Bibel, sex og moder Afrika

Med bibelen i hånden verner norskafrikanske kvinner om en tradisjonell kvinnerolle. I kirken skaper kvinnene samtidig et sterkt fellesskap seg imellom. Det forteller Kristine Laundal, som har studert afrikanske pinsemenigheter i Oslo.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Masteroppgave

Kristine Laundal har skrevet masteroppgaven Afrikansk pentekostalisme i Oslo - En religionsantropologisk case-studie av kosmologi og kjønn i Religion og samfunn ved Teologisk fakultet ved Universitet i Oslo.

«Hvordan kan du forhindre at ektemannen din er utro? Hvordan får du mannen til å trives hjemme? Og hvordan kan du selv oppnå orgasme?»

Temaene diskuteres ikke i et dameblad, men på et kvinnemøte i en afrikansk pinsemenighet i Oslo. Kvinnene møtes for å snakke, og kvier seg ikke for å diskutere både intime og tabubelagte temaer.

– Dette møtet kunne nok ikke funnet sted i en norsk pinsemenighet. Den afrikanske pinsebevegelsen i Oslo preges ikke av måtehold og tilbakeholdenhet, snarere tvert imot, sier religionsviter Kristine Laundal.

Hun har i fem måneder deltatt på møter i to afrikanske pinsemenigheter i Oslo, for å undersøke hvordan de afrikanske røttene kom til uttrykk hos de kvinnelige pinsevennene. Ett av funnene er at kvinnefellesskap og underordning går hånd i hånd.

– På den ene siden inntar kvinnene en underordnet holdning, siden kvinnen delvis er ansvarlig for mannens troskap. På den andre siden skaper de et sterkt kvinnefellesskap, sier religionsviteren og forteller at fellesskapet og åpenheten var en faktor ved alle kvinnemøtene:

– Disse kvinnene lever i en fremmed og noen ganger uforståelig kontekst i Norge. På møtene kan de dele bekymringer og gi hverandre råd. Menigheten blir en god erstatning for et nettverk som de kanskje har flyttet fra. De har ikke forlatt Afrika, det finnes i dem, og kirken blir et bindeledd til opprinnelseslandet, sier Laundal.

Hun legger til at for mange av kvinnene er det å gå i kirken som å gå på fest:

– De pynter seg som andre kvinner gjør for å gå ut på byen, og gleder seg hele uka til neste bønnemøte, sier hun.

Pengegaver og forbannelser

Laundal har studert to kirker, som hun har anonymisert og kalt Global church og African church.

Global church er verken knyttet til en nasjonalitet eller en større kirke. Den er såkalt ny-pentekostal, fordi den vektlegger pengegaver og åndelig krigføring mot djevelen.

Den afrikanske pastoren i denne menigheten har fått et kall, og mange av kirkegjengerne kommer fra hans hjemland. Likevel er menigheten opptatt av å være en global bevegelse.

African church har etablert kirkesamfunn i land hvor migrantene fra opprinnelseslandet har bosatt seg. Hvert femte år kommer det en pastor og pastorkone til Norge fra opprinnelseslandet, og de utgjør et viktig bindeledd til det afrikanske.

Det var i African church de hadde den frimodige diskusjonen om sex. Laundal mener åpenheten både har med migrasjonskonteksten, de afrikanske røttene og pinsebevegelsens historie å gjøre.

– I Afrika er ikke seksualiteten like skambelagt som den har hatt tradisjon for i protestantisk kristendomsforståelse. Kvinnene føler tilhørighet fordi de kommer fra samme tradisjon. De føler at de blir forstått, sier hun.

Ånden er for alle

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Pinsemenigheten har fått sitt navn fra pinseunderet, som blir beskrevet i Apostlenes gjerninger. Det fortelles om at apostlene ble fylt av den hellige ånd og begynte å tale i tunger. Pinsebevegelsen ble startet av en afroamerikansk pastor i 1906, og allerede da hadde bevegelsen en særegen egalitær holdning til kjønn, rase og status.

Man mente at åndens gaver, å kunne tale, helbrede og profetere kunne gis til alle mennesker. Pinsevennene referer til Peters profeti i Det gamle testamentet: «Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord».

– Og det egalitære så jeg i den ene menigheten, som jeg har valgt å kalle African Church. Hver gang det ble åpnet for det, så bidro kvinnene, de talte i tunger, vitnet, danset eller sang. Kvinnene tiet ikke i forsamlingen, slik de tradisjonelt skulle gjøre i norske menigheter, sier Laundal.

En bibeltro kvinnerolle

Selv om de kan ta mye plass under samlingene, så er kvinnene i begge menighetene skeptiske til norske likestillingsidealer. Pinsebevegelsen er svært bibeltro, og det er særlig to vers i bibelen det henvises til når kvinners rolle diskuteres.

En av kvinnene i Global church viser til 1. Mosebok 2 der Gud ser at mannen er ensom og trenger en hjelper. Hun hevder at det kun er kvinner og den hellige ånd som blir beskrevet som hjelpere.

I Paulus’ brev til Efeserne 5 blir mannen beskrevet som hode. Diakonissen i African church sier enkelt og greit at «Gud skapte Eva ut av Adam, og dette burde reflekteres i familien.»

Problemet i Norge, ifølge kvinnene, er at man har gått vekk fra Guds plan og innført likestilling mellom kjønnene:

– Det er særlig skilsmissestatistikken de trekker fram. De mener at det bare blir uorden og ulykke når man ikke innordner seg etter Guds plan, sier Laundal.

Hun forteller at flere av kvinnene har skilsmisser bak seg, og har levd ganske vanskelige liv. Det kan være noe av grunnen til at det er betryggende å følge det man anser som Guds plan. Kvinnene er imidlertid ikke alltid enig om hva som er Guds plan:

– Under ett av møtene tok en kvinne tok opp at det ikke alltid passet at mannen er overhode siden det var individuelle forskjeller mellom menn og kvinner. Noen ganger var kvinnen bedre egnet til å bestemme i visse tilfeller i familien, forteller hun.

Hverdagslivets gleder og utfordringer var viktige tema under møtene:

– Menigheten er en kontekst hvor kvinnene kan diskutere og finne ut av hvordan man skal være en afrikansk kvinnelig pinsevenn i Norge, sier religionsviteren.

– Ønsker ikke maktposisjoner

Kristine Laundal. (Foto: Hannah Helseth)

I kirkene er det to institusjonelle maktposisjoner, pastoren og «eldste rådet». De eldste er personer som pastoren rådfører seg med og som driver kirken sammen med ham.

Laundal forteller at hun spurte kvinnene i African Church om kvinner kunne bli pastor eller bli en av de eldste. Da svarte de at det kunne kvinnene, men at det ville være et altfor stort ansvar og arbeid.

– Det var ikke en problemstilling for dem. De mente rett og slett at kvinner ikke hadde lyst på posisjonen. Da jeg stilte pastoren det samme spørsmålet, svarte han derimot at det ikke var tillatt for kvinner å bli en av de eldste eller pastor. Det har heller ikke vært oppe til diskusjon, sier Laundal.

Undertrykt?

I den norske offentligheten går diskusjonen høylytt om muslimske kvinners situasjon og rolle i Norge, og med debatten kommer også forskningsrapportene. Laundal etterlyser oppmerksomhet rundt innvandrerkvinner som ikke er muslimer.

– Pinsebevegelsen er den raskest voksende kristne bevegelsen i verden, og det er særlig kvinner i Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia som slutter seg til. Disse kvinnene bærer også med seg historier som det er verdt å lytte til, sier hun og legger til:

– Vi må høre hva kvinnene selv sier og mener, og kan ikke på forhånd bestemme at fraværet av likestilling er deres største utfordring.

Powered by Labrador CMS