Hva gjør skolen når en elev dør?

Når en elev dør er skolen en rituell arena for sorg. Men når eleven tilhører en annen religion enn kristendommen, vet ikke skolen alltid hva den skal gjøre.

Published
 (Foto: Kerstin Mertens, Samfoto)
(Foto: Kerstin Mertens, Samfoto)

Slik ble studien gjort:

Forskerne undersøkte ni offentlige skolers markering av elevers dødsfall fra midten av 1990-tallet til 2011.

Seks av dødsfallene skyldtes sykdom, og fire omkom i ulykker.

Forskerne intervjuet 33 ansatte, en helsesøster og tre prester.

Hvert år dør over hundre barn i skolealder. 

Skolen må vurdere hvordan den skal informere om dødsfallet, forholde seg til elevers og ansattes sorg, og tilnærme seg de foresatte.

I en ny studie har religionsforsker Ida Marie Høeg og professor i diakoni Hans Stifoss- Hanssen, undersøkt hvordan ni skoler markerte ti elevers dødsfall ved ulike skoler. 

- Studien avdekker at det er en mangelfull beredskap når eleven tilhører en annen religion enn kristendommen, sier Høeg som har tatt doktorgraden på temaet. 

Hvordan uttrykke savnet symbolsk

Klassekamerater og kontaktlærere rammes kanskje hardest på skolen. Men også andre elever, lærere og ansatte har behov for informasjon, å snakke om dødsfallet og gi uttrykk for sorg. 

Skolen må avgjøre hvordan den skal uttrykke tapet, sorgen og savnet også symbolsk, og hvilken plass religion skal ha i håndteringen av dødsfallet.

- Her står skolene overfor en utfordring når de skal lage sine egne markeringer og samarbeide med trossamfunnene, skriver forfatterne. Studien inngår i doktoravhandlingen til Høeg, som til daglig er forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning.

Undersøkte ti elevdødsfall

Forskerne studerte hvordan skolene hadde markert ti elevdødsfall.

Elevene kom fra tre ulike trossamfunn, den norske kirke, muslimske og buddhistiske menigheter. Fokuset for studien var forholdet mellom religion og ritualer. 

Forfatterne ville finne ut om religion er en kulturell ressurs i slike tilfeller, og så fall på hvilken måte. 

- Det var mangelfull beredskap når eleven kom fra andre kulturer, men vi fant en sterk motivasjon i skolene har for å lære og forstå hvordan død markeres i andre religioner, sier Høeg. 

Hvit duk, hvite lys, blomster, musikk

Symbolene som går igjen, og som oppfattes som nøytrale, er hvit duk, hvite lys, foto av den avdøde, blomster, klassisk og populær musikk. 

- Vi flagget på halv stang, spilte vakker musikk. Jeg fortalte litt om hva som hadde skjedd, så leste jeg et dikt. Og så hadde vi ett minutts stillhet, og det var helt stille, sier en rektor. 

Mange skoler bruker også kristne symboler, kristne sanger og dikt.

- I tillegg bringer elevene inn forestillinger som er barnekulturell videredikting på religiøse bilder, om liv etter døden, kontakt med døde, engler, skriver forfatterne. 

Religion omdiskutert på skoler

Religion i skolen har lenge vært diskutert i tilknytning til religionsfaget. Pedagoger og forskere har i mindre grad vært opptatt av hvilken rolle religion har i skolens kulturformidling, ut over religionsfaget. 

I forhold til død og sorg kan det være vanskelig å bestemme hvilke ritualer som er religiøse og hvilke som er nøytrale, skriver forfatterne. 

Informantene hadde ulike tilnærminger til hvordan skolen burde markere dødsfallene.

Inkludering viktig

Alle informantene ønsket å lage markeringer som alle elevene kunne delta i på tvers av religiøst og livsynsmessig ståsted. Noen mente at majoritetskulturen skal skape inkludering.

- Vi må forholde oss til den tradisjonen som vi vet at de har vokst opp i, uten å tenke på at det kanskje var noen som ville gjort det litt annerledes, sier en rektor. 

På en annen skole med stort innslag av minoritetskulturelle elever, ble det lagt vekt på livssynsnøytrale symboler i markeringen av en jente som døde av sykdom. 

Ikke alle etnisk norske er kristne heller

Rektoren argumenterer prinsipielt for at religion og livssyn ikke skulle kommuniseres. Klasselæreren trakk frem at flertallet av de etnisk norske ikke er kristne heller. Og foreldrene ga  ikke uttrykk for at de tilhørte noen religion. 

Alle skolene var opptatt av å bruke symboler som ikke virket ekskluderende. (Foto: NTB Scanpix)
Alle skolene var opptatt av å bruke symboler som ikke virket ekskluderende. (Foto: NTB Scanpix)

- Men ville foreldrene til “Thea” at vi skulle lagt vekt på det kristne, så hadde jeg latt dem få legge føringer på seremonien, sier rektoren. 

Her tar rektor mest hensyn til elevene, men dersom foreldrene foretrakk en religions-preget eller livssynspreget seremoni, ville det veid tyngst, konkluderer forskerne. 

22. juli-hendelsene rollemodell

Noen av intervjuene ble foretatt på den tiden da massedrapene foregikk 22. juli 2011. Markeringene etter denne hendelsen spilte en åpenbar rolle for noen informanters kompetanse i å markere tap, og ble oppfattet som majoritetskulturelle. 

Flere av skolene lot være å sette opp kors. 

- Vi hadde hvit duk, hvitt lys, sånne ting. Hadde det vært for 40 år siden, så hadde det sikkert vært et kors der, sier en informant.

Flere skoler lot en prest lede skolens minneseremoni. En av rektorene sier i ettertid at dette ikke var uproblematisk.

- Om det skjer igjen, har jeg mest lyst til å ha det i skolens regi. Jeg ønsker at det skal være nøytralt. Det skal ikke ekskludere noen. 

Muslimske elever deltok i kirken

En muslims elev holdt tale i kirkebegravelsen til en kristen gutt som døde av sykdom: 

” Nå er du hos Gud. Jeg vet ikke hvilken Gud du er hos, men du har det sikkert veldig bra.”

På en annen skole deltok alle de muslimske elevene i skolens minneseremoni til en gutt som hadde omkommet i en ulykke. Den var ledet av en prest. De kom også i begravelsen i kirken. 

Dilemma når en minoritetselev går bort

Men for mange skoler kan det skape ekstra utfordringer for skolens rituelle bidrag og involvering når en elev med minoritetskulturell bakgrunn dør. 

Tre av skolene som deltok i studien, mistet elever som var oppvokst i utlandet i en ikke-kristen kulturkrets. 

To av skolene inntok en aktiv rituell holdning til dødsfallet. De holdt minneseremoni og minneprotokoll med lys og bilde ble lagt frem slik at elevene fikk tegne og skrive hilsner. En av skolene forholdt seg passiv, dødsfallet ble i liten grad markert. 

For de to skolene hvor det var få minoritetskulturelle elever, ble skolenes mangelfulle kompetanse prekær ved begravelsen. 

Fin buddhistisk opplevelse

Rektor, klasselærere og de nærmeste klassekameratene stilte opp i den buddhistiske begravelsen til den vietnamesiske eleven og la blomster på kisten. De forteller om en fin, uformell seremoni. 

Ved den andre skolen fikk ikke skoleledelsen kontakt med foreldrene etter den muslimske elevens dødsfall. I ettertid fikk de vite at det hadde vært flere hundre som fulgte kisten. En informant angret på at de ikke var mer aktive for å la elevene delta.  

Skolen må lære andre skikker

- Det er særlig viktig at skolene gjør seg kjent med ulike religiøse tradisjoner og skikker, slik at skolen har et grunnlag for samhandling med familiene, skriver forfatterne. 

Markeringer av en medelevs dødsfall kan styrke elevenens kulturelle kompetanse, særlig gjennom skolens samarbeid med sivilsamfunnet, mener forskerne. 

I 2013 var ca en halv million nordmenn medlem av andre tros- og livssynssamfunn enn den norske kirke. 

Kilde: Norsk Pedagogisk Tidsskrift: av Ida Marie Høeg & Hans Stifoss-Hanssen: «Nå er du hos Gud: Jeg vet ikke hvilken Gud du er hos, men du har det sikkert veldig bra.”