«Nå har mannen veket en av de siste utpostene sine for kvinnenes likerett», skrev journalist Nils Johan Rud etter at han i 1939 hadde deltatt på en ekspedisjon til Grønland. Med på den strabasiøse reisen var ikke mindre enn fire kvinner.

En av dem var den unge geologistudenten Brit Hofseth.

Det var helt nytt at kvinner deltok på en slik reise. Initiativtakeren, geologen Adolf Hoel, hadde senest året før sagt nei til at en tysk journalist fikk ta med seg kona på en lignende reise.

– Disse ekspedisjonene var avhengig av å få med seg troféjegere og andre betalende passasjerer. Hoel mente at kvinnelige deltakere ville ødelegge eventyraspektet som var nødvendig for å tiltrekke seg slike, forteller professor Anka Ryall.

Denne gangen ønsker imidlertid hele tre av deltakerne, inkludert ekspedisjonslederen, å ha med sine koner.

– Antakelig er det dette som gjør at også den unge geologistudenten Brit Hofseth får bli med på reisen, sier Ryall.

Hun er litteraturforsker, og har tidligere blant annet forsket på litteratur om kvinnelige oppdagelsesreisende. Nå leder hun det internasjonale forskningsprosjektet Arctic Modernities, som i september holdt en konferanse i Tromsø. Her fortalte Ryall om hvordan hun kom over historien om Brit Hofseth mens hun lette i biografiarkivet på Norsk polarinstitutt.

En femme fatale?

Rud var ikke bare journalist, han var også forfatter. To år etter ekspedisjonen ga han ut romanen Drivende grenser. Boka forteller om en reise til Arktis, deltakerne er fangstfolk, hvorav en har med seg sin kone, og troféjegere – samt en liten gruppe forskere inkludert den unge botanikeren Norunn.

– Rud omskaper Brit Hofseth til en mer stereotypt avvikende kvinne: Norunn er en femme fatale som forfører flere av de mannlige reisekameratene, inkludert jeg-fortelleren Sigurd. Norunns død på slutten av romanen blir en symbolsk understreking av at kvinner ikke passer inn i det harde arktiske miljøet, sier Ryall.

Brit Hofseths nærmeste mente at boka var ærekrenkende og ba Rud om å trekke den tilbake. Han hevdet på sin side at Norunn var ren fantasi, og på ingen måte basert på Hofseth.

– Men alle de mannlige romankarakterene er lett identifiserbare som deltakere på reisen i 1939, forteller Ryall.

Hofseth selv kunne ikke kommentere. Den 24 år gamle geologen døde på feltarbeid noen måneder før boka kom ut – dog ikke på den måten bokas Norunn dør. Norunn drukner innestengt i maskinrommet på båten sammen med en av elskerne sine. Hofseth døde under en strabasiøs reise til Nord-Norge, muligens fordi hun var svekket etter en blindtarmsoperasjon et par måneder tidligere.

Hore og madonna

I romanen finnes det bare to kvinner. De tre hustruene som var med på turen til Grønland er blitt til én, fru Været.

– Slik fikk forfatteren redusert kvinnene til å representere to former for feminitet, som stilles opp mot hverandre, mener Ryall.

Fru Været framstår i boka som representant for korrekt kvinnelighet, og ligner på virkelighetens Petra Winther.

– Som fangstmannskone følger hun lojalt sin mann inn i villmarken, og representerer en feminisering av de harde omgivelsene som hovedpersonen Sigurd tydelig omfavner. Det samme gjør Nils Johan Rud i sin journalistiske omtale av virkelighetens fru Winther.

Den ugifte Norunn bryter de normene fru Været følger. Hun avviser huslige sysler, og tilstår å dele menns lengsel etter det ukjente og uutforskede. Som et seksuelt rovdyr har hun en splittende effekt på mennene om bord. Sigurd beskriver henne både som «ei flye», og som en aseksuell kvinne som ønsker å være mann.

– Når jeg ser disse bildene, tenker jeg at hennes mest åpenbare brudd med de kvinnelige normene ikke var at hun deltok i denne ekspedisjonen, men hennes atypiske ureddhet og fysiske utfoldelse.

– På bilder framstår Hofseth lekende og full av liv. I kombinasjon med et vakkert utseende ser det ut til at dette fengslet alle som skrev om henne. Men uttrykker kroppsspråket hennes like mye motstand mot normene, som glede? Jeg vil gjerne tro det, sier Ryall.

- Fortsatt blandes fiksjon og virkelighet

I forbindelse med sitt 200-årsjubileum i 2011, lanserte Universitetet i Oslo utstillingen Reale damer! Kvinnelige pionerer i realfagene, hvor Brit Hofseth var nevnt. Aftenposten laget en omtale av utstillingen, og skrev blant annet dette:

«… eventyrlystne Brit Hofseth, fortalte selv at hun valgte naturvitenskapen av redsel for kjøkkenet, heller enn av kjærlighet til faget. Hun ble en femme fatale-figur i vitenskapsmiljøet som satte hjerter i brann blant nær samtlige menn på ekspedisjon med polarskuten Vesterveg.» (Aftenposten 11. mars 2011.)

Problemet er bare at det ikke finnes noe bevis for at Hofseth manglet kjærlighet for faget sitt – eller at hun var en «femme fatale» på reisen til Grønland. Det er fiksjonens Norunn som snakker om sin angst for kjøkkenbenken.

– Når Aftenposten over 70 år senere blander romanfiguren med virkelighetens Brit, undermineres på nytt Brits profesjonalisme, sier Ryall.

Og kanskje har ikke verden endret seg så mye som man kanskje tror siden 1939. På samme konferanse hvor Ryall foreleste om Brit Hofseth, fortalte glasiolog og polfarer Monica Kristensen at så sent som på 1980-tallet kunne kvinnelige forskere bli tvunget til å gå på p-piller for å få være med til Arktis.

Ryall forteller dessuten:

– En australsk intervjustudie antydet nylig at kvinner aksepteres på arktiske ekspedisjoner så sant de oppfører seg som stereotype kvinner. Kvinner som insisterer på likestilling oppfattes som inntrengere. En av de intervjuede omtaler slike kvinner som «seksuelle håndgranater».

– Kvinnelige polarforskere jeg kjenner, forteller at de fremdeles kjenner igjen i noen av de fordommene man finner i romanens behandling av kvinnelige forskere, avslutter forskeren.