Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Eurosonen, her representert ved hovedkontoret til den europeiske sentralbanken (ECB), sliter. (Foto: Eric Chan/Wikimedia Commons)"
Banker
Banker låner penger fra investorer på kort sikt for å låne penger ut på lang sikt.
Det betyr at midlene til en bank gjerne er låst opp i langsiktige prosjekter, og banken risikerer å gå konkurs dersom mange utlånere krever pengene tilbake fort.
Nå som det har vist seg at flere europeiske land er dårlig i stand til å betjene lånene de har i europeiske banker, betyr det en usikkerhet blant investorer om investeringene deres er trygge.
Dersom investorene ønsker å trekke midlene sine ut, tørker pengestrømmen inn i bankene opp, og de kan dermed ikke betjene sine egne lån lenger.
ØMU og finanskrisen
ØMU består av landene som har innført den felles europeiske valutaen Euro.
Fordi fellesvalutaen blir påvirket av alle de forskjellige, nasjonalt bestemte finanspolitikkene, vil forskjellig økonomisk utvikling påvirke langt utover landegrensene.
Derfor la beslutningstakerne inn sikkerhetsventiler for å sikre at ett land ikke kunne skakkjøre sin egen økonomi – og dermed også alle andres.
Den ene av disse var at det ikke skulle være lov å ha budsjettunderskudd på mer enn 3 prosent av landets BNP.
Dette ble imidlertid nesten aldri overholdt: Hellas brøt denne regelen åtte av åtte år fra 2000 til 2007, men også Portugal, Italia, Tyskland og Frankrike hadde til tider større underskudd enn tillatt.
Tyskland og Frankrike, to av kjernelandene i unionen, klarte etter hvert å få disse underskuddene under kontroll.
Eurosonens totale handelsbalanse ble derfor opprettholdt, men det som egentlig skjedde var at fornuftig politikk i Tyskland og Frankrike dekket opp for store og stadig voksende underskudd i Hellas, Irland, Portugal og Spania (GIPS-landene).
Til slutt ble underskuddet for stort for Hellas, og det ble tydelig at landet var i så dårlig økonomisk forfatning at det ikke lenger klarte å betjene sine utestående lån.
Om Hellas hadde gått konkurs, ville det svekket euroen voldsomt og det kunne gitt ringvirkninger for samtlige ØMU-land. Dette kunne startet en snøballeffekt av konkurser, blant annet i de andre GIPS-landene.
Resten av EU gikk derfor inn med en krisepakke og refinansierte Hellas.
Frykten er nå at landet, og andre med dem, allikevel ikke klarer å styre budsjettene sine.
Derfor trengs det omfattende økonomiske reformer.
I dag kommer svaret på stresstesten av 91 europeiske banker. Dette er en gjennomgang av den finansielle situasjonen i bankene, som skal avgjøre hvor godt de vil tåle et større økonomisk sammenbrudd.
Slike tester er første del av anbefalingene økonomer fra hele Europa har kommet med i den nye boken ”Completing the Eurozone Rescue: What More Needs To Be Done?”, publisert online av policynettstedet VoxEU.org.
Boken gir råd og anbefalinger om hvordan den europeiske økonomiske og monetære unionen (ØMU) skal komme seg ut av hengemyra.
Men er rådene egentlig blitt fulgt? Redaktøren selv tviler:
– Det har blitt tydeligere og tydeligere at disse stresstestene ikke kommer til å være reelle, sier Daniel Gros til forskning.no.
Han er en av redaktørene av boken og leder for Centre for European Policy Studies (CEPS) i Brussel.
– Det er bare noen få banker som kommer til å stryke, mens det i virkeligheten er svært mange som har for lite kapital, sier Gros
Frykt og mistro kan gi kollaps
Den europeiske økonomien er i trøbbel for tiden. Flere land sliter med enorme budsjettunderskudd og har alt for høye lønninger og for lav produktivitet til å kunne klare seg i en verden med stadig sterkere konkurranse.
Solide finansinstitusjoner, som for eksempel banker, er en forutsetning dersom dette bildet skal endre seg (se faktaboks).
Ideelt sett burde derfor dagens tester vise at alt er i den skjønneste orden hos bankene, og at de har mer enn nok kapital for å dekke opp for eventuelle tap som følge av svikt i pengestrømmen. Men det er nettopp dette resultatet Gros er så redd for.
Hvorfor? Det handler om frykt.
"Daniel Gros. (Foto: CEPS)"
Europas ledere er nemlig redde for at negative testresultater skal skape frykt hos investorene for om pengene deres er trygge, som kan føre til at de trekker ut midlene sine og dermed gjør den økonomiske situasjonen vanskeligere, heller enn bedre.
Problemet er at en falsk test sannsynligvis vil gi akkurat det samme resultatet.
Om markedet begynner å mistenke at bankene har noe å skjule, kan det nemlig kunne sette i gang en enda større frykt for at investeringer skal kunne gå tapt. Det vil sannsynligvis gi den samme uttrekningen av kapital - bare på et litt annet grunnlag.
Skjer det uten at bankene har nok egenkapital til å dekke opp for tapene, går de under.
Annonse
Reelt dårlige resultater
Det beste ville vært om resultatene var ganske - men ikke for - negative, og i tillegg at markedet opplevde at resultatene var til å stole på. Men dette tror altså ikke Gros blir tilfellet.
Steinar Holden er økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo. Som Gros tror han det er svært viktig at noen banker gjør det dårlig i disse testene – men han har større tro på utfallet enn sin belgiske kollega:
– Ikke bare tror jeg resultatet må bli negativt for noen, jeg tror også reelt sett at det er slik – det er noen banker i Europa nå som har hatt så store tap at de trenger ny egenkapital.
Nødvendig, men umulig innenrikspolitikk
Gros har skrevet introduksjonskapittelet i boken sammen med Richard Baldwin fra Centre for European Policy Research (CEPR). Der kommer de med fem anbefalinger som skal vise EU veien ut av krisa:
Stresstesting av bankene, for å avklare hvem som trenger ny kapital for å unngå konkurs.
Det må settes tydelige og klare grenser for hvem som er berettiget til støtte fra Special Purpose Vehicle (SPV)-fondet, og hvilke betingelser som i så fall skal stilles. SPV er pengene de europeiske landene, sammen med IMF, har garantert å komme med dersom flere land havner i en situasjon der de ikke lenger klarer å betjene gjelda si, slik som Hellas.
Det må gjøres klart at europeiske arbeidere, særlig i sør, kan og må forvente en utflating i lønninger de neste årene, for å øke Europas konkurransedyktighet på det internasjonale markedet.
Strukturelle reformer i Eurosonen, som for eksempel å få på plass en koordinert økonomipolicy på tvers av landegrensene, må på plass, for å sikre den gjennomsiktigheten som kan hindre en ny krise. Dette tror forfatterne er enklere å få igjennom i krisetider.
Etter de fire første punktene er gjennomført, kan andre tiltak settes i verk. Dette gjelder for eksempel nye reguleringer i valutapolitikken og systemiske reguleringer for å kontrollere risiko.
Stresstestingen er altså bare første skritt, og Gros understreker at de andre må til dersom økonomien skal bedre seg. Men det er særlig på punkt nr. 3 han tror det kan svikte:
"Steinar Holden. (Foto: UiO)"
– Det er en stor risiko for at den politiske kostnaden ved å gjennomføre den politikken som trengs for å stabilisere europeisk økonomi vil bli for stor for de nasjonale regjeringene.
– Det ser ikke ut til at de vil gjennomføre det som trengs, og konsekvensen er at det europeiske finansmarkedet vil fortsette å være svakt også fremover.
Ikke lenger mulig å utsette problemene
Annonse
Holden forklarer hvor utfordringen ligger:
– Landene i ØMU må vise at de klarer å kutte tilstrekkelig, slik at budsjettunderskuddene kommer under kontroll. Dessuten må noen av landene også klare å senke lønningene slik at de kan bedre konkurranseevnen. Slik det er nå, har lønningene gått opp, uten at produktiviteten har hatt en tilsvarende økning.
Om alle skal tjene mer og mer på å gjøre mindre og mindre, sier det seg selv at man vil få problemer med å konkurrere med billigere konkurrenter i blant annet Afrika og Asia.
Men å få gjennom kutt i lønninger innenlands er økonomisk risikabelt, forklarer Holden.
– De har senket lønningene i offentlig sektor i noen land, men staten har ikke samme mulighet til å gå inn og regulere i privat sektor. Dessuten har husholdninger og bedrifter gjeld, så om lønnen faller blir det vanskelig å betale tilbake boliglånet. Det kan svekke økonomien ytterligere.
Slike avgjørelser er heller ikke populære innenlands, som Gros peker på, og som streikene i Hellas vitner om. Holden tror likevel regjeringene vil klare å ta de vanskelige grepene som trengs.
– De aller fleste regjeringer er villige til å gjøre tøffe ting for å unngå en ganske sikker katastrofe i sin egen regjeringstid. Det å skyve problemene over på den neste regjeringen fungerer bare dersom problemene faktisk kan utsettes – og det kan de ikke nå. Så den pressede situasjonen gir bedre handlekraft, tror han.
"Streikene i Hellas i mai var uttrykk for misnøye med landets innstrammede finanspolitikk. Økonomene mener alternativet er langt verre, både for Hellas og for Europa. (Foto: Rude Cech/Flickr Creative Commons)"
Nye investorer kan forandre maktbalansen
Men om stresstestene nå viser at mange banker er på konkursens rand, hvem skal så gå inn med ny kapital? Det er et godt spørsmål, mener Holden.
– Det er jo snakk om å påta seg en risiko når man skal gå inn som ny eier av en bedrift som går dårlig. Så det må gjøres attraktivt å investere i bankene.
– Det vil bli investorer fra Europa som går inn og tar noe av risikoen, men det vil nok også være andre investorer, fra Asia, fra Kina eller Japan, eller fra USA, tror han.
Annonse
Om asiatiske selskaper kom inn som eier av de store europeiske bankene, kan det bety en forandring i maktbalansen på det internasjonale finansmarkedet.
– Tradisjonelt har europeiske banker i noen land hatt nær kontakt med industrien i landet, og vært viktige for industrien og annet næringsliv. Dette gjelder for eksempel i Tyskland. Man kan se for seg at utenlandske eiere vil kunne forandre det mønstret, sier Holden.
Gros tror imidlertid ikke dette blir noe problem, av en enkel grunn:
– For øyeblikket tror jeg det er usannsynlig at asiatiske investorer har lyst til å tape penger på å investere i europeiske banker.
Dårlige tider, men ikke katastrofe
Mens Holden er optimistisk til at regjeringene faktisk tar de grepene som trengs, er ikke Gros like sikker:
– Jeg tror nok det er noen beslutningstakere som er villige til å gjøre det som trengs, men de blir holdt igjen av nasjonalpolitikk og lobbygrupper i egne land. Det gjør at økonomien ikke får det løftet den så sårt trenger. Resultatet er at Europas posisjon i den globale økonomien får seg en smell.
– Jeg forventer nå en periode med usikkerhet og høy risiko generel, og svak vekst i sør-Europa.
–Så hva betyr dette i siste instans - katastrofe?
– Nei, det tror jeg ikke. Europas ledere vil nok intervenere før det går helt galt, avslutter han.
