Hvordan kunne kommandanten i Auschwitz leve et idyllisk familieliv, 100 meter unna gasskamrene? Hvordan kunne sovjetiske familiefedre voldta og drepe seg vei inn i Tyskland? Hvordan kunne Ny Guineas stammekrigere leke med sine barn, elske sine koner, henslepe hverdagen i ro og harmoni – og samtidig drepe og spise sine naboer?

Vi mennesker er i sannhet en sammensatt art. Er vi egentlig fredelige og edle, eller er vi naturens verstinger? Dette er eldgamle spørsmål.

Det finnes nok av kulturelle forklaringer – men for å finne et svar, må vi også innom evolusjonsteorien. Når forskerne undersøker slike dilemmaer, ser de at det er forskjell på vold og vold – den volden du utøver når du fiker opp naboen som bulket bilen din, er noe annet enn den vold du bruker for å få tak i pengene han har gjemt på loftet.

For hjernen er dette to helt forskjellige handlinger.

Det første er reaktiv vold, det andre er proaktiv. Det er forskjellen på impulser og planlagte handlinger. Forsettlig og overlagt drap.

Begge former for vold er riktignok på tilbakegang i vår moderne verden.

Fredeligere folk

En ting er at selv de «fredeligste» folkeslag – Amerikas urbefolkning, urfolk på Ny Guinea, Sør-Afrikas San, ofte kalt «Det ufarlige folket» - en ting er at disse utøvet en vold, både innad og utad, som får japanernes herjinger i Mandsjuria til å fremstå som kontrollerte. Akkurat det paradokset handler om at vi er blitt fredeligere. Og det er vi blitt: Hver og en av oss oppfører oss mindre voldelig enn vi gjorde for bare noen tiår siden, både i det private og det offentlige.

Dette handler om kultur og såkalt selvdomestisering.

Les mer i denne saken

Finnes det egentlig noe slikt som et vennlig ansikt?

Problemet jeg drøfter nå, er et annet: Hva er den egentlige menneskelige natur? Er vi ravende, sadistiske voldtektsmenn og barnemordere – eller er vi fredsæle, tolerante pasifister?

Tilsynelatende er vi begge deler. Og kanskje er det ikke en gang bare tilsynelatende. Forskning tyder på at vi både er de verste og de beste – samtidig. Vi er mer morderiske enn ulven og fredeligere enn lammet.

Det er én ting som kjennetegner mennesket, og skiller det fra mange andre dyr som vi ellers kunne sammenliknet oss med: Vi aksepterer hverandres eksistens. Dette er forutsetningen for at vi i det hele tatt kan leve i samfunn.

Vi aksepterer stort sett andre, selv vilt fremmede folk som slett ikke ser ut som oss, og som snakker språk vi ikke engang forstår. Sett to løver, to tigere, to gorillaer eller sjimpanser i samme bur, og de må lage en del bråk før de eventuelt finner en balanse de kan leve med – en balanse som regel basert på rå makt. Vi mennesker har glattet litt over denne tendensen – vi kan friksjonsfritt gli gjennom mengden av vilt fremmede mennesker – inn på bussen, frem til jobben og tilbake.

Som evolusjonsbiologen Sarah Hrdy sa; prøv å plassere 100 sjimpanser på et fly … Det ville selvsagt blitt kaos. 100 mennesker, derimot, klarer dette hundre tusen ganger, hver eneste dag.

Så vi er virkelig fredelige. Toleranse er sjelden vare i naturen.

Mange trekker frem dvergsjimpansene, bonoboene som et eksempel på det motsatte. Hann-bonoboer er ganske riktig noe mindre voldelige enn hanner av vanlige sjimpanser – blant annet fordi hunnene dominerer bonobo-flokkene. Hunn-bonoboer er til gjengjeld langt mer voldelige enn vanlige sjimpansehunner. Menneskers aggressivitet overfor hverandre i hverdagen ligger uansett på cirka én prosent av det forskerne ser blant begge disse apeartene. Vi er virkelig dramatisk mye fredeligere enn dyrene.

Så kan vi lure på om vi lurer oss selv. Hva med den skjulte volden – barne- og kvinnemishandling? Den er et stort problem – en undersøkelse, som primatologen Richard Wrangham skriver om i sin siste bok, viste at 31 prosent av kvinner i byer hadde vært utsatt for fysisk vold fra sine partnere, på landsbygda steg tallet til 41 prosent. Selvsagt var det store kulturelle variasjoner, bare 13 prosent av japanske kvinner og hele 49 prosent av Peruanske kvinner var rammet.

En annen undersøkelse Wrangham nevner i boka si viser imidlertid at 100 prosent av hunnsjimpanser får regelmessig juling. Til og med blant de fredelige bonoboen kan en hunn vente seg et fysisk overgrep cirka hver sjette dag.

Gjennomtenkt vold

Problemet jeg er på jakt etter, er motsetningen mellom «fred hjemme» og «krig ute». Ja, vi er domestiserte – vi har senket guarden, vi klarer å leve sammen. Og vi klarer å eksistere, også sammen med andre stater.

Men i det øyeblikk en krig bryter ut, dreper vi hverandre i absurd mye større mengder enn noen sjimpanseflokk noensinne ville fått til, eller kanskje funnet fornuftig? Målt i prosenter av befolkningen er riktignok moderne krig «fredeligere» enn de var for bare kort tid siden – men paradokset er her fremdeles.

Forklaringen kan ligge i at vold, som sagt er noe annet enn vold.

Den vold vi ser hos dyr, og når naboen din bulker bilen din, er impulsiv – den stammer fra et biologisk «fight or flight» - det er øyeblikkets raseri, designet for å hjelpe deg til å overleve i farlige situasjoner. Situasjoner som du noen ganger feiltolker, du slår litt for hardt, stakkaren faller galt – slår hodet – dør. Og du fortviler. Det var slett ikke dette du ville – du var bare sint.

De fleste drap begås i affekt, og de fleste som har drept i affekt, angrer bittert etterpå.

Den andre typen vold er gjennomtenkt og har en begrunnelse, et rasjonale. Enten den handler om å få fingrene i naboens skjulte formue, eller nabostatens olje- og stålindustri, så styres disse handlingene av helt andre deler av hjernen enn de som fikk deg til å reagere på en bulk i panseret.

På ett nivå er drapsmenn og mordere like hverandre, og helt ulike oss andre: De tenderer i retning av sterkere følelser – karakterisert med høy nevralaktivitet i de dypere lag av hjernen.

Impulsive drapsmenn skiller seg imidlertid fra morderne – mord her brukt som «en planlagt handling» - ved at de har dårligere impulskontroll – karakterisert med mindre aktivitet i den prefrontale korteks, den delen av hjernen som nettopp regulerer og tilpasser dine handlinger. Denne reduserte aktiviteten kan igjen kobles mot lave konsentrasjoner av transmittersubstansen serotonin.

Herfra er det lett å se på psykopater, kjennetegnet ved at de bryr seg veldig mye om seg selv, og lite om andre. Dette er folk som kaldt kan planlegge og utføre et drap, uten å føle anger etterpå. Følelser av sinne, nervøsitet, frykt og nytelse styres blant annet av hjernens limbiske system, hvori opptatt amygdala. Ville dyr har stor amygdala, psykopatenes er liten, og ofte skadet.

Reaktiv og proaktiv vold

Her er det altså ulike aktører på ferde – og vi kan spekulere på om disse to ulike formene for aggresjon egentlig har noe som helst med hverandre å gjøre. Har de utviklet seg hver for seg, for å løse ulike problemer i livet? Begge deler handler riktignok om å bedre mulighetene for å overleve, men er den reaktive volden er her for å beskytte oss, mens den proaktive volden er her for å hjelpe oss å overleve i andre situasjoner? Gi oss bedre mat, bedre partnere, mer land?

I så fall – hvordan forklarer vi de grusomme overgrep den heroiske Røde arme begikk mot sivile tyskere, da de som en avslutning på Annen verdenskrig stormet inn fra øst? Eller overgrep i en hvilkensomhelst annen krig – moderne eller arkeologisk?

Man kunne ganske enkelt ha erobret fienden, uten å mishandle sivilbefolkningen. Det handler selvsagt om kultur. Amerikanske og andre vestlige armeer som rykket inn fra vest, etterlot seg ikke millioner av drepte og voldtatte kvinner og barn.

Men det handler om noe mer. De sovjetiske soldatene var ikke i umiddelbar fare mens de voldtok – det hele var en planlagt handling. Samtidig var de i affekt. Hvis ikke de var det, blir vi nødt til å forestille oss den røde arme som en arme av psykopater.

Er vi mer som rotter enn som katter?

Så hva er det vi ser her? Ja, vi ser det vi så helt i starten av artikkelen – konflikten mellom det fredelige og det grusomme – i en og samme kropp, og til en og samme tid. Vi ser begge former for aggresjon utspilt samtidig.

En mulig forklaring – ved siden av alt det kulturelle – kan være at de to systemene som regulerer vold, snakker sammen. Dette gjør fortellingen ekstra forvirrende.

Aggressive reaksjoner av begge typer reguleres også i hjernens hypotalamus. Denne ble undersøkt, allerede før annen verdenskrig, og forskerne fant et pussig mønster: Stimulerte de én del av dette lille området i hjernen, reagerte en katt med å klore og bite alt rundt seg. En panisk, reaktiv aggresjon – «Fight or flight». Stimulerte de en annen del av hypotalamus, reagerte katten imidlertid med, langt roligere og målrettet, å bite etter mus som også var plassert i buret. Den «spiste» - en form for proaktiv aggresjon.

Det forskerne fant i tillegg, var at disse to tendensene ikke kunne snakke sammen, selv om de lå tett på hverandre. Når katten sloss, kunne den ikke spise, og omvendt. De tolket det som en nyttig evolusjonær tilpasning for å unngå å rote sammen to inkompatible handlinger.

Hos rotter, derimot, fant de et annet mønster. Hypotalamus hadde ingen problemer med å mikse de to – de kunne gå fra rolig spising til vill aggresjon på et mikrosekund. De to hjernesystemene snakket sammen.

Kan løsningen på menneskets paradoks være at vi er mer som rotter enn som katter? Ikke alle vil synes ideen er tiltalende …

Les også

Vi er brutale mot dyrene fordi vi ikke bryr oss