forskning.no brakte nylig stoff om nye testmetoder for å sjekke om blåskjell var giftige eller spiselige. Gladvinkelen var at mange små forsøksmus nå ville kunne redde livet.

Men gladnyhetsvinkelen er nok misvisende. Den testen Biosense har utviklet for amnesitoksin (ASP) redder nemlig ingen mus, fordi ingen mus brukes for å teste denne toksingruppen her til lands. I stedet bruker man utelukkende kjemiske analysemetoder.

For andre toksingrupper brukes fortsatt en del mus, men antallet er sterkt redusert ved Norges veterinærhøgskole hvor de fleste tester på blåskjell i dag gjøres uten å være i nærheten av en eneste mus.

Mot dyreforsøk

- Det er forståelig at opplysninger om den nye testmetoden hos Biosense blir oppfattet som om man har et alternativ til dyreforsøk, sier Tore Aune, professor ved Norges Veterinærhøgskole.

Men Aune understreker at det kun er for de paralyserende toksinene (PSP) og de fettløselige toksinene som omfatter både de kjente diarétoksinene (DSP), samt azaspiracider, yessotoksiner og pectenotoksiner at EU krever musetester. Alle disse toksingruppene testes ved Veterinærhøgskolen hvor man forøvrig arbeider hardt for å slippe dyreforsøk. Selv kaller Aune seg en “lobbyist mot dyreforsøk”.

Gjennom flere års innsats har forskerne ved Veterinærhøgskolen oppnådd aksept hos norske myndigheter for å erstatte museforsøk med analytiske metoder, også for de paralyserende toksinene.

Få mus brukes

I dag bruker Veterinærhøgskolen kun mus til analyser av gruppen fettløselige toksiner (DSP) parallelt med analytiske metoder av skjell som skal omsettes kommersielt.

Veterinærhøgskolen har allerede oppnådd akkreditering for analytiske metoder for samtlige toksingrupper, og arbeider nå sterkt, både innen EU og overfor FN-organisasjonen CODEX for at alternativer til mus skal godkjennes for samtlige toksiner.

Også selvplukkede skjell kan representere et problem. Derfor har Mattilsynet opprettet en informasjonstjeneste ved navn Blåskjelltelefonen.

Bak Blåskjelltelefonen ligger det et omfattende sikringsprogram. Dette programmet er basert på en kombinasjon av analyser av giftproduserende alger og stikkprøver av skjell. Skjellanalysene utføres med kjemiske metoder ved Veterinærhøgskolen.

Samarbeidsprosjekt

I Norge har flere parter vært med på å sørge for at folk spiser sikre skjell. Partene er Mattilsynet, Veterinærhøgskolen i Oslo og St. Olavs hospitalet i Trondheim, samt en rekke miljøer med kompetanse innen marine alger.

Norges Veterinærhøgskole er nasjonalt referanselaboratorium for marine algetoksiner, og utfører både rutineanalyser, driver metodeutvikling og forskning innen dette feltet. St. Olavshospitalet har utført tester for blåskjelldyrkerne fra Møre og nordover.

- Mens det må foretas jevnlige analyser av skjell fra alle lokaliteter før kommersiell høsting, baserer “Blåskjelltelefonen” seg på et nett av 26 stasjoner langs norskekysten som fra tid til annen tar ut skjell for testing. Til disse testene brukes det bare kjemiske metoder, og slik har det vært i en rekke år hos oss på Veterinærhøgskolen, sier Aune.

Hver uke tas det algeprøver av vannet hvor biologer ser etter giftproduserende alger.

I tillegg har Mattilsynet organisert et overvåkingsprogram med 50 stasjoner fra typiske kommersielle høstingsområder, hvor skjellprøver sendes til Veterinærhøgskolen fire ganger hvert år. Alle disse analysene utføres med kjemiske metoder, ikke mus.

Noen mus må brukes

Likevel finnes det unntak. Analytiske metoder er gode til å finne det man leter etter, men de er ikke gode til å finne andre ting som kan være farlige for levende organismer. Med andre ord; selv om testen viser at et bestemt toksin ikke finnes i skjellet, betyr ikke det at det kan finnes toksiner eller gifter som kan være farlige.

Så fordi vi må lete opp nye ting, har tre av de 26 stasjonene skjellprøver hver 14. dag som også kjøres på mus. Dette vil vi beholde også i fremtiden som et supplement. Et så lite antall dyreforsøk synes vi er nødvendig og rasjonelt å ha. Men det er også det eneste vi ønsker oss, understreker Aune.