Kan mobilstråling gi helseplager? En studie viser at bestrålte musefostre fikk ADHD-lignende endringer i hjernecellene. Men forandringene kan også skyldes stress hos musemødrene.
Ei mus labber rundt i et laboratoriebur. I magen har hun et musefoster.
Over buret henger en mobiltelefon. Senderen i mobilen stråler med en styrke som tilsvarer tillatt maksimaldose i USA.
Mobilen er låst i aktivt samtalemodus. Det betyr at radiosenderen i mobiltelefonen hele tiden står på.
Urealistisk? Nei, smarttelefoner er hele tiden ute og sjekker nettet for meldinger.
Musunger i forsøk
I et annet bur går en annen vordende musemamma. Over hennes bur henger også en mobiltelefon, men den er avslått. Hun er en av kontrollmusene, som ikke blir utsatt for mobilstråling.
Dagene går. Etter 17 døgn nærmer fødselsdagen seg for bestrålte mus og kontrollmus. En musegraviditet er kort, i gjennomsnitt 19 døgn.
Mobilene fjernes. Kort tid etter fødes musungene. De skal bli forsøksdyr i et eksperiment som forskere ved Yale University School of Medicine i USA vil gjennomføre for å finne svar på spørsmålet:
Kan mobilstråling påvirke hjernen til fostre?
ADHD-symptomer
Svaret kom i en fagartikkel våren 2012. Denne artikkelen er den tredje og siste som Folkets strålevern har plukket ut etter oppfordringen fra forskning.no:
Kan dere velge ut tre bunnsolide nøkkelstudier som viser at det er en påviselig effekt av elektromagnetisk stråling ved de nivåene dere mener er skadelige?
Så vil vi prøve å gå åpent og fordomsfritt inn i studiene og vurdere dem.
Konklusjonene i artikkelen er: Musene som ble bestrålt i forsterstadiet fikk redusert hukommelse, ble mer hyperaktive og mindre engstelige.
Med andre ord: De fikk lignende symptomer som mennesker med ADHD.
Forskerne undersøkte også hjernecellene til musene. Evnen til å lede nerveimpulser var redusert, særlig hos celler som styrer den bevisste impulskontrollen.
Det er denne impulskontrollen som også er svekket hos ADHD-pasienter.
Åpent og tungt
Resultatene er publisert i tidsskriftet Scientific Reports. Det publiseres av forlaget til prestisjetunge Nature, men er åpent og gratis tilgjengelig for alle, såkalt Open Access.
Ideen er, ifølge tidsskriftet selv, å tilby rask og åpen publisering etter kvalitetsvurdering av minst én fagfelle.
Tidsskriftet er bare litt over to år gammelt. Derfor har det ennå ikke rukket å få en såkalt impact factor - et mål på hvor stor faglig gjennomslagskraft det har.
Annonse
Nature-stempelet er i utgangspunktet et tungt kvalitetsstempel. Spørsmålet er om det kan brukes på denne artikkelen.
Er stress forklaringen?
Studien har nemlig fått kritikk i kommentarfeltet. Deler av kritikken truer med å rive vekk det vitenskapelige grunnlaget for hovedkonklusjonen.
Denne kritikken er også gjengitt på nettstedet Retraction Watch. Denne bloggen overvåker og sprer informasjon om artikler med faglige svakheter som gjør at de må trekkes tilbake.
Det springende punktet er: Ble musemødrene så stresset av forsøket at dette forklarer endringene i hjernen til musefostrene?
Stress er nemlig en av mange faktorer som kan virke skadelig på fosterets utvikling. Dette anerkjenner også forfatterne av studien.
Feil stressdata
De fire versjonene av figuren som viser nivået av stresshormonet kortikosteroider hos musemødre som ble bestrålt, og kontrollmusene. 1: Opprinnelig versjon, nær identisk gjennomsnitt for de to gruppene. 2: Ny versjon, de bestrålte musene har mest stresshormon 3: Ny versjon, kontrollmusene har mest stresshormon 4: Ny versjon, mer detaljert. Gjennomsnittet er igjen likt. (Foto: (Figur: Aldad et.al, Scientific Reports, 15.3.2012))
Nettopp derfor målte de nivået av stresshormonet kortikosteroider hos musemødrene på den tolvte dagen av svangerskapet.
En tysk forsker, Alexander Lerchl, stilte spørsmål ved disse målingene. Ifølge artikkelen var hormonnivået for de bestrålte musene og kontrollmusene nesten likt. Dette skulle vise at forskjeller i stressnivå ikke hadde noen betydning.
Lerchl innvendte at så små forskjeller er på nivå med feilmarginene for målemetodene. Etter mange år med slike målinger hadde han aldri opplevd så like verdier. Tvert imot, stressnivåene pleide å variere sterkt.
Han skrev derfor til forfatteren som var oppført som kontaktperson for studien, Hugh Taylor, og ba om bakgrunnsdata.
Ifølge Lerchls innlegg tok det lang tid og flere purringer til både redaktørene av tidsskriftet og Taylor, før han fikk nye data. Disse viste betydelig mer stresshormon hos mødrene til de bestrålte musene.
Annonse
Med andre ord: Stress kunne forklare hjerneforandringene istedenfor bestråling. Dette rev grunnen under hovedkonklusjonen til studien.
Forvirring om stressdata
Men nå begynner det å rote seg til. En måned seinere får Lerchl en epost fra Taylor som sier at han hadde sendt feil data, fra et annet eksperiment.
De nye dataene viser det motsatte, nemlig at kontrollmødrene var betydelig mer stresset. Dette skulle da bety at også ikke bestrålte musunger fikk hjerneforandringer. Det viste ikke resultatene.
Lerchl mente også å kunne påvise en feil i den statistiske analysen av data. Den gjorde at resultatene framsto som mer like hverandre enn de var i virkeligheten.
Ni måneder seinere, 18. februar 2013, får så Lerchl en melding fra Scientific Reports om at de har publisert det som kalles et Corrigendum, en korreksjon med de korrekte data for hormonnivåene.
Dette er den fjerde versjonen som presenteres. I denne versjonen er hormonnivåene igjen ganske like. Lerchl er ikke overbevist.
Mer kritikk
Livet i et laboratorium kan være stressende for en mus. (Foto: Wikipedia Commons)
Den norske nevrologen Harald Schrader kommenterer koblingen mot ADHD. Denne sykdommen hadde omtrent samme utbredelse på slutten av 1980-tallet som i dag, lenge før mobiltelefoner ble utbredt, innvender han.
Når blant annet tvillingstudier dessuten viser at ADHD er 80 prosent arvelig, mener Schrader at det er grunn til å stille spørsmål ved en studie som prøver å påvise miljøpåvirkning.
Den britiske biomedisineren Andrew W. Wood kritiserer studien for ikke å ha bestemt hvilken strålingsdose musemødrene fikk.
Forbehold fra forskerne også
Annonse
Forfatterne av studien bekrefter selv denne svakheten. Musene beveget seg fritt i buret, og avstanden til mobiltelefonen varierte mellom 4,5 cm og 22,3 cm. Siden styrken på strålingen faller tiltagende raskere jo lengre unna kilden er, har dette stor betydning.
Musehjerner utvikler seg heller ikke som menneskehjerner, og et menneskefoster blir ikke utsatt for stråling på samme måte som et musefoster, ifølge forskerne.
Lerchl mot Adlkofer
Kritikken fra Alexander Lerchl blir imøtegått av den tyske legen og høyskolelæreren Franz Adlkofer. Under overskriften Alexander Lerchl går amok skriver han at Lerchl fungerer som talsmann for mobilindustrien, selv om han ikke dokumenterer dette.
Lerchl og Adlkofer har tydeligvis intet godt forhold. Lerchl har tidligere kritisert en EU-finansiert studie av Adlkofer, REFLEX, som påviste genskader etter mobilstråling.
Studien ble beskyldt for forfalskning av data, men disse beskyldningene ble tilbakevist. Likevel ble studien fortsatt kritisert for metodiske mangler.
Tungvekter mot lettvekter
Alexander Lerchl framstår som langt tyngre faglig enn sin motstander. Han er medlem av det tyske statlige strålevernet, og har flere tunge akademiske verv og titler.
Lerchl har også publisert en lang rekke artikler om biologiske virkninger av elektromagnetisk stråling, blant annet i tyngre journaler som BMC Neuroscience, Naturwissenschaften og Neuroscience Letters.
Kontaktpersonen bak musestudien, Hugh S. Taylor, er molekylærbiolog, gynekolog og obstretiker. Obstetrikk er forskning på svangerskap og fødsel.
Artikler han har publisert for øvrig, handler mest om obstetrikk, blant annet embryoimplantering, stamceller, menopausen og livmoren, ikke virkninger av mobilstråling.
Ikke først med direkte sammenheng
Forfatterne hevder at dette er den første studien som viser at det er en direkte årsakssammenheng mellom mobilstråling og utviklingen til hjernecellene i et musefoster.
Annonse
Susan Dixon fra University of Michigan og kolleger bestrider dette i kommentarfeltet. De viser til flere tidligere studer av kaniner på New Zealand som viser det samme.
Kaninene fikk blant annet skader på nervesystemet og arvestoffet i lever, øyne og hud.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no, bearbeidet av forskning.no)
Den amerikanske studien i Scientific Reports kom for sent til å bli kommentert i Rapporten fra Folkehelseinstituttet, som ble utgitt i september 2012.
De oppsummerer på side 20: Dyreforsøk gir ikke grunnlag for å anta at eksponering for svake RF-felt fører til biologiske effekter i nervesystemet.
Gir museforsøkene fra Yale-universitetet grunn til å endre denne konklusjonen? Det er ganske uklart. Har Lerchl og andre kritikere rett i sine verste antagelser, må studien falle.
Hvis de siste verdiene for stresshormoner som forskerne har oppgitt er riktige, kan likevel hovedkonklusjonen bli stående: Mobilstråling skader hjernen til musefostre.
