Vi har tidligere skrevet om hvordan miljøendringer på en av øyene i Galapagos-arkipelet endret konkurranseforholdene mellom to ulike arter av Darwins berømte finker, og dermed fikk dem til å endre utseende i løpet av få år.

Ganske oppsiktsvekkende, mente forskerne.

Adskilt men samboende

Studiet av disse finkene synes i det hele tatt å være en fruktbar beskjeftigelse.

Den minste av finkene i den ovenfornevnte studien, Geospiza fortis, var den som fikk fremprovosert de største fysiske endringene. Den ble tvunget til å endre matvaner, til å spise mindre frø.

Dermed overlevde uforholdsmessig mange av de individene som hadde de minste nebbene, og arten som sådan utviklet et redusert nebb.

Nå har en gruppe forskere fra University of Massachusetts, under ledelse av biologen Sarah Huber, vist at arten er i ferd med å utvikle to “morfer” - to ulike former som synes å holde seg genetisk adskilt. Den ene har noe større nebb enn den andre.

Men selv om de lever genetisk adskilt, lever de på samme sted.

Omdiskutert fenomen

Dette vil i så fall være et eksempel på et omdiskutert fenomen: Kan to arter utvikle seg fra én, uten å være fysisk isolert fra hverandre?

Mange har ment og/eller antatt at fysisk atskillelse er et krav for artsdannelse, men såkalt sympatrisk artsdannelse er blitt observert tidligere, for eksempel hos stingsild i en sjø i Nord-Amerika.

Nå er det altså mulig forskerne kan komme til å se det igjen: De to morfene lever tett på hverandre, men ettersom nebbstørrelsen påvirker fuglens sang, og ettersom hunnene kan ha en tendens til å velge hanner med en sang som likner deres egen, kan dette føre til at én art blir til to.

Referanse:

Proceedings of the Royal Society of London, B