Nylig har en sak versert i marginene av nyhetene: De første menneskene temmet seg selv, de utviklet vennlige ansiktstrekk, skrev Science. Mange medier, som Daily Mail, dro den ett skritt lenger, og fremstilte det som om disse vennlige ansiktstrekk var der for å signalisere vennlighet.
Forskerne mener at «vennligheten» signaliseres gjennom et ansikt med mindre markerte trekk. Disse trekkene kunne de koble til endringer i visse gener. Vennligheten var altså drevet evolusjonært.
Alt dette skal ha skjedd en gang i menneskets fjerne fortid, på den tiden da Homo sapiens begynte å skille seg ut utseendemessig fra de andre mennesketypene som bebodde jordkloden sammen med dem.
La oss tenke oss tilbake til denne tiden: Ville en tidlig Homo sapiens ha gjenkjent et ansikt uten store beinbruer over øynene som mer vennlig fordi det uttrykte noe «vennlig» i en mer abstrakt, evig betydning – eller ville denne tidlige sapiens gjenkjent ansiktet som «vennlig» fordi det liknet dets eget – og derfor signaliserte en form for trygghet som en ikke fant, for eksempel i ansiktet til en neandertaler? Besto «vennligheten» i at de tilhørte samme art – eller i at glatte, mindre markerte ansiktstrekk virkelig er «vennligere»?
Begge deler kan faktisk være sant, samtidig.
Å kjenne igjen sine egne
Det er viktig å kunne gjenkjenne sine egne, og dette har vært en sterk drivkraft i menneskets utvikling. Paleoantropologen Erik Trinkaus undersøkte for noen år siden om det var neandertalerne eller Homo sapiens som skilte seg mest ut fra tidligere mennesker.
Han analyserte 75 fysiske trekk. 25 prosent av dem fantes både hos neanderthalerne og oss, og liknet det han fant hos våre felles forfedre, Homo heidelbergensis. 25 prosent var unike, og nyutviklede for neandertalerne – mens 50 prosent var unike for oss. Han konkluderte derfor at det var vi som så annerledes ut, ikke neandertalerne.
Dette at vi så annerledes ut, kan ha vært en selvforsterkende ingrediens i artens utvikling. Man er tryggest hos sine egne, og vi har derfor dyrket frem gjenkjennelige trekk, som vi derfor oppfatter som «vennlige».
Men dette utseendet kan også være et signal om ekte vennlighet – det kan finnes et universelt vennlig utseende.
Rev ble snill bisk
Den russiske biologen Dimitri Belyayev øvet et hardt seleksjonspress på rev. I løpet av et eksperiment som foregikk fra verdenskrigens slutt og helt opp til våre dager, valgte han ut de vennligste, minst aggressive revungene, og endret på denne måten et vilt dyr til en sofagris på bare noen tiår. De nye revene ble ikke bare vennlige og uredde overfor mennesker, de utviklet i tillegg en rekke nye trekk: De begynte å bjeffe, logre, ørene begynte å henge ned, halene ble krøllete, pelsen endret farge. De både så ut og oppførte seg som små hunder, ifølge denne artikkelen i tidsskriftet Evolution: Education and Outreach.
Disse endringene skyldtes at de tamme revenes stresshormonnivå er halvert i forhold til ville rever. De har i tillegg forhøyede serotonin-nivåer, og bør derfor, etter menneskelige mål være «lykkeligere». De nyutviklede revenes vennlige utseende skyldes altså at ørenes form, pelsens farge og så videre, styres av samme gener som regulerer stress og aggresjon. Egenskapene er assosiert med hverandre – og ser du for eksempel hengende ører hos en hund – kan du på et statistisk, om ikke individuelt nivå anta at denne hunden er litt mer vennlig enn en med spisse ører.
De siste par hundre årene har vi avlet hunder, blant annet for et utseende vi liker. Men grunntrekkene i hundens vennlige utseende oppsto av seg selv, akkurat som hos Belyayevs rever. Bare de «vennlige» ulvene, de som klarte å stole på menneskene, og ikke spiste ungene deres, fikk innpass i menneskenes leir, og ble til hunder.
Dermed kan vi si at det finnes det et «tamt» utseende – et sett fysiologiske og anatomiske egenskaper som sammenfaller med vennlighet.
Selvtemming
Forskernes påstand i Science-artikkelen befinner seg i forlengelsen av disse observasjonene. De siste årene har det vært populært å hevde at også mennesket er «tamt» - og at flere trekk ved vår adferd og vårt utseende er tegn på at vi har temmet oss selv, som i denne artikkelen i tidsskriftet Animal Behaviour. Det nye nå, er at forskere fant konkrete spor.
Det er mye fornuft i å se verden på denne måten.
Den tyske antropologen Albert Naef foreslo allerede i 1926, det Stephen Jay Gould senere sa: Mennesket hadde utviklet seg til å se mer barnlig ut, vi likner ungene til de menneskeapene: Store øyne, store hoder, små tenner, lite hår. Om dette er et signal eller et resultat, kan diskuteres, men noe av det mest bemerkelsesverdige med mennesket, er dets evne til å leve i fredelig sameksistens med vilt fremmede. Ingen andre dyr har denne evnen, sies det.
Dette er en sannhet med modifikasjoner. Vi har fuglefjell, keiserpingviner i opplag på isen, flokker av sebraer og antiloper. Evolusjonen tvinger mange dyr til å tolerere nærhet.
Men hvis vi altså sammenlikner med menneskeapene, ser vi forskjeller. Bonoboene, dvergsjimpansene blir gjerne trukket frem som dyrerikets hippier. De har mye sex og lite vold. Bildet stemmer likevel ikke helt, men bonoboene skal få for at de er mindre aggressive enn sjimpansene.
Orangutangene er på sin side rett ut mannevonde – eller bedre: orangu-vonde. De lever livene sine alene. Og gorillaene? De store, dominante hannene monopoliserer så mange hunner som de klarer å passe på.
Mennesker er vakre for mennesker
Jeg vet ikke om dette var grunnen til at Victoria-tidens europeere begynte å spinne seksuelt vovede fantasier om at kvinner burde vokte seg for de, på den tiden nyoppdagete kjempene fra Afrikas jungel. De første gorillaene dukket opp i europeiske dyrehager på 1880-tallet – og snart hadde alle hørt om hvordan gorillaer røvet kvinner i «Det svarteste Afrika».
Dette var jo bare rimelig – så vakre som kvinner tross alt er – sammenliknet med gorillaer.
De fleste forstår i dag hvilken tankefeil dette var. Mennesker er vakre for mennesker, gorillaer er vakre for gorillaer, sjøelefanter er det for sjøelefanter, og slimål for slimål.
Dermed kommer vi til et tidligere antydet problem med denne saken: Påstandene om at mennesket utviklet et vennlig utseende for å vise sine vennlige intensjoner fremstår som en sirkelargumentasjon.
Noe fremstår som vennlig fordi det er trygt – for oss.
Men samtidig har vi altså genetikken …
Det vennlige mennesket
Kanskje den beste testen på spørsmålet, er om den vennlig utseende, tidlige Homo sapiens virkelig er vennligere enn det andre mennesketyper var?
Det er flere grunner til å tro at han ikke var det. Alle de andre er jo utryddet.
Vennligheten har nok vært mest til innvortes bruk, til bruk innad i arten. Vi er riktignok ganske gode til både å krangle og krige, men det var sikkert neanderthalerne også – og det kan være grunnen til at de sjelden samlet seg i store stammer. De levde i små familiegrupper uten store sosiale nettverk. Dette kan ha vært en av årsakene til deres undergang.
Homo sapiens, «det vennlige mennesket», løste problemet på en annen måte. Vi senket aggresjonsnivået, noe vi signaliserte til omverdenen ved hjelp av et «vennlig ansikt». Videre økte vi toleransen for å ha fremmede tett innpå oss, og klarte til og med å samarbeide med totalt fremmede. Dermed kunne vi utvikle store, tette samfunn, omfattende nettverk, utbredt handel, utveksling av ideer og oppfinnelser.
Og det hele endte i verdensdominans.
