Arvestoffet vårt er blitt viktig verktøy når politiet etterforsker forbrytelser. DNA fra hårstrå, blod, sæd eller hudceller kan matches mot mistenkte i saken. Mennesker som dømmes i alvorlige forbrytelser, som seksuelle overgrep mot barn, voldtekt, vold, drap og grovt ran, får DNA-profilen sin registrert i et DNA-register.

Men de fleste forbrytelser begås av folk som ikke er registrert fra før. Derfor mener noen at registeret bør utvides, slik at også gjerningsmennene fra mindre forbrytelser blir innlemmet. Enkelte mener vi like godt kan registrere hele befolkningen, som et ledd i kampen mot kriminalitet.

Men hva da med personvernet? Skal vi overlate en komplett beskrivelse av oss selv til myndighetene, og stole på at prøvene ikke blir brukt til annet enn oppklaring av forbrytelser? Er fordelene ved et omfattende register store nok til å rettferdiggjøre risikoen?

Hvorfor utvide?

Fra politiets ståsted er fordelene åpenbare. Jo flere profiler som finnes i registeret, jo flere oppklarte saker.

- Svært få av dem som dømmes for mord, har drept før, sier Vigleik Antun, leder for analyseavsnittet i Nye Kripos.

- Men flesteparten av menneskene som begår de mest alvorlige lovbruddene, har gjort mindre forbrytelser før. Derfor bør vi flytte terskelen for registrering lengre ned, for eksempel slik at DNA-profilene til klassiske vinningsforbrytere blir med.

Flere profiler i registeret gjør at politiet får mer nytte av systemet, og vi ender opp med et tryggere samfunn. I hvert fall i teorien.

Uskyldig dømt

- Jeg er ikke enig i at DNA er ett av de sikreste bevisene i retten, sier Christine Hamborgstrøm, advokat i Advokathuset Feydt & Hamborgstrøm,

Hun mener registeret favner mer enn vidt nok allerede.

- Du kan kommer inn i registeret på grunn av hasjrøyking i din ungdom. Så sitter du tilfeldigvis på i en bil som senere blir brukt i et ran. Politiet matcher funn fra bilen med DNA-profilen din, og du kan risikere å bli sittende i varetekt eller bli dømt for lovbruddet.

På den annen side kan man jo si at slike uheldige sammentreff kan føre til feil i en hver form for etterforskning.

Etterforskning mer enn DNA

- Etterforskning går på å finne relevante spor, og det betyr jo en vurdering av hvilke spor som er der til vanlig, og hvilke spor som kan ha tilknytning til kriminelle handlinger, sier Bente Mevåg fra Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo

Antun er enig.

- DNA-analysene identifiserer bare hvem som har lagt igjen materiale fra kroppen på åstedet. Det er klart resultatene har en innvirkning på oss, men vi har rutiner og systemer for å hindre at vi lar oss påvirke for mye.

- Vi må også bruke tradisjonell etterforskning i tillegg, og tvilen skal fortsatt komme tiltalte til gode.

Antun påpeker også at DNA-analysene er viktige verktøy for å sjekke folk ut av saken, slik at uskyldige skal slippe å sitte som mistenkte i lang tid.

Man kan til og med tenke seg at noen mennesker gjerne vil være i et DNA-register. For eksempel pedofile som ikke vil være mistenkt hver gang det kommer opp en ny sak.

Bruken av DNA er i prinsippet ikke så ulik behandlinga av fingeravtrykk eller andre spor på åstedet. DNA-sporene skiller seg imidlertid fra fingeravtrykkene på ett punkt. De lar seg lettere stjele og flytte på.

Mens det er temmelig vrient å plante andre menneskers fingeravtrykk på ulike åsteder, er det en smal sak å kaste fra seg noen stjålne hårstrå. Dermed kan det faktisk bli lettere å rette mistanken mot uskyldige.

Forebyggende effekt

Ett av argumentene for å utvide registeret, er en mulig forebyggende effekt. Hvis folk vet at det er store sjanser for å bli tatt, vegrer de seg kanskje for å kaste seg ut i kriminelle prosjekter.

- Men få lovbrudd er nøye planlagt. De er spontane handlinger, innvender Georg Apenes, direktør i Datatilsynet. Dermed kan man spørre seg om et DNA-register vil forhindre forbrytelser i nevneverdig grad.

Noen mener at reglene for registeret vil ha mye å si for hva slags virkning det får. Kan profilen for eksempel blir slettet etter ei viss tid, dersom lovbryteren oppfører seg bra? I så fall kan kanskje DNA-registeret motivere mennesker til å holde seg i skinnet.

Står man derimot oppført til evig tid, bare etter en liten forbrytelse, kan registeret i verste fall virke mot sin hensikt. Dessuten kan det være temmelig stigmatiserende og belastende å stå i et slikt register, mener mange.

Stigma og størrelsen på registeret

- Slik sett er det er en åpenbar fordel ved å senke terskelen for å registrere folk: Jo flere som er med, jo mindre stigmatiserende blir det å stå i registeret, sier Apenes, og viser til erfaring fra England og Danmark.

Danskene registrerer både mistenkte, siktede og frifunne, mens britene til og med tar med vitnene. I ett tilfelle ble en engelsk 13-åring registrert etter å ha kastet snøball på en lærer. Mange av dem som har profilene sine i DNA-registeret har aldri gjort noe galt. Dermed føles det nok også som en mindre belastning å være med.

Noen mener dette er et godt argument for å lage et DNA-register over alle innbyggerne i Norge. Ei slik liste vil i tillegg være til uvurderlig hjelp i identifiseringsarbeidet som kan følge store masseulykker.

Identifiserer lik

- DNA-analyser ble brukt etter Scandinavian Star-ulykka, Åsta-ulykka og etter tsunamikatastrofen, sier Torleiv Ole Rognum, professor i rettsmedisin ved Universitetet i Oslo.

- Etter flystyrten på Operafjellet i 1996 ble 139 av de 141 omkomne identifisert ved DNA-analyse. I disse tilfellene måtte politiet sammenligne spor fra ulykkesstedene med prøver fra familien til de pårørende.

Dersom det fantes et register av DNA-profiler for hele befolkningen, kunne politiet enklere og raskere finne fram til den rette identiteten til både offer for masseulykker og andre ukjente døde.

Men mange er svært skeptiske til å registrere DNAet til hele befolkningen.

Overvåkning og kontroll

- Jeg er personlig bekymret for at vi skal få et samfunn hvor storebror ser deg, sier advokat Kate Rodin. Det vil alltid skje feil når mennesker er involvert. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor det skal registreres hvilke bøker jeg låner.

Hamborgstrøm er enig.

- En utvidelse vil utvilsomt føre oss nærmere et overvåkningssamfunn. Snart er det vel ikke noe personvern igjen, og det eneste vi har for oss selv er tankene våre.

Den største skrekken er at registeret skal bestå av fullverdige DNA-prøver fra alle landets innbyggere. DNA-profilene som politiet bruker, er bare deler av DNAet (se faktaboks), Disse profilene fungerer bra til identifisering av mennesker, men inneholder ikke så mye annen informasjon om eieren.

Ei full DNA-prøve, der alle genene er med, vil derimot kunne røpe alt fra utseende og rase til arvelige sykdommer. En samling av så spesifikk informasjon om landets beboere er dømt til å misbrukes, mener noen.

Misbruk

- Jeg er grunnleggende skeptisk til at det er mulig å lage regler som står over tid, sier Aslak Syse, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

- Hvis nytten av en annen bruk er stor nok, vil reglene forandres.

Folk gir fra seg prøver under forutsetning om at de bare skal brukes til noen få, begrensede formål. Men senere kan de risikere at myndighetene utvider bruken av registeret. Dermed kan DNAet bli benyttet til noe man ikke har samtykket til.

I verste fall kan man se for seg en situasjon der forsikringsselskaper og arbeidsgivere krever å få gå igjennom folks DNA, på jakt etter gener for arvelige sykdommer og ufordelaktige egenskaper.

- Jeg skulle gjerne tro på at det gikk an å lage systemer som holder over tid, men etter 12 år som lovgiver har jeg ingen illusjoner igjen, sier Apenes.

- Vi har ingen garantier for at alt skal være som i dag. I framtida kunne et DNA-register gjøre stor skade i feil hender. Man kan for eksempel tenke seg at noen kunne utvikle genetiske stridsmidler, bygd på innsikt i genene til en populasjon.

På den annen side har vi jo allerede flere typer register som kunne være en fare i feil hender. Personnummer, kameraer og registreringer av elektroniske spor er yppelige redskaper for diktatorer, og strafferegisteret og medisinske journaler kan misbrukes av arbeidsgivere. Det er heller ikke umulig å skaffe seg folks DNA ad omveier.

- Det er umulig å garantere seg mot andre regimer. Vi må bare sikre at registeret ikke åpnes for annen bruk enn da det ble etablert, sier Antun, som påpeker at politiet har lang erfaring med å forvalte andre arkiver.

Men hvorfor ikke unngå problemene ved å bare lagre den begrensede DNA-profilen?

Framtidig nytte

Det forskes intenst på menneskets DNA, og vitenskapen kommer stadig fram til nye og bedre metoder for identifikasjon. Dersom bare profilene ligger i registeret, blir det umulig å bruke den nye kunnskapen.

- I en del saker får man ikke tak i hele DNAet. Noen av kromosomene mangler, og dermed kan vi ikke finne alle de vanlige markørene. Da er det fint å kunne lete på flere steder, sier Antun.

Et register av fulle DNA-prøver vil for øvrig også være et unikt utgangspunkt for forskning som kan komme oss alle til nytte. Dypere kjennskap til arvelige sykdommer kan for eksempel gi oss hvassere våpen for å forebygge og bekjempe dem.

Noen er likevel skeptisk til forskning. Hva om det dukker opp gener for uhelbredelige sykdommer? Eller for uønsket adferd? Kan ikke denne kunnskapen føre til lidelse og forskjellsbehandling?

–

De har det ikke lett, utvalget som skal bestemme seg for hvorvidt Norges DNA-register skal utvides eller ei. Spørsmålene er store og kompliserte, og svarene er ofte bare tenkte scenarier i ei ukjent framtid. Til syvende og sist får vi vel bare håpe at de gjetter riktig.

Uttalelsene er hentet fra et åpent møte om DNA-registerets framtid. Møtet var i regi av Bioteknologinemnda, og ble holdt i Oslo 13. juni 2005.