Norske politikere har, som politikere mange andre steder i verden, lagt seg på en føre var-linje i forhold til genteknologi og kanskje særlig terapeutisk kloning og stamcelleforskning. Holdningen synes å være at man i utgangspunktet antar at det er uetisk og farlig, og innretter sine lover og regler deretter.

Enkelte andre land har en mer liberal holdning, for eksempel Sveits, deler av Spania og USA.

Et av de aller mest liberale landene har lenge vært Storbritannia. En rapport fra Underhusets Komité for vitenskap og teknologi går nå inn for at reglene skal mykes opp enda mer.

Britene har, som alle andre, et absolutt forbud mot å utføre genetiske endringer på menneskelige embryoer. Den nye rapporten går nå inn for ikke bare å lette på dette forbudet, men også for at det skal være tillatt å lage embryoer med DNA både fra dyr og mennesker, for å gjenåpne debatten om reproduktiv kloning av mennesker, og ikke minst oppsiktsvekkende: Den går inn for at det skal være tillatt å velge kjønn på sine barn.

Genetisk endring av menneskelige embryoer bør være tillatt i forskningsøyemed inntil det er 14 dager gammelt, sies det. Om mulighetene for en gang i fremtiden å gjøre det samme på embryoer som får vokse opp, sier rapporten i luftige vendinger at det må være under strengt regulerte betingelser og når/hvis teknologien blir avansert nok.

Om hybrider mellom mennesker og dyr, tenker man seg også en tidsramme på 14 dager, og argumenterer med at et slikt hybrid vil være mindre menneske, og at forsking følgelig vil medføre færre etiske problemer.

Hvilket selvsagt er logisk nok, men vi har ikke problemer med å forstå de som hever øyebrynene.

Rapporten er en del av britenes forsøk på å modernisere et regelverk som stammer fra 1990, altså fra tiden før de første vellykkede kloningsforsøkene og de første cellelinjene av embryonale stamceller.

Komiteen bak rapporten var, ikke uventet, sterkt splittet. Fem av komiteens 11 medlemmer gikk imot forslagene, og har i pressen karakterisert dem som “ubalanserte ? ekstremt liberale ? ute av takt med både offentlig opinion og mye av det som finnes av vitenskapelige bevis.”

Og mange lar seg nok både sjokkere og provosere.

Men i sin argumentasjon, trekker Komiteen for vitenskap og teknologi fram et moment det kan være verdt å tenke litt over. Komiteens formann, biologen og Labourpolitikeren Ian Gibson sa det slik:

- Når man snakker om genteknologiens mulige farer, må man basere argumentene på bevis, ikke på myter og fordommer.

Forskning på genteknologi er allerede sterkt politisk begrenset. Ikke minst takket være et parti som hevder å sette menneskeverdet i sentrum, er handlinger som kan redde livet på alvorlig syke barn forbudt - av hensyn til integriteten og menneskeverdet til en befruktet eggcelle.

Det er saker som den såkalte Mehmetsaken fra 2004, som gjør Gibsons utspill aktuelt. I slike saker er det viktig at vi vet når vi snakker på bakgrunn av dokumentert kunnskap, og når vi baserer oss på fordommer, myter og religion: Hvor kommer den egentlig fra, denne følelsen av at det er etisk riktig å sette eggcellen framfor barnet?

Mange som støttet, eller holdt på å støtte Høybråten i denne famøse saken, gjorde det kanskje ikke fordi de deler hans bibelske motiver, men lot seg føre med, fordi vi alle har en vag følelse av ubehag i møtet med genteknologiens frontlinjer. Men i hvilken grad er dette ubehaget fundert på en reell grunn til bekymring, og i hvilken grad på ubegrunnede fordommer?

Jeg tror Gibson har rett. Skal vi utvikle genteknologien dit vi etter min mening har moralsk plikt til å føre den - dithen at vi kan helbrede mennesker som i dag er uhelbredelig syke, utvikle matvarer og teknologi som hindrer millioner av mennesker i å dø av sult - så må vi kreve at de som snakker om teknologiens farer virkelig anskueliggjør at slike finnes.

Men. Jeg er redd en rapport som Gibsons neppe hjelper oss i riktig retning. For det første må det aldri komme dit at bevisbyrden bare ligger hos de som advarer. Vel så viktig er det vel at når en komite, med nesten 50 prosent dissens, legger fram forslag som får selv scientister som undertegnede til å si «Stopp en halv!», da bør vi vel regne med at virkningen i offentligheten blir noe bortimot det motsatte av intensjonen?

Når tilsynelatende vettuge folk legger fram forslag om å tillate hybrider, reproduktiv kloning og genetisk endring av embryo, er det ikke da desto større grunn til å innskjerpe forbudene?

Det triste her, er at rapporten er et forslag for fremtiden, et forsøk på å bringe gamle, utdaterte reglementer inn i rammer som kan passe med den sosiale og vitenskapelige status, for eksempel i 2015.

Og tenker vi enda grundigeere etter, finner vi at flere av forslagene slett ikke er så hårreisende som de høres ut. Hvis det er tillatt å gjøre forsøk på menneskelige embryoer, for så å la dem dø etter 14 dager, er det da enda mer betenkelig å gjøre samme forsøk på et embryo som bare er halvt menneske?

Jeg forstår ubehaget. Men hvor kommer det fra?

Les mer…

Den britiske rapporten.