Oppgaven var umulig. Det burde jeg ha skjønt. Bare en dåre går med åpne øyne inn i et spenningsfelt av motsetninger, og tror han skal komme ut uten at det lukter svidd.

Motsetningene står mellom to grupper. På den ene siden: De eloverfølsomme, representert ved Foreningen for eloverfølsomme (FELO) og Folkets strålevern.

På den andre siden: Myndighetene, representert ved Statens strålevern og Folkehelseinstituttet.

Begge sider i striden har laget fyldige rapporter, som ble utgitt høsten 2012.

Antydninger og beskyldninger

Det store antall studier gir samlet sett ikke belegg for at eksponering for svake RF-felt fører til skadelige helseeffekter, sier rapporten fra Folkehelseinstituttet.

Rapporten antyder også i skånsomme ordelag at de eloverfølsomme lider av innbilninger, og er offer for det som rapporten kaller psykiske mekanismer.

De eloverfølsomme ga svar på tiltale. ( …) det er gjort en rekke funn som tyder på helserisiko og helseskader hos mennesker og dyr, hevder de i sin motrapport.

Motrapporten kontrer også Folkehelsas nennsomt formulerte mistillit mot vurderingsevnen til de eloverfølsomme.

Internasjonale utvalg nedsatt for å vurdere helsefarer, har vært preget av samrøre med mobilbransjen, hevder de eloverfølsomme.

Dette samrøret har også påvirket forskerne bak Folkehelse-rapporten, mener de.

Rapporten fra det norske utvalget har da også, som ventet, en kraftig slagside, skriver de eloverfølsomme.

Særpregede personligheter

Motsetningene gnistrer, slik de gnistret på de to åpne debattmøtene jeg overvar, på Vitenskapsakedemiet høsten 2011og Litteraturhuset, høsten 2012, begge i Oslo.

Og jeg må ærlig innrømme: Det var en del folk med særpregede personligheter på de møtene.

De særpregede var verken talspersonene fra Folkets strålevern, Foreningen for eloverfølsomme (FELO) eller Folkehelserapporten.

Men noen av de som framførte sine personlige vitnesbyrd, virket overspente og underlige.

Det var ikke bare de som støttet Folkets strålevern og FELO som viste følelser.

Sterke følelser

Førsteamanuensis Arnt Inge Vistnes ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo avviste enhver mulighet for at radiostråling kan gi helseskader i de dosene som kommer fra mobiltelefoner og andre svake kilder.

Men da han skulle fortelle om forsøk med fiskefostre som fikk mye kraftigere strålingsdoser fra et røntgenapparat, reagerte han med sterke følelser.

Jeg gikk fra møtet med en følelse av at de iherdigste frontkjemperne på begge sider gikk i striden med gnistrende sinne og glødende hjerte, skjult bak en kjølig rustning av vitenskapelige referanser og motreferanser.

Så hvordan skulle jeg kunne finne ut hvem som hadde rett? Statens strålevern eller Folkets strålevern? Ville jeg noensinne få et klart svar? Jeg var i ferd med å gi opp.

Jeg kunne risikere å bli hengende i høyspentfeltet mellom partene, sprellende i en strøm av faglige argumenter og motargumenter fra alle studiene i de to rapportene. Svidd journalist lukter ikke godt.

Kan bli nyttig idiot

Løsningen var å la Folkets strålevern velge ut tre studier.  De har blitt tre artikler.

Jeg har gjort det journalister pleier å gjøre: De lar begge sider komme til orde. To av studiene ble nemlig kritisert av andre forskere, i kommentarfelt eller i leserinnlegg.

Problemet med denne fremgangsmåten er at journalisten kan risikere å bli nyttig idiot for faglig svake forskere som ikke fortjener oppmerksomhet.

Den samme problemstillingen har vært løftet mot journalisters dekning av klimaforskningen.

Komplisert

Hvilke forskere har en skjult agenda? Hvor faglig sterke er de? Hvem er kjøpt og betalt av hvem?

Svaret var ikke lett å finne. Det ble ytterligere komplisert av at den store studien av hjernesvulster til Elisabeth Cardis og kollegene hennes, som de eloverfølsomme selv hadde valgt ut, faktisk var finansiert av mobilindustrien, med 5,5 millioner Euro fra Mobile Manufacturers´ Forum.

Jeg var i ferd med å bli svidd i gnistregnet av beskyldninger og motbeskyldninger igjen.

- En demon for framskrittet

Sterkest gnistret det da jeg samlet stoff til artikkel nummer to, om damen i spenningsfeltet, den eloverfølsomme kvinnen som ble undersøkt av forskeren Andrew Marino.

Jeg kontaktet ham med noen faglige spørsmål rundt studien.  Marino mente at mine spørsmål var ynkelig inadekvate. Han spurte meg retorisk om jeg vil konkludere med at Rubin har rett når han sier at alle med eloverfølsomhet er gale.

Noe slikt hadde jeg aldri sett Rubin uttrykke, verken i innlegg i tidsskriftene eller i de mer åpenhjertige, men saklige epostene til forskning.no.

Jeg vil blogge om ham og deg. Han er en demon for framskrittet, og jeg skal forklare hvorfor. Dommen har ennå ikke falt for deg, lød Marinos siste epost, ganske truende.

Ortoped

Jeg hadde forvillet meg ut i skuddlinjen, mot min vilje.  Hvem er Andrew Marino, og hvorfor hadde jeg gjort ham så sint?

Litt googling åpenbaret en ortopedisk kirurg. Koblingen til interessen for det elektriske lå i Marinos ideal og læremester, Robert Becker.

Becker hadde, ifølge Marino, utviklet forståelsen av at vi er styrt av elektriske lover.

Becker skal også ha hevdet at oversanselige opplevelser kan utløses av ekstremt langbølgede radiosignaler.

Underlig, men faglig sterk?

Det er lett å la en mann som Marino steke i sitt eget fett. Det er også lettvint å bruke ham for å latterliggjøre en hel meningsgruppe.

Men sett nå at Marino er en underlig, gråsprengt en. Kan han ikke likevel ha gjort stordåd og navigert mot nye kyster av sannheter?

Skal vi kreve at alle mennesker er perfekt avbalanserte og kaldt beregnende i ethvert øyeblikk av sine liv for å gi dem troverdighet når de gjør jobben sin?

Jeg mener nei.

Svane i sølepytt

Hvor sterkt står så de eloverfølsomme etter at de har strukket sine tre blankeste våpen?

Hovedtyngden av studiene i Folkehelserapporten peker i motsatt retning de tre utvalgte studiene jeg har gjennomgått.

Det er ikke overraskende. Men både de eloverfølsomme og Vistnes har tatt i bruk en metafor som ikke gjør den faglige vurderingen til en flertallsavgjørelse: Den svarte svanen.

Dette er et bilde som filosofen Karl Popper brukte for å peke på et enkelt faktum: Det er nok med en eneste svart svane for å motbevise at alle svaner er hvite.

Overført til argumentasjonen fra de eloverfølsomme: Det er nok med ett eneste forsøk som påviser eloverfølsomhet eller skader fra svak stråling for å vise at den kan påvirke helsa.

Vistnes brukte også metaforen med den svarte svanen.

- Svanen kan ha svømt  i en sølepytt, kommenterte han sarkastisk. Med andre ord: Forskningen som de eloverfølsomme støtter seg på, er upålitelig.

Trenger tapperhet

Min nølende oppsummering er: Forskningen gir grunn til bekymring for helseeffekter, men den er langt fra sikker i sine konklusjoner og roper på replisering.

Jeg tenker også: Hvis dette er de eloverfølsommes blankeste våpen, trenger de stor tapperhet for å fortsette striden.

Det betyr imidlertid ikke at striden er håpløs eller meningsløs. Hvis vi kikker den svarte svanen litt nøyere etter i fjærene, kan vi plukke noen lus og se mulighetene for et løft.

Flest hvite svaner

Metaforen med den svarte svanen virker best i de rene, stramme naturvitenskapene. Hvis en forsker kunne påvise at stein i en av ti milliarder tilfelle faller oppover, ville tyngdeloven stå svakt.

Forskning på mennesker og dyr er i mindre grad en eksakt vitenskap. Det som er gyldig i en kultur eller hos en art, gjelder ikke alltid hos en annen.

Derfor vil den statistiske spredningen av forskningsresultater i større grad ha betydning i slike fagområder. Det er i større grad nødvendig å støtte seg på flertallsavgjørelser.

I så fall er en svane nok til å vise at ikke alle svaner er hvite. Men den er ikke nok til å motbevise at det overveldende flertallet av svaner faktisk tross alt er hvite. Og dette overveldende flertallet har også betydning.

Metafor for mennesker

Likevel: Kanskje må vi se den svarte svanen i et annet perspektiv. Kanskje er hun ikke en metafor for vitenskapelige sannheter. Kanskje er hun en metafor for noen få mennesker - de eloverfølsomme selv.

For mange år siden var jeg hos audiofysiker Gordon Flottorp på det gamle Rikshospitalet for å sjekke hørselen min. Jeg skulle bli lydtekniker, så testen var grundig og utfallet avgjørende.

Jeg huser ennå hvordan Flottorp ristet på hodet for seg selv da jeg kom ut av det lydtette buret.

- Noen få mennesker har faktisk ti ganger bedre evne til å skille to frekvenser enn gjennomsnittet, sa han. Som lydmann var jeg helt ufortjent en svart svane.

Magnetsansens svarte svaner

Vi vet også at noen dyr har en ekstremt følsom elektrisk eller magnetisk sans. I februar i år kunne tidsskriftet Science melde at jordhumler kan fange opp elektriske felt fra blomster. De bruker dem til å skjelne mellom blomster med mye og lite nektar.

I 2008 hadde forskning.no en melding om at bilder fra Google Earth viste en overraskende evne hos kuer og hjorter. De stilte seg i magnetisk nord-sør-retning.

Tilsvarende observasjoner i karpedammer i Tsjekkia mer enn antyder at dyr har innebygget en svært følsom magnetisk sans.

Kan det tenkes at de eloverfølsomme er magnetsansens svarte svaner? I så fall: Hva skal de gjøre med det? Hvordan kan de bli kvitt plagen?

Et plaget sted

Kanskje er jeg en gledesdreper, når jeg stillferdig skriver: Verden er et plaget sted.

I velstandslandet Norge er plagene stort sett relativt små. Vi har irritabel tarm, kols, bakrus, senestrekk eller ryggprolaps, men fortsetter å spise, røyke, drikke, trene og løfte feil.

I andre land er store deler av befolkningen alvorlig plaget av sykdommer, blant annet forårsaket av farlige parasitter. Samlivet mellom vertsdyr og parasitter er hundrer av millioner av år gammelt, og en inngrodd del av ethvert økosystem.

På samme måte er mobiltelefoner, trådløse nett og kraftledninger i ferd med å bli en del av vårt kunstige kulturelle økosystem. De er så nyttige for oss at de fleste godtar mulige plager for å få fordelene.

Et farlig sted

Verden er ikke bare et plaget sted. Den er også et helsefarlig sted. Statistisk sentralbyrå kan fortelle meg at 168 mennesker omkom i veitrafikkulykker i 2011.

Likevel fortsetter vi å gå og sykle og bile og busse langs Norges veier. Fordelene med å komme fram, er så store at vi er villig til å løpe risikoen.

Og den kanskje største faren av dem alle, utsetter vi oss for når vi puster inn frisk luft.

Oksygen er nemlig ikke bare livsnødvendig for kroppens forbrenning. Den er også en reaktiv giftgass som svir av kroppens celler, langsomt men ubønnhørlig.

Tar kontrollen selv

Med andre ord: Plager og farer er intimt innfiltret i livet selv. Livet er grunnleggende ustabilt. Det er ikke laget for harmoni og lykke.

Leter du etter ro og fred, så let på månens bakside, ikke på den sydende, fresende, jamrende jordkloden. Livet er laget for kamp og død.

Men dette er heller ikke hele historien. Statistisk sentralbyrå kan også fortelle meg at 40 færre døde i trafikken i 2011 enn i 2010.

Denne nedgangen må vi tro skyldes bedre biler, bedre veier og kanskje større forsiktighet.

Vi er født med evnen til bevisst å forme og kontrollere våre liv, sette oss ut over livets blinde lover, på godt og ondt. Strebe etter harmoni og lykke, framfor lidelse og strid.

Felles sak

Kanskje kan myndigheter og eloverfølsomme også klare å overvinne stridighetene? Hva om de så fordelene i å arbeide mot samme mål?

Både Folkets strålevern og FELO ønsker lavere tillatte maksimaldoser av radiostråling. Er ikke dette et mål som også teleselskapene og myndighetene kan arbeide mot?

Jo lavere utstrålt effekt, desto mindre strømforbruk og bedre levetid på batteriene i mobiltelefonene og nettbrettene.

I siste omgang er det ikke et spørsmål om den svarte svanen finnes eller ikke. Det er et spørsmål om de hvite svanene kan godta at en svane faktisk er svart, enten fargen sitter fast eller kommer fra en søledam. 

Og om den svarte svanen kan leve med at veldig, veldig mange svaner er hvite, og har tenkt å fortsette med det.