Minoritetskamp

Norske politikere med innvandrerbakgrunn sliter med å komme til en fast plass på stortinget. Hva kan gjøres? Forskere tror svaret kan ligge i kvinnehistorien.

Published
Beret Bråten forsker på inkludering i politikk.
Beret Bråten forsker på inkludering i politikk.

- Inkludering av etniske minoriteter i politikk har en del til felles med det som skjedde da kvinner kjempet for å komme inn i politikken for noen tiår tilbake, sier Beret Bråten. Hun holder på med doktorgrad i statsvitenskap på emnet “inkludering i politikk”.

Bråten mener det er flere faktorer som kan bidra til å skape inkludering eller ekskludering av kandidater med innvandrerbakgrunn i politikk.

Flere av de samme faktorene kan sies å ha bidratt til at mannsdominansen i norsk toppolitikk ble betydelig redusert på få tiår.

- Valgordningen betyr for eksempel mye. Ved kommunevalgene er det mulig å gi kandidater på listene personstemmer. Slik kan velgerne påvirke ikke bare hvilket parti de ønsker, men også ha stor påvirkning på hvilke kandidater som kommer inn.

Det var dette de såkalte kvinnekuppene på 70-tallet dreide seg om. Da ble person- og slengerstemmer brukt for å få kvinnene inn i kommunestyrene.

- Det ser vi også skjer med kandidater med innvandrerbakgrunn i kommuner med stor innvandrerbefolkning, som for eksempel Oslo og Drammen, sier Bråten.

Kampanjer og vedtekter for kvinner

Fra 1965 til 1979 steg antallet kvinnelige representanter på stortinget fra 6 prosent til 22,8 prosent, takket være aktiv kumulering av kvinner på listene, kampanjer og nedsatte komiteer.

Nå har store deler av politikken regler for kjønnsbalanse, og mange av partiene har vedtektsfestet prinsippet om kjønnsbalanse på mange områder, også på listeoppsettet sitt.

Tanken om at det skal være kjønnsbalanse i fora hvor viktige politiske beslutninger skal tas, er med andre ord ganske innarbeidet.

Professor i statsvitenskap Hege Skjeie og forsker ved institutt for samfunnsforskning Marit Teige har skrevet rapporten “Likestilling og minoritetspolitikk” fra 2007.

De skriver at reglene om kjønnsbalanse er blitt institusjonelle inklusjonsmekanismer og at de baserer seg på den demokratiske normen om lik rett til lik deltakelse.

Teigen og Skjeie spør seg om hvorfor arbeidet med å rekruttere politikere med innvandrerbakgrunn ikke får nyte de samme virkemidlene som arbeidet med kvinnerekruttering:

”Toppolitikken er et av de få samfunnsområdene der mannsdominansen er relativt moderat, siden mye av rekrutteringen her skjer i lys av regler om kjønnsbalanse. […] Etter vår vurdering er det forbausende liten sammenheng mellom utviklingen av politiske mekanismer for å sikre kjønnsrepresentativitet i sentrale politiske institusjoner og politisk arbeid for å sikre etnisk mangfold.” heter det i rapporten.

Mangler målsettinger på papiret

Rapporten fra 2007 etterlyser flere formulerte målsettinger, og dermed forpliktelser, for å få opp antallet politikere med minoritetsbakgrunn i politikken, og til viktige politiske posisjoner.

”Ingen partier har for eksempel tatt initiativ til å formalisere målsettinger for etnisk mangfold ved listeoppsett og rekruttering til partiverv. Vi antar at mangelen på formulerte målsettinger for etnisk mangfold har tilsvarende betydning for faktiske rekrutteringsmønstre. Det er svært få politikere med etnisk minoritetsbakgrunn på Stortinget og i regjeringsapparatet, og svært få i fylkes- og kommunepolitikk.”, skriver Teigen og Skjeie.

Forfatterne legger til at bildet ikke er helt entydig. De nevner også i likhet med Beret Bråten at kommuner som Oslo og Drammen har hatt høy rekruttering av politikere med innvandrerbakgrunn til kommunepolitikken.

Politiker eller “innvandrerrepresentant”?

Hvordan partiene organiserer seg på,  vil også ha noe å si for om minoritetsgrupper blir rekruttert, mener Bråten.

- Bare ett parti har en type etnisk kvotering, og enkelte partier har ulike lag og utvalg basert på at man har innvandrerbakgrunn eller at man har en bestemt landbakgrunn. Dette kan sammenlignes med kvinnegrupper som mange partier har hatt, og delvis fortsatt har.

Slike grupper kan oppnå stor innflytelse i partiene. Kvinneutvalg og grupper var for eksempel svært viktige da krav om kjønnskvotering ble satt på dagsorden i partiene på 1970- og 80-tallet, sier Bråten.

Hun mener det også har noe å si hvordan kandidaten oppfattes som representant, hvordan kandidaten selv forstår sin rolle, og hvordan han eller hun oppfattes innad i partiet og av velgerne.

- Enkelte kandidater med minoritetsbakgrunn har jo ikke lyst til å være “innvandrerrepresentanten” - fordi de ikke ønsker å bare ende opp med innvandrer- og integreringsspørsmål.

De ønsker ikke å bli redusert til sin innvandrerbakgrunn, fordi de også har andre erfaringer og annen kompetanse som de ønsker at skal bli sett og brukt i politikken.

Og det kan da også være vanskelig å komme opp og fram i ledende posisjoner, dersom man først og fremst blir forstått som innvandrerrepresentant, og ikke som representant for alle som bor i kommunen eller fylket.

På samme måte som det kan være vanskelig for kvinner som først og fremst blir oppfattet som kvinnerepresentant, og kanskje spesielt for en feminist, sier Beret Bråten til forskning.no.

Referanse: 

Skjeie, H., Teigen, M. Likestilling og minoritetspolitikk RAPPORT 2007:6, Institutt for samfunnsforskning, Oslo