Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.
Frihandelsavtaler betyr at vi kan eksportere viktige varer vi har mye av, som fisk og metaller, uten at disse blir så dyre at forbrukerne i andre land dropper å kjøpe dem.(Illustrasjon: Scanpix)
Dette betyr frihandelsavtalene for Norge
EØS-avtalen er Norges viktigste frihandelsavtale. Men frihandelsavtaler med andre land blir stadig viktigere, ifølge seniorforsker Hege Medin.
Norske bedrifter kan selge varer til utlandet til kjøpere som slipper å betale så høy toll som de ellers ville ha gjort.
Dette sørger avtaler og regelverk i Verdens handelsorganisasjon WTO, EØS-avtalen og andre frihandelsavtaler for.
På samme måte kan utenlandske bedrifter selge varer i Norge uten høye tollbarrierer, så lenge varene er omfattet av en slik avtale .
For Norges del betyr det at vi kan eksportere viktige varer vi har mye av, som fisk og metaller, uten at disse blir så dyre at forbrukerne i andre land dropper å kjøpe dem.
Lite om tosidige avtaler
I et spesialnummer av tidsskriftet The World Economy har seniorforsker Hege Medin fra NUPI Norsk Utenrikspolitisk Institutt sett nærmere på Norges frihandelsavtaler utenom EØS og EFTA.
Dette er avtaler mellom enkeltland eller mindre grupper av land. Slike forhold mellom to parter blir ofte omtalt som bilaterale handelsavtaler.
Bakgrunnen er at WTO i 2018 ga ut en gjennomgang av Norges handelspolitikk, en såkalt Trade Policy Review (TPR).
Ifølge Medin var den over 150 sider lange evalueringen mangelfull på særlig et område.
– Evalueringen er utrolig nyttig for folk som vil vite hva slags handelspolitikk Norge driver, og alle som vil drive handel i Norge. Men en ting manglet: omtale av de bilaterale frihandelsavtalene. Selv om EØS selvsagt er viktigere, var dette overraskende, sier Medin.
Derfor har hun i den nye artikkelen sin Free trade agreements in a small, open country: The case of Norway, tatt nettopp disse avtalene nærmere i øyesyn.
Bilaterale frihandelsavtaler = 10 prosent av handelen
Norge har i dag 29 bilaterale avtaler med 41 land. Handelen innen disse rammene utgjør omkring 10 prosent av Norges internasjonale handel.
Faktisk har vi et av de mest omfattende nettverkene av frihandelsavtaler i verden.
– Hvorfor er det sånn?
– En viktig grunn er at vi er veldig avhengige av internasjonal handel. Vi solgte tørrfisk til utlandet alt i vikingtiden og er et lite land med en ensidig næringsstruktur, som er mye basert på råvarer vi er avhengige av å få solgt til andre land. Du kan jo tenke deg hvordan det ville vært om vi skulle brukt opp all oljen selv, sier Medin.
Hun forklarer at Norges viktigste handelspartnere, særlig EU, har inngått mange frihandelsavtaler. Det er slik at EU-landene forhandler i fellesskap. Og når EU inngår en frihandelsavtale med andre land, så omfatter den ene parten i praksis alle EU-landene – med andre ord et veldig stort marked.
– Når våre viktigste handelspartnere inngår viktige handelsavtaler med andre land, er det også viktig for oss å følge med, slik at handelen ikke vris vekk fra Norge, sier hun.
Annonse
Kartet viser hvilke frihandelsavtaler Norge har.(Illustrasjon: regjeringen.no)
Flere grunner til at de bilaterale frihandelsavtalene blir viktigere
– Stort sett er det EØS-avtalen som får oppmerksomhet, men de bilaterale avtalene er potensielt viktige for Norge, og de vil bli stadig viktigere i fremtiden, sier Medin.
I skrivende stund forhandler Norge for eksempel om en frihandelsavtale med den økonomiske giganten Kina.
– Og nå som Storbritannia – en av våre viktigste handelspartnere – er på vei ut av EU, vil vi antagelig måtte forhandle en egen frihandelsavtale med britene.
Forskeren forklarer at det i tillegg er tegn til gryende misnøye med Norges aller viktigste handelsavtale:
– Det er nok mindre sannsynlig, men hvis Norge skulle si opp EØS-avtalen, måtte vi forhandlet en ny avtale med EU.
Samtidig er det mange som mener at WTO er i en regelrett krise, og dette er en organisasjon som fungerer som multilateral handelsavtale med 164 medlemsland.
– WTO sliter, fordi tvisteløsningsmekanismen deres ikke lenger fungerer slik den skal. Dessuten har WTO hatt lite progresjon de siste årene. Det har vært vanskelig å bli enig på nye områder, for eksempel tjenester, selv om slike områder blir stadig viktigere i internasjonal handel. De henger altså ikke med, sier hun.
Hege Medin viser til at Norge har flere og mer omfattende bilaterale frihandelsavtaler enn før. Disse dekker mange områder, som tjenestehandel, investeringer og offentlige innkjøp. For 20 år siden dekket avtalene stort sett bare varehandel.
Beskyttelsestiltak koster
Kort oppsummert er Norge et lite, rikt og åpent land, med et liberalt regime når det gjelder internasjonal handel, ifølge NUPI-forskerens artikkel.
– Lave tollsatser er en del av et liberalt regime, men vi har også en åpen politikk på en del andre områder, for eksempel for utenlandske investeringer i Norge.
Annonse
– Hvorfor velger vi egentlig å være åpne og liberale?
– Ifølge økonomisk teori er det som regel lønnsomt og gunstig for et land å ha lave tollsatser. Men så hender det selvsagt at man har andre politiske mål enn størst mulig økonomisk gevinst. Norge har for eksempel valgt å beskytte norsk landbruk ekstra og har dermed høye tollsatser på import av landbruksvarer.
Men slike beskyttelsestiltak har også en kostnad, forklarer hun:
– Samtidig gjør det at varene blir betydelig dyrere for forbrukerne, og at ressursene i økonomien ikke blir kanalisert dit de gir høyest avkastning. Det kan for eksempel dempe fremvekst av nye næringer vi skal leve av når oljen tar slutt, sier Hege Medin.
Referanse:
Hege Medin: Free trade agreements in a small, open country: The case of Norway. The World Economy, 2019. (Sammendrag). Doi.org/10.1111/twec.12876
Norge og frihandelsavtaler
Frihandelsavtaler sikrer norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet.
Norge har inngått 29 bilaterale frihandelsavtaler med 41 land.
Norge er medlem av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), sammen med Island, Liechtenstein og Sveits. De fleste av Norges frihandelsavtaler er forhandlet sammen med de andre EFTA-statene. Hovedårsaken til at Norge har valgt å forhandle gjennom EFTA-samarbeidet er at EFTA samlet sett fremstår som et større marked og som en mer interessant handelspartner.
Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norges handelspolitiske hovedprioritet. Norges arbeid gjennom EFTA for å forhandle frem handelsavtaler er et supplement til Norges arbeid i WTO. EFTA-avtalene står derfor ikke i motsetning til WTO, men utfyller norske WTO-forpliktelser.
Frihandelsavtalene bygger på det multilaterale WTO-regelverket og går lengre enn WTO-regelverket på enkelte områder.
27 av avtalene er forhandlet sammen med de andre EFTA-landene. I tillegg har Norge bilaterale frihandelsavtaler med Færøyene og Grønland.
Det pågår forhandlinger om nye frihandelsavtaler med India, Kina, Malaysia, Vietnam og MERCOSUR (Brasil, Argentne, Uruguay og Paraguay).
EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og omfatter 28 EU-land samt EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. Avtalen gir et felles regelverk for handel og økonomiske forbindelser. På de områder avtalen omfatter, skal EØS utgjøre ett marked hvor EØS-borgere og -bedrifter skal behandles på lik linje som EU-medlemmene.
EFTA-konvensjonen danner grunnlaget for EFTA og regulerer handelen mellom EFTA-statene. Fordi EØS-avtalen regulerer handelsforholdet mellom Island, Liechtenstein og Norge, vil EFTA-konvensjonen i praksis kun anvendes mellom Sveits og de tre EFTA-statene som er part i EØS-avtalen.
