Hvor vill er villaksen?

Nå er det mulig å måle i hvilken grad rømt oppdrettslaks har krysset seg inn i ville laksestammer i norske elver.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Nå er det mulig å måle innkryssing av rømt oppdrettslaks til ville laksestammer i norske elver. (Foto: Kjell Merok)

Verktøyet som norske forskere har funnet opp, vil gi viktige kunnskapsbidrag i debatten om rømt oppdrettslaks.

For å kunne benytte verktøyet på laks fra alle avlsprogram og alle norske villaksstammer, har forskerne jaktet på genvarianter som opptrer hyppig hos all oppdrettslaks, men som skiller seg fra villaks. Det har de lyktes med.

Hver lakseelv kan bli kartlagt

– Med dette verktøyet vil vi undersøke svært mange lakseelver for å tallfeste det faktiske innslaget av genvarianter fra oppdrettslaks i ville laksestammer, sier Sten Karlsson, som var prosjektleder fra Nofima.

Graden av innkryssing av genvarianter fra en bestand til en annen sees best gjennom endring i gensammensetning hos en villaksbestand over tid, derfor vil målingene gjentas over flere år.

Slik ble verktøyet utviklet

Forskerne analyserte over 4000 genetiske markører fra fire stammer av oppdrettlaks hentet fra tre avlsselskap (12 totalt), samt historiske DNA-prøver fra 13 ville laksestammer. Historiske prøver fra før oppdrettslaksens tid ble brukt for å utelukke at villaksen var påvirket av rømt oppdrettslaks.

Av disse fant de 60 genetiske markører som kan brukes til å skille en vill laks fra en oppdrettet laks. Dette er uavhengig av hvilken elv eller avlsprogram en enkelt fisk måtte komme fra.

Arbeidet med å utvikle verktøyet var dyrt og møysommelig, men med de 60 markørene kan genene til mange laks nå analyseres raskt, effektivt og relativt billig.

Rundt 1970 var villaks genetisk sett det samme som oppdrettslaks. Etter ca ni laksegenerasjoner med avl har oppdrettslaksen en genetisk sammensetning som er gunstigere for oppdrett.

Men siden avlsmaterialet opprinnelig kommer fra flere norske elver, har oppdrettslaksen kun genene sine fra villaks.

Kan brukes på flere arter

Sten Karlsson. (Foto: Reidun Lilleholt)

Globalt er det en lang rekke arter som oppdrettes side om side med ville bestander av samme art.

– Kunnskapen om og tilnærmingen vi har til dette verktøyet, kan brukes til å utvikle verktøy for andre arter, for eksempel torsk, sier Karlsson.

I flere land regnes rømt oppdrettlaks for å være en stor trussel mot enkelte villaksstammer. Men forskere er ikke enige i hvor stor grad dette er tilfelle for laksen i Norge.

Trenger mer informasjon

På den ene siden tyder studier på at produktiviteten i villaksstammene blir lavere i elver med stort innslag av rømt oppdrettslaks. Men på den andre siden er det flere faktorer som er antatt å redusere den reelle innkryssingen av oppdrettslaks i villaks.

Eksempler er den lave tilpasningsdyktigheten til oppdrettslaks i vill tilstand, dårlig formeringsevne og lav overlevelse av avkom. Hvordan innkryssingen utvikler seg over tid og hvilke viktige egenskaper hos villaksen som forandres med motvirkende effekt av naturlig seleksjon, er et åpent spørsmål.

Det nyutviklede verktøyet vil gi viktige svar på grad av innkryssing, men sier ikke noe sikkert om hvordan innkryssingen påvirker egenskapene til laksen i elva.

For å forstå betydningen av innkryssing og hvilke mekanismer som ligger bak, er det viktig å undersøke koblingen mellom gener og egenskaper. Sten Karlsson mener derfor verktøyet bør forbedres på sikt:

– Den genetiske informasjonen må etter hvert sees i sammenheng med fysiske forhold i elva. Det er også viktig å gjøre oppfølgende studier der man ser innkryssing av oppdrettslaks i sammenheng med eventuelle forandringer i produktiviteten i de ville bestandene.

Uansett, som verktøy for grad av innkryssing, gir det et solid diskusjonsgrunnlag i debatten om rømt oppdrettslaks.

Bakgrunn:

Forskningsinstituttet Nofima har stått i spissen for arbeidet som er utført av et bredt sammensatt lag av forskere fra Aqua Gen AS, Centre for Integrative Genetics (Cigene), Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning (NINA). Det er Forskningsrådets FUGE-program som har finansiert forskningen.

Powered by Labrador CMS