Barnevernet skylder på manglende likestilling i minoritetsfamilier

Foreldre med minoritetsbakgrunn oppfattes som annenrangs foreldre målt mot barnevernets idé om norsk likestilling.

Published
Barnevernsansatte tolker ofte problemer med minoritetsfamilier som et resultat av at foreldrene ikke er likestilte fremfor dårlig økonomi eller problemer på jobbmarkedet. (Foto: iStockphoto.com)
Barnevernsansatte tolker ofte problemer med minoritetsfamilier som et resultat av at foreldrene ikke er likestilte fremfor dårlig økonomi eller problemer på jobbmarkedet. (Foto: iStockphoto.com)

Det var ikke forsker Tone Gunn Kristiansen som tok opp likestilling i intervjuene med de 15 ansatte fra barnevernet. Hun hadde bare bedt dem forberede to case om arbeid med familier med minoritetsbakgrunn. Likestilling ble likevel et helt sentralt tema, i alle intervjuene.

«Da måtte vi selvfølgelig forklare det at i Norge er begge foreldrene likestilt og har det samme ansvaret for barn», sa en sosialarbeider.

«Da måtte jeg forklare at vi har likestilling her i landet, og at man ikke kan kreve av kona å være hjemme med å sanksjonere det med slag», sa en annen.

At ikke alle norske foreldre er likestilte i praksis, og at også noen norske menn slår sine koner, er ikke en del av disse samtalene i barnevernet. Her er det idealisert norsk likestilling som serveres.

«Grasrotbyråkrater som implementerer likestillingspolitikken», kaller Kristiansen de barnevernsansatte i sin avhandling.

Blant de 15 intervjuede ble problemet med minoritetsfamiliene forstått som et resultat av at foreldrene var ulikestilte. Fattigdom ble aldri nevnt. Dårlig økonomi og problemer med å få seg jobb var ikke sosiale problemer, det var likestillingsproblemer. Løsningen var dermed enkel: å bli likestilt, slik vi er i Norge.

Vanskelig å jobbe med minoritetsfamilier

Forholdet mellom barnevernet og familier med minoritetsbakgrunn har vært gjenstand for mye offentlig debatt de siste årene. Media har rapportert om familier med innvandrerbakgrunn som sender barna sine ut av landet for å unngå barnevernet.

Innvandrere og barn av innvandrere er ifølge tall fra SSB overrepresentert i barnevernssaker. Barnevernet har fått kritikk både for å være for kultursensitive, og for lite kultursensitive.

En undersøkelse fra 2004 viser at to av tre sosialarbeidere syns det var vanskeligere å jobbe med familiene med minoritetsbakgrunn enn de etnisk norske familiene.

‒ I det jeg kaller det hvite barnevernet er de veldig opptatt av at de ikke får til dette med minoritetsfamiliene. Men man fortsetter å gjøre og tenke som man alltid har gjort, sier Kristiansen.

Hun mener det er på tide å slutte å forklare konfliktene ved å peke på minoritetsfamiliene, og fokusere på hva barnevernet selv gjør i disse situasjonene.

Norsk likestilling er standard

Basert på intervjuene med barnevernsansatte, har Kristiansen kommet frem til at barnevernet forholder seg til kjønnslikestilling og minoritetsfamilier på tre ulike måter.

  • Den normalitetsorienterte, der barnevernsarbeideren er opptatt av å fortelle familien hvordan vi gjør det her i Norge og der hovedvekten er på likhet. Begge foreldre må arbeide, det er kjempeviktig for å integreres, og far og mor deler likt på omsorgsoppgaver og husarbeid.
  • Den kulturorienterte, ligner på den første, men med en forskjell: Foreldrenes kultur blir forstått som uforanderlig og homogen, ofte omtalt som ikke-vestlig, og gjerne utløst av synlige forskjeller som klesdrakt. Andre kulturers verdier ses som upassende og underlegne de norske verdiene.
  • Den forhandlingsorienterte, der de barnevernsansatte er villige til å forhandle med foreldrene og er mer opptatt av likeverd enn likhet. De anerkjenner andre måter å gjøre og forstå ting på, for eksempel at det ikke bare finnes én form for likestilling.

De to første perspektivene er begge etnosentriske – de har som utgangspunkt at det norske er verdimessig overlegent og den norske måten å gjøre ting på er best, slår Kristiansen fast.

Tone Gunn Kristiansen mener det er på tide at barnevernet retter blikket mot seg selv, i stedet for å skylde på at minoritetsfamilier er så vanskelige. (Foto: Privat)
Tone Gunn Kristiansen mener det er på tide at barnevernet retter blikket mot seg selv, i stedet for å skylde på at minoritetsfamilier er så vanskelige. (Foto: Privat)

‒ Standarden for et godt og likestilt familieliv ble ikke sett som et uttrykk for det norske samfunns spesifikke historiske, materielle og ideologiske forutsetninger, men som en universell beste-standard for likestilling, sier Kristiansen.

I de barnevernansattes fortellinger er norske kvinner per definisjon likestilt. Kvinnene med minoritetsbakgrunn er ufrivillig ulikestilte, og må frigjøres av barnevernet som representerer den gode norske velferdsstaten.

Menn med minoritetsbakgrunn er undertrykkere, dem er det ikke så mye man kan gjøre noe med. Den norske mannen, som sjelden omtales, er implisitt en likestilt mann, en rollemodell til etterfølgelse.

Opptatt av mannen

I det tredje perspektivet var dialog viktig.

Mens mannen med minoritetsbakgrunn ble avskrevet av dem som var opptatt av kultur og norske likestillingsnormer, var de forhandlingsorienterte opptatt av å få kontakt med denne mannen, og involvere han i dialogen.

Tid var også viktig å ta hensyn til. Flere av casene i Kristiansens studie handler om personer som nylig har kommet til Norge. Med tid ville de forstå hvordan ting gjøres i Norge, mente de forhandlingsorienterte.

‒ Dette var en mer anerkjennende tilnærming. De tolererte forskjell, i hver fall for en viss tid.

Morsrollen viktigst

‒ Det er mer tiltalende å tenke seg en som vil forhandle, sammenlignet med de etnosentriske utgangspunktene. Men de forhandlingsorienterte kunne samtidig falle inn i en posisjon der alt var greit, og bidra til å sementere kjønnsroller ved å ikke utfordre dem, sier Kristiansen.

‒ Hvis du sier mor, du kan få lov til å være hjemme, vi presser deg ikke inn på noe norskkurs, i hvert fall ikke hvis du ikke vil – hva slags konsekvenser får det?

Barnevernet forholder seg dessuten til norsk offentlig likestillingspolitikk, som ifølge Kristiansen inneholder flere tvetydigheter. Samtidig som idealet om likhet råder, hvor både menn og kvinner har plikt til å forsørge seg selv og dele på omsorgsarbeidet, så råder også tanken om at mor er viktigst for barnet.

Deltakelse i norskkurs var for eksempel ofte ikke begrunnet med at mor skulle kvalifisere seg til jobb. Det var for å kunne ta seg av barn og hjem.

Hopper over kjønn

Kristiansens studie viser hvordan kjønn og kjønnslikestilling er sentralt i barnevernets forståelse og behandling av minoritetsfamilier. Llikevel er kjønn stort sett fraværende fra både norsk forskning om barnevernet, og offentlige utredninger og lovverk.

‒ Barnevernet har en tendens til å hoppe over det å diskutere kjønn, mens fokus på hvordan man skal forholde seg til kulturforskjeller er markant. De ser ikke at de er med på å lage hierarkier mellom norske måter å gjøre det på, og de andres måter å gjøre det på, sier Kristiansen.

Kristiansen er opptatt av å ikke bidra til det hun opplever er en sterk stigmatisering og kritikk av barnevernet og barnevernsansatte de siste årene.

Det er heller ikke slik at de 15 intervjuede kan plasseres i hver sin kategori. Samme person kunne gi uttrykk for både en mer forhandlingsorientert posisjon, og en etnosentrisk posisjon.

Dersom sosialarbeiderne skulle utfordre de rådene ideene om norskhet og kjønnslikestilling, måtte de samtidig utfordret prinsippet om nøytralitet i barnevernet, og ha et kritisk blikk på synet om at den norske velferdsstaten er det beste.

Kristiansen ser tegn til slike tendenser, blant annet i forhandlingsperspektivet. Så motstand finnes, mener forskeren. Men den er ikke særlig fremtredende.

‒ Sosialarbeidere er en del av samfunnssamtalen, som alle andre. Samtidig er de det siste leddet i implementeringen av velferdsstatens politikk. Mandatet deres er styrende for hvordan de kan gjøre dette, og hvor mye rom det er for å utfordre det rådende. Men der er rom, sier forskeren.

Dette er en noe forkortet versjon av artikkelen “Barnevernets likestillingspolitikk skaper problemer i møte med minoritetsfamilier”, som er publisert på Kilden. Les hele versjonen her.