Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Nordmenn bruker ofte begreper om nasjon når de egentlig mener farge, ifølge sosiolog. – En uheldig effekt av denne språkbruken kan være at de som har en annen hudfarge enn hvit ikke egentlig regnes som norske.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Norsk hverdagsrasisme: – Hvordan kan vi snakke om forskjeller uten å støte hverandre?
Nordmenn med minoritetsbakgrunn ønsker mer minoritetskompetanse i storsamfunnet.
«Lejla» er født i et land på Balkan, flyttet til Skandinavia som barn og til Norge som voksen.
En dag påsto en av kollegaene til Lejla at hun hadde brune øyne. «Nei, det har jeg ikke,» sa hun, som selv hadde lysere hud enn mange av de andre norskfødte på jobben. «Jo, det har du,» sa kollegaen. «Men se på meg, jeg har ikke brune øyne. Mine øyne er blå-grønne». Ved nærmere ettersyn måtte kollegaen gi Lejla rett. «Men du er jo så mørk ellers,» sa kollegaen.
Laura Führer er sosiolog og har forsket på rase, hudfarge og hverdagsrasisme i Norge.
Hun har gjort livsløpsintervjuer med Lejla og 32 andre småbarnsforeldre fra Oslo, både med og uten innvandrerbakgrunn.
Laura Führer er opptatt av ordene vi bruker som formidler og tilslører hudfarge som forskjellskategori.(Foto: Erik Engblad)
Vi plasserer folk automatisk
Forskeren mener Lejlas historie viser hvordan vi automatisk plasserer mennesker i kategorier basert på stereotypier: En utlending har mørkt hår og mørke øyne.
– De andre på jobben hadde egentlig ikke sett henne som person. De hadde kun sett en utlending, sier Führer.
Hun forteller at de fleste eksemplene fra studien, likevel går den andre veien, at deltakerne ikke ser typisk nordiske ut og dermed blir møtt med spørsmålet: «Ja, men hvor er du egentlig fra»?
Flere hevder at de føler seg som norske, samtidig som deres norskhet ikke blir anerkjent.
Hvor kommer du fra? Dette spørsmålet blir ikke nødvendigvis stilt i alle situasjoner, men kan potensielt bli stilt i alle situasjoner.
– Derfor er temaet relevant hele tiden, sier Führer.
Avdekker maktstrukturer
Et hovedfunn i avhandlingen til Führer The Social Meaning of Skin Color er at nordmenn ofte tyr til begreper om nasjon når de egentlig mener farge.
Deltakerne i studien har opplevd at mange i Norge sier«innvandrer» når de egentlig mener eksempelvis «brun».
Sosiologen påpeker at en uheldig effekt av denne språkbruken, kan være at de som har en annen hudfarge enn hvit, ikke egentlig regnes som norske.
– Jeg tror det er uintendert, at folk flest ikke ønsker å tråkke noen på tærne. Men vi bruker et ord som innvandrer fordi det er ukomfortabelt å snakke om hudfarge, sier Führer.
– Hvordan kan vi snakke om forskjeller, uten å støte hverandre? Min forskning handler om å avdekke maktstrukturer vi til dels ikke er klar over. Jeg mener vi må forstå disse strukturene for å kunne endre dem, sier hun.
Rasetabu
Annonse
På samme måte som i andre europeiske land, forsvant rasekategorier og et eksplisitt vokabular knyttet til rase fra det norske ordskiftet etter tiåra som fulgte andre verdenskrig.
Likevel mener Laura Führer at rasebegrepet lever videre i samtidige tanker om tilhørighet, kultur og religion.
Hun påpeker at begreper som etnisk norsk og etnisk minoritet, viser at ideen om rase fortsatt er i virksomhet.
– Man bruker etnisk minoritet nesten utelukkende for ikke-hvite grupper, samtidig som man fastholder at ordet etnisitet i seg sjøl henviser til nasjonal bakgrunn. Men da må jo en innvandrer fra Frankrike også kunne kalles en etnisk franskmann. Det sier man jo ikke, fordi etnisitet egentlig handler om hudfarge, forklarer Führer.
Hva betyr etnisk norsk?
Sosiologen mener samme logikk gjelder for uttrykket etnisk norsk.
Noen av deltakerne i studien oppga at de brukte dette begrepet som et substitutt for hvit hudfarge. En slikt avløserord skal ikke egentlig gi mening, ifølge Führer.
– Da jeg spurte folk om hva de mente med etnisk norsk, forventet jeg at begrepet skulle fungere som en avgrensning fra andre europeiske land. For eksempel: Vi er etnisk norske og ikke svenske eller polske. Men det er ikke sånn deltakerne i studien brukte etnisk norsk. Det ligger en rar dobbelthet i dette begrepet, som ikke blir skikkelig anerkjent i den offentlige debatten, sier hun.
Hudfarge som forskjellskategori
Flere av deltakerne i studien rapporter at de tenker på en person som er mørk eller ikke fra Europa, når de hører ordet innvandrer. Sjøl om ordet teknisk sett bare betegner en person som er født i utlandet og som har kommet til Norge.
Laura Führer påpeker at det er slik med flere ord og begreper som skal si noe om menneskers forhold til nasjonen: etnisk norsk, utlending, minoritet.
– Jeg finner at det knyttes fargekonnotasjoner til alle disse begrepene. Slik disse ordene brukes i norsk dagligtale, både formidles og tilsløres hudfarge som forskjellskategori, sier sosiologen.
Annonse
Et eksempel hun trekker fram fra forskningen, er omtalen av innvandrere som soner i norske fengsler.
– Flere i studien fortalte at de som regel tror det er snakk om brune, svarte eller ikke-europeere, selv om en innvandrer også kan være en person fra Sverige eller Øst-Europa. Når myndighetene rapporterer disse tallene, tar de utgangspunkt i hvem som faktisk er innvandrer, altså en person født i utlandet som har flyttet til Norge, sier Führer.
Hun påpeker at forestilt kriminalitet blant ikke-hvite er overrepresentert, når disse tallene tolkes i dagligtalen, som synonym for brun, svart eller ikke-europeer.
– Dette er et eksempel på at hudfarge formidles og tilsløres samtidig.
Fravær av hudfarge
«Camila» er en av deltakerne i Laura Führers studie. Hun er født i et land i Sør-Amerika, men oppvokst i Norge. Stadige mottar hun komplimenter fordi hun snakker så bra norsk. «Jo, takk – du også!» pleier hun å svare.
– For Camila er dette et ganske absurd kompliment å få. Folk forventer åpenbart ikke at hun er snakker norsk flytende og uten aksent, og dermed blir disse situasjonene en slags påminnelse om at folk ser hudfargen hennes og gjør seg opp en mening om hennes manglende norskhet basert på den, sier Führer.
Folk som selv er hvite, opplever ikke hudfargen sin som meningsfull på samme måte, ifølge sosiologen fordi de ikke blir møtt på slike måter.
Det er snarere snakk om et fravær av negative opplevelser knyttet til egen hudfarge.
– Og dette fraværet er man ikke klar over, påpeker hun.
– Det er tross alt vanskeligere å være klar over et fravær av noe. Ergo reflekterer man heller ikke over hvilke hverdagsopplevelser ikke-hvite minoriteter har, sier Führer.
Hun mener offentligheten må finne en måte å anerkjenne at folk opplever sin hverdag forskjellig, samtidig som vi kan være enige om at det ikke egentlig er forskjell på folk.
Annonse
– Deltakerne i studien slår fast at hudfarge betyr noe for hvordan de opplever at andre møter dem og dermed hvordan de må navigere i livet sitt, sier hun.
Referanse:
Laura Führer: «The Social Meaning of Skin Color»: Interrogating the Interrelation of Phenotype/Race and Nation in Norway. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2021. (Nettside om avhandlingen)
