenke deg en musefelle uten alle delene intakt?”, spør han retorisk, og får oss dermed til å tenke at noen må ha skapt prosessene, med alle molekyler på plass.

For det er jo umulig å tenke seg at noe så komplisert kan ha utviklet seg gradvis, etter evolusjonsbiologiske prinsipper?

Fleksibilitet viktig

Men Behes argument holder ikke, rett og slett fordi de ikke-reduserbare prosessene han trekker frem alle er utstyrt med back up-prosesser. Vår fysiologi er altså langt mer fleksibel enn Behe vil ha oss til å tro - det er ikke slik at kroppen ikke ville kunne ha fungert uten fiks ferdige versjoner av de kompliserte molekylære prosessene vi ser i aksjon i dag.

Men dette argumentet er ikke komplett. Uansett om det finnes back up-systemer, så gjenstår å forklare hvordan de kompliserte systemene selv oppsto.

Evo devo

Denne forklaringen har lenge ligget og vaket i vannflaten, takket være de siste tiårenes vitenskapelige revolusjon i kjølvannet av genteknologi og genomikk og i grenseområdet mellom evolusjonsbiologi og genetikk - populært kalt “evo devo”.

Den spesifikke teorien jeg tenker på, kalles “Facilitated variation”, en teori om evolusjonær variasjon og fleksibilitet. De evolusjonære muligheter som ligger i preadapsjon (som nevnt over) har en sentral rolle:

Flere veier til Rom

Det at det finnes flere mulige veier til Rom, betyr at cellen kan prøve og feile - slik Thornton og hans medarbeidere viste med hensyn til utviklingen av aldosteron og dets mottakerprotein. Utviklingen trenger ikke treffe optimalt med en gang, og man kan følgelig tenke seg gradvis utvikling av selv svært lange og kompliserte prosesser.

Kort sagt, kan man si at cellens kjemi er så robust og fleksibel at et molekyl relativt lett kan endre oppgave og betydning, og dermed ved hjelp av få mutasjoner kan tildeles helt nye funksjoner. Dette fører til at det kan oppstå mutasjoner i DNA som endrer kjemien i cellen, uten at dette nødvendigvis har skadelig virkning. Man kan si at cellen, ved hjelp av denne fleksibiliteten har utviklet høy evne til å la seg utvikle.

Og dermed trenger vi ikke lenger begrepet “ikke-reduserbare kompleksitet” (i den grad vi altså noensinne har trengt det?).